hits

Selvrefleksjon

Når jeg er deprimert, hva hjelper?

Hei kjære lesere.

Trening for meg er som en livbøye når jeg er deprimert. Når de mørkestundene slår inn og jeg føler meg på dypt vann er det kun treningen som redder meg fra å drukne.

Det er ikke noe nyhet at fysisk aktivitet hjelper mot depresjon, likevel er det fortsatt mange som ikke orker å ta tak i seg selv når man er langt nede. Man velger selv om man vil tillate seg selv å være et offer av situasjonen eller en vinner.

Jeg er bipolar 2. Jeg viste jo lenge før jeg fikk det konstatert at det var noe som ikke stemte, jeg var aldri i flytsonen, som man sier på fagspråket, i henhold til stemningsleiet. Det var alltid enten eller.

Hva er bipolar 2, les her. https://www.bipolarforeningen.no/bipolare-lidelser/bipolare-lidelser/bipolare-affektive-lidelser/bipolar-2

Når noen spurte meg hvordan de gikk var det enten kjempebra eller helt jævlig (På innsiden) Ikke at jeg valgte å dele de dårlige følelsene med noen, jeg tok heller grep og selv medisinerte meg, før jeg fikk diagnosen konstatert. Når diagnosen ble tilfellet så har jeg valgt å være åpen om situasjonen, i håp om at mange kan lære seg at det finnes strategier man kan benytte seg av når hele verden raser sammen.

Dette er min hverdag, de gode og de onde dagene. Jeg er gift med meg djevelen og englene på samme tid. I stjernetegnet mitt er jeg en tvilling og slik føler jeg meg, splittet. Den ene er siden er fantastisk, mens den andre er helt jævelig. Noen dager kunne jeg tenke meg å brenne tankene i helvete, mens andre er så fantastiske, de øyeblikkene man vil aldri skal ta slutt.

Jeg valgte å ta NLP utdannelse for å få kontroll på meg selv. Gjennom studiet lært jeg meg å legge suksess-strategier. 

Det er kun du som kan endre deg og ingen andre.

Hva er NLP? Les her https://www.coachteam.no/om-coachteam/metodikk/hva-er-nlp/

Jeg er en sjel som må være avhengig av noen, noe jeg ble bevisstgjort på via disse studiene. Når man er bevisstgjort på en utfordring så er det lettere å ta kontrollen. Jeg lært at jeg måtte være en del av noe, en nyttefaktor for å føle egenverdi. Ensomheten i det store å det hele gjorde meg sykere. Jeg var jo ensom i meg selv, følte at jeg var annerledes og at folk ikke forsto hvor jævlig jeg hadde det innerst inne. Jeg brukte mange år av livet mitt på å bevise en egenverdi for å holde hodet over vannet. Men til slutt sa det stopp og det var virkelig da jeg druknet i min egen dritt, den tiden jeg var lengst nede og følte meg verdiløs.

Man kan ha alt eller ingenting, matrealistisk tilfredstillelse er en kortvarig glede, men det er ikke plasteret på såret som får det til å gro, man må heales fra innsiden.

Jeg vet at jeg er kronisk syk og dette er noe jeg må leve med resten av livet, men jeg er en kjemper og jeg kjemper meg gjennom de vonde dagene med trening. Fysisk aktivitet også inkludert sex frigjør endorfiner og såkalte lykkehormoner. Det er også viktig å være i kontakt med seg selv, vite sine svake og sterke sider, samt å ikke la fokuset på negativitet overvinne. Når man får negative tanker så fokuser på noe som gjør det glad og lykkelig. Det er enklere sakt en gjort, men det fungerer om man virkelig kjemper hardt for det. Hele livet ditt preges av fokus. Noen ganger for å koble av kan man eksempelvis bedrive hjernedød underholdning for å skifte stat of mind, slik som strikking, kortspill, Candy cruch eller lignende. Det er også viktig å gi seg selv alenetid, bare være deg, puste og meditere, slik henter man spirituell styrke og drenerer negativ energi. Jeg kan også anbefale spirituell cleansing. Det hjelper mot å få bort enegiblokkader. Terapi fungerer også for mange.

Kosthold spiller også en vesentlig faktor i hvordan et menneske føler seg, dårlig mat gjør deg lat og nedstemt, men ren grønn mat med mye fiber og vitaminer gir deg god energi og vitalitet. Hele systemet henger sammen.

Jeg kunne sikkert skrevet 10.000 ord om dette, men jeg skal ta det litt i etapper. Hvordan jeg er som menneske? u perfekt men perfekt, jeg er sterk men likevel sårbar, jeg har mot men er likevel redd, jeg er sta men vil likevel gi opp, vi er kompliserte men enkle, man formes av livet, hver dag er annerledes. Men å være åpen for å lytte, åpen for lærdom og vite at man ikke er alene, å vokse på andre erfaringer og ord, det er en viktig del av helheten. 

Takk for at du leser:)

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under: Slik bor vi i LOS ANGELES:


Maria

Hvorfor krangler vi?

Hei kjære lesere.

Rett på sak.

Hvem leker best? Like eller ulike?

Motsetninger tiltrekker hverandre? Like mennesker leker best?

Det er en sannhet i begge utrykkene.

Slik jeg har erfart og gjennom min NLP utdanning, så kan jeg komme med noen tips og råd når det gjelder forhold og relasjoner.

Det er viktig med like interesser for sammensveising og trivsel i et forhold.

Mennesker møtes ofte på arenaer som de omgås i og trives med. Om det er på operaen eller trening. Vi må ha noe å snakke om, interessefeltet er en nøkkelfaktor. Har man ikke noe "sammen" ?eller å" snakke sammen om" så er det lite sannsynlig at forholdet varer.

Det å kjede seg er ofte en bivirkning av dette. Man kan tilegne seg partnernes interesser om man vil, men som regel må det være av interesse for en selv som menneske for at det skal vare. Om du skal finne en partner er det viktig at du ferdes der du trives. Sjekker man opp folk gjennom eks TINDER, så vil man ende på en arena som ikke tjener relasjonsbygging i det lange løp.

Interessefelt betegner hva du liker å gjøre eller snakke om.

Krangling kommer ofte av at man har forskjellige grunnleggende verdier. Denne posten er faktisk ganske enkel å kartlegge. Det er bare å skrive ned hva som er de 5 viktigste tingene i livet ditt. Avviker disse for mye fra hverandre har man en jobb og gjøre, enten om det er en gammel relasjon eller en ny relasjon. Det er derfor mange bruker utrykket ?å vokse ifra hverandre? Det er verdiene som endres gjennom livet. For meg er det en gåte at man ikke lager en sjekkeapp der man matcher på verdier? Har man forskjellige verdier er dette nøkkelfaktor til gnisning og krangling.

En verdi betegner hva som grunnleggende er viktig for deg.

Motsetninger som tiltrekker hverandre kommer av ulike egenskaper. Som regel vokser man milevis som mennesker om man velger relasjoner med forskjellige egenskaper fra deg selv. Man kan tilegne seg gjennom læring andres egenskaper.

En egenskap betegner hva man er god eller dårlig på.

Følg meg gjerne på youtube:

Instagram

Facebook salgsgruppe

Facebook

Snapchat: Prettysmooth 

Takk for at du leser.

Penger!

Hei kjære lesere.

Hva trenger vi egentlig? Hva er vi på leten etter?

Jeg stiller meg til stadighet disse spørsmål.

I noen korte øyeblikk er det helt klart for meg hva jeg er på leten etter, selvrealisering og mening. Evnen til å ta en plass som er viktig, være av betydning for mer en meg selv. Puslespillet.

Det er vanskelig å bryte påvirkningsmønster. Man blir påvirket av hva det eksterne forteller. Hvordan du skal se ut, hva du skal ha og hvordan du skal leve. Noen ganger tenker jeg at det er enklere å ha mindre en å ha mer, men det jeg selv har er ikke mitt, det er mine barn sitt, derav er det vanskelig å nøyes seg med mindre.

Det er klart at nasjonens egentlige problem ligger mye dypere en bare bensinrør eller energimangel, dypere en inflasjon eller resesjon. I en nasjon som var stolt av hardt arbeid, sterke familier, tett sammensveiset samfunn. For mange av oss hyller mangel på selvdisiplin og hyller forbruk. Identitet defineres ikke lenger av hva en gjør, men hva man eier. Man har sett at ting og bare å forbruke ting ikke tilfredsstiller vår lengsel eller mening. Vi har lært at hamstring av materielle gods ikke kan fylle tomheten i liv som ikke har noe tillitt eller retning. Dette er ikke en melding om lykke eller forsikring, dette er en sannhet og en advarsel. Slik lyder sitatet fra dokumentaren Minimalisme.

Jeg fikk et spørsmål for noen dager tilbake. Det lød som følgende: Hva ville du vært kjent for? Svaret er enkelt. Jeg trenger ikke engang si det. Så når sannheten intreffer blir jeg flau og lei meg. Det er ikke slik jeg vil det skal være, det er helt klart. Prestasjonen har ikke ført meg til resultatet. Den interne kampen jeg legger ned for å endre svaret er enorm. Fordi jeg VIL endre svaret. Svaret definerer ikke individet, det føles feil og det er feil. 

Jeg liker ikke retningen fingrene treffer tastaturet, ei heller liker jeg å lese hva som står på linjene.

Jeg har uttalt meg flere ganger om dette i media. Folk forstår meg ikke og det ville jeg heller ikke gjort om jeg var andre.

Å følge sin vei og hva som er viktig i henhold til verdiene og egenskapene man besitter som menneske er essensiell for å lykkes.Da understreker jeg, lykkes i seg selv og med seg selv. Lever man et liv i streben lever man ikke i det hele tatt.

Det er enkelt men vanskelig. Det enkle er at alt er tilgjengelig, det vanskelige er selvrealiseringen, nytelsen og lykken.

Yte før nyte? Nei, vi går i revers. Vi forbruker mer en det vi besitter og vi vil aldri komme diten der nok er nok. Vi nyter oss til døde. 

Følg meg gjerne på youtube:

Instagram

Facebook salgsgruppe

Facebook

Snapchat: Prettysmooth 

Takk for at du leser.

 

Det sterkeste et menneske kan gjøre

Hei kjære lesere.

Hvorfor har mennesker begynt å bruke sosiale medier til en frigjørelse av personlige problemer?

Er vi ute etter sympati?

Prøver vi å avvæpne skammen om at medmennesker ikke er alene om problemene? Eller at det finnes flere av oss selv, her ute. Er det en trøst?

Gjør vi det for oss selv eller andre?

Alle mennesker er kompliserte, det finnes like mange vanskelige dager som enkle dager, like mye sorg som glede, like mange nedturer som oppturer. Dette er livet, det er en balanse i alt. Vektskålen peker den ene eller den andre veien, om din står stille på midten, så lever du i nuet. Her og nå.

Livet er hva du gjør det til, lyder ordtaket. Jeg vet ikke alltid om det stemmer?

Fokusmessigsett kan jeg si meg enig. Man kan velge å være negativ eller positiv.

Å finne det positive i nedgangsperiodene. Da lærte jeg det kan du tenke, eller motsatt vei, synes synd på deg selv. Det er en grunn til at ting skjer.

Noen kaller det karma. Jeg tror på livet og at du blir hva du er ment til. At alle mennesker har et kall, om man lytter til hjerte. At stiene du ferdes skal lære deg noe. At alt skjer for en mening. Du skal lære, vokse og gro.

Er det er liv etter døden? Jeg tror det, at sjelen vandrer og at ting du gjør i dette livet påvirker det neste osv.

Men tilbake til min begynnelse. Hvorfor søker vi trøst i sosiale medier? Flere og flere kjente profiler står frem med problemer. Hvorfor?

Er det en teori eller en sannhet? Min formening er vel en slags sympati og en aksept for seg selv, at man har løyet om egen tilstand. Satt på seg en maske, som har gjort en syk på innsiden og når det har gått for langt og sykdommen har spredd seg i alle ledd, sprekker fasaden. Frigjørelse og ærlighet er sterkt. Det er sårbart og befriende på samme tid.

Å gå til det offentlige og dele på denne måten er det sterkeste et menneske kan gjøre. Man risikerer å få medgang eller motgang av medmennesker.

Det føles som det har blitt en slags trend å stå frem. Jeg mener ikke at folk later til, men at det er mange som melder seg på samme tid. En slags flodbølge av problemer som øses over samfunnet.

Har dette en positiv effekt? Jeg vet ikke?

Vi har vel hatt utfordringer gjennom alle tider. Problemet i vår tid er at det er vanvittig synlig. Vi er overbombandert med positivitet og glede, fiktivitet og selvfornektelse, via sosiale nettverk. Har naboungen feber, så plinger det meldinger inn på telefonen, god bedring. Har vi egentlig noe privatliv lenger? I så fall, er det sunt?

Så var det denne vektskålen igjen, som en dumphuske. Det er ikke bare en på husken, det må være 2 for at den skal bevege seg, motsetninger er nødvendig for vekst. Om du er en av de som sitter alene på den ene siden, så kan du kanskje reflekter over, at den ikke gjør annet en å bompe i bakken på den ene siden. Ikke at det er et stort problem om du ønsker å være der, men for utvikling må man hoppe fra side til side, Yin-Yang. Du skjønner budskapet.

Ok, hvorfor deler vi smerte og vanskeligheter nå? Min formening igjen. Det har gått for langt andre veien, balansen er i ulage, den har blitt fyllesyk, man blir kvalm av streben til noe som er uoppnåelig.

Jeg satt i debatt i går. Når jeg så gjennom klippet i etterkant, så ser jeg hva folk mener med arroganse, at jeg viser lite sympati i debatter. Men jeg lever meg inn i det, så får man kanskje ikke vist alle nyansene. Slik er det, men det trenger ikke være en sannhet.

Selv om jeg har flere sykdommer så velger jeg ikke å fokusere på det negative aspektet av det. Jeg tar tablettene mine og beveger meg videre. Tenker positivt for at min vektskål skal nærme seg midten.

Vil du være med å bompe? Eller vil du sitte på den ene siden? Det er ditt valg. Vis din helhet eller halvhet. Du velger.

Man må ha mot for selvinnsikt og innrømmelse. Man må slutte å være så hårsår i motgangstidene, livet dreier seg ikke om Ferdinand som sitter under treet og lukter på blomstene. Det kommer regnvær og storm også.

Vær sikker på at dine røtter sitter festet så godt i bunn at du ikke lar deg tippe over.

Følg meg gjerne på : youtube  Instagram  Facebook

Kommentarene forhåndsgodkjennes. Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..

Takk for at du leser

Maria

VI VIL HA MER AV ALT

Hei kjære lesere.

MER sykdommen!

Jeg står i køen i kassen på kiwi og skuer ned på et av motebladene som står i reolen til høyre for kassen. Biip, biip. Det er ikke min tur ennå. Blikket mitt faller ned på to vakre unge mennesker med et seksuelt blikk som stirrer i mot meg. Jeg blir nysgjerrig så jeg leser teksten på front.

Teksten lyder: Hvordan få MER nytelse? Mer nytelse undrer jeg for meg selv, der jeg står og venter. Hvorfor vil dere ha MER nytelse? Har man for lite nytelse? Eller er man ikke fornøyd med den nytelsen man får. Hva er bra nok lenger? Vi vil jo ha MER AV ALT.

Jeg drar frem penger igjen, selv om mange av dere irriterer dere over at jeg skriver om dette tema. Alle ønsker seg MER penger. Nå generaliserer jeg litt men dette vil jeg anta er en sannhet.


Men der jeg står å undres så faller det meg inn, at det er ikke bare de rike som vil ha mer penger som er griske, selv om de har mye fra før. Det gjelder jo alt og alle. Alle mennesker er griske i alle tilstander?

Har vi sluttet å være takknemmelighet for det vi har? Er tilfredsheten borte?

Vi vil ha mer treningstips, mattips, motetips, livstilstips, sextips, bare for å nevne noe. Muliges handler dette om en kombinasjon av usikkerhet og lærdom.

Men er det mer lønnsomt å kunne alt? Være supermann og superkvinne?

Hva når kvinnene og mennene har ulike lyster på hva de vil ha mer av? Kan det samkjøres eller ender det her?

Krever vi for mye av hverandre fordi vi vil ha mer?

Vi vil stille mer krav til partner, vi vil ha mer utdannelse, mer penger, mer fri, mer opplevelser, mer ferier, mer aktivitet, mer valgfrihet, mer ros, mer raushet, mer forståelse, mer likestilling, mer respekt osv. Jeg vil vel si at vi er såpass siviliserte at overnevnte ikke burde kreves som mer av?

Er det i så fall rettferdig, går kabalen opp?

Er det rart vi blir revet inn i egoismen? Der vi sitter og vil ha mer av alt?

Jeg lurer igjen på hvor denne utilfredsheten kommer fra? Er det instinktivt, eller tillært?

Barna får mer av alt, setter de mer pris på å få mer? Bare sånn til ettertanke ....

Følg meg gjerne på : youtube  Instagram  Facebook

Kommentarene forhåndsgodkjennes. Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..

Takk for at du leser

Maria

Min selvfølelse forsvant da jeg ble selvsentrert

Hei kjære lesere.

Speilfritt hus? Hvorfor?

Jeg har fundert mye på dette i det siste og jeg skal være 100% ærlig som jeg alltid er.

Selvfølelse.......

Min selvfølelse forsvant da jeg ble selvsentrert.

Når jeg sier selvsentrert betyr det å se seg selv FOR mye i speilet og legge fokus på hvordan man ser ut i generell kontekst. Mange vil nok kalle det sjøldigging. Jo, jeg ser den. Det er mange av oss sjøldiggere. Noen digger fordi de har mer eller ser bedre ut en snittet, andre fordi de føler seg mer verdt eller yter bedre. Utdannelse kan også føre til høy nese. Eller det mest primitive LIKES på bilder.

Overnevnte handler om samme ting. Ekstern tilbakemelding. Altså det er viktig for deg å vise at du duger mer, den største feilen man kan gjøre i Norge. Eller du PRØVER å overbevise deg selv at du er bedre eller vil være bedre. Narsissistisk kan dere skrive, men hello. Dette er et meget vanlig fenomen, så da kan over halvparten av oss gå under begrepet. 

Jo mer du digger, jo mer hat får du imot deg. Mange har utbytte av å digge seg selv. De når lenger mot målet sitt fordi det er såpass viktig for vedkommende. Men lykkeligere? Neppe, mer stress vil jeg nok heller påstå.

Mange føler seg i bunnen miserable og det har blitt en Obsession å finne noe som holder en oppe. En fiktiv glede, den tomme følelsen.

Dette jeg skriver til dere nå, er noe som falt meg inn via en kaffekopp hos frisøren i dag, kl 16.00 eksakt.

Jeg satt og så meg i speilet, studerte meg selv opp og ned. Egentlig synes jeg ikke selv at jeg ser så verst ut, men hvorfor er dette som viktig for meg? Det gir meg en slags verdi, tenkte jeg for meg selv der jeg satt og studerte meg selv i 1000 vis av vinkler.

Alle speilene skrek imot meg. Jeg ble selvsentrert, begynte å lete etter feil jeg kunne rette på. At jeg ikke bare kunne være fornøyd, tenkte jeg i et sukk.

Jeg har lagt på meg noen kilo i det siste. Jeg kan lyve for meg selv og si at det er ok. Men den indre styggen sier, du er feit, æsj. Jeg blir oppgitt igjen. Bare ordene av det jeg ser på tastaturet skremmer meg. 

Jeg har født 3 barn. Jeg har gått opp og ned i vekt, pådratt meg noen strekkmerker og arr. Når jeg tenker over det, har jeg aldri hatt en bedre selvfølelse en nettopp da. Når jeg ikke hadde noe å se meg i speilet for. Fordi jeg ikke synes selv at jeg var så usedvanlig deilig. Skjønner dere hvor jeg vil?

Under en svett økt på 60 min i Stairmaster på Golds Gym skuer jeg til venstre. Kvinnen eller jeg kan si jenta ved min side har jeg sett noen ganger. Hun er av den sorten man legger merke til. De som ser bra ut, ut av mengden. Ja, jeg vet, alle er vakre, babla. Jo, om man elsker noen så er jeg enig, ellers vet alle at dette er en stor løgn.

Jo, tilbake. Jeg ser over på venstre side. Hun har gått en stund på maskinen. Jeg liker å se på folk og nikke eller si hei når de står nærme. Det virker unaturlig ellers, eller litt uhøflig. Men denne jenta er ikke slik, hun har en enorm arroganse. Titter ikke opp eller til siden.

Hun stirrer ned i mobiltelefonen i 60 minutter. Jeg får med meg det meste der jeg står å tråkker. Det er ikke så mye annet å ta seg til en å være nysgjerrig. På telefonen hennes skuer jeg 1000 vis på 1000 vis av selfier, tatt i alle vinkler. Særlig kroppen. Jeg tenker for meg selv, at hun sikkert skal stille i Fitness eller noe. Men likevel, blir jeg litt skamfull på hennes vegne.

Hun fortsetter å taste, lager kollasjer av seg selv, der hun poster ut bilder av kroppen sin på Instagram med # tagger i hue og ræva. Jeg kjenner jeg gremmes enda mer.

Så kommer selvinsikten og tar meg. Ikke at jeg er slik som henne, med 1000 vis av selfier på telefonen. Men jeg er litt for opptatt av hvordan jeg ser ut. Dog viser jeg alltid virkeligheten. Bortsett fra en del morsomme snapchat filter. Jeg var mye verre før, da redigerte jeg for å se mest mulig attraktiv ut, Igjen et tegne å dårlig selvfølelse. 

Å vri og vende på kroppen for å få en perfekt holdning har jeg vel så å si aldri drevet med. Jeg er like ofte usminket som sminket. Neglene er korte og håret er ofte ikke innom frisøren mer en 2 ganger i året. Likevel så er dette med kropp og aldring et kjempeproblem for selvfølelsen min. Noe jeg kjenner jeg irriterer meg grenseløst over her jeg sitter og skriver.

Men slik henger det sammen.

Jeg tror faktisk jeg var blidere før, der jeg var litt mindre attraktiv og rundere i kantene. Der jeg ikke var så opptatt av å være perfekt. Der jeg digget meg selv litt mindre. Men ikke tro at jeg slutter å vise bilder av meg selv eller motivere til bra kost og trening. Bare så det er sagt. Men innsikten kan ta del i opplegget.

Men å bruke filter og se seg selv i speilet for mange ganger i løpet av dagen skal jeg faktisk prøve å slutte med.

Ja, til et speilfritt hus og en speilfri gym. Da skulle dere ha sett folk ha trent istedenfor å gå å flexe og studere seg selv til hver minste detalj i de 1000 vis av speiler.

Takk for denne selvopplysningen, litt skamfull her jeg sitter og venter på bombene.

Avslutningsvis vil jeg referere til at bloggen min er av den egosentriske sorten. Det står i veibeskrivelsen inn hit. Humoren tar vi med oss på veien.

Det morsomste av alt kommer jo under her:=)))) Take a selfie with a snake....

Denne dobbelmoralismen tar innersvingen på meg selv, ups:=))) Ps, jeg redder meg inn med lite sminke, eller ikke?

Følg meg gjerne på : youtube  Instagram  Facebook

Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..

Takk for at du leser

Maria

Jeg vil takke dere som har hetset meg

Hei kjære lesere.

Jeg vil fortelle litt om følelser. 

De siste årene har vært en hard tid for meg og noen ganger undres jeg over at jeg orker å utsette meg selv for så uendelig mye negativ kritikk. Jo, jeg har jo dere positive heier også og dere skal vite at dere holder meg oppe i de vanskelige tider og svake dager.

Tilbake til å utsette meg for. Noen ganger spør mannen min hvordan jeg orker, han mener jeg driver med en form for selvskading. Finner feil, på meg selv og alt jeg mener ikke er rettferdig samfunnsmessig.

Det som driver meg fremover er at jeg vet, om jeg maser nok, eller mine meninger synes, så kan det skape endring. Husk vær så snill, at min intensjon er alltid god. Jeg ønsker alle det beste, det er viktig for meg at dere vet.

Jeg er meget sårbar som person. Man blir ikke mer hardfør fordi man har det fint rundt seg. Følelser kommer fra innsiden og det tok meg mange år før fasaden min brast og da gikk alt praktisk talt til helvete. Både selvfølelsen og selvtilliten. Jeg ble mer innadvendt og redd for å vise at jeg var sårbar. Trakk meg tilbake i min egen verden. Derfor var det enklere å kommunisere via skriveriene mine.

Jeg forsøkte vel å bevise når jeg begynte å blogge, at jeg var tøffere i tryne en det som var sannheten. Jeg gikk til angrep på de som var uenige og jeg var ikke så åpen for diskusjon som jeg burde ha vært, beklager det. Man gror på seg selv og lærer hver eneste dag.

Jeg vil takke dere som gav meg motstand, dette har gjort meg mer selvsikker igjen. Jeg vil takke dere som har hetset meg, dere har gitt meg styrken tilbake, og lært meg å sortere bort hva som betyr noe og ikke.

I dag viser jeg hvem jeg er, det er dette som gjør meg sterk, det er dette som gjør at jeg kan stå i, uansett hva det måtte være av motgang. Er man ærlig med seg selv, blir man så uendelig mye sterkere en man kunne forestille seg.  

Per nå, er det lite som kan knekke meg. Selv om jeg gråter mye på hjemmebane om personlige problemer (som alle har) eller når jeg er langt nede i depresjonens verden. Lyspunktene vet jeg kommer tilbake, så det har jeg sluttet å bekymre meg for.

Jeg vil oppfordre alle å utsette seg for ubehageligheter, selv når alle celler i kroppen stritter imot. Det er dette som får deg til å gro som menneske. Uredd kan være fornuftig i front. Men utrolig dumt i mange tilfeller. Men jeg har valgt å være meg selv og jeg er uredd, ærlig og rettferdig, selv om jeg kan generalisere eller formulere meg litt brutalt til tider.

Det er viktig for meg å skape reaksjoner, slik får jeg folk til å reflektere. Dere kan bli sinte, være uenige eller enige. Det er ikke så viktig i øyeblikket. Det som er viktig er at ting går fremover og helst på den konstruktive og vektutviklende måten. 1000 skritt tilbake og 1 frem, er fortsatt fremskritt, er det ikke?

Vi som mennesker trenger hele følelsesregisteret for å være helhetlig. Om du intet våger intet vinner og det er bedre og prøve og få nei eller motstand, enn å ikke prøve. Ikke spenn hjul på deg selv, vær sterk og push fremover, da skal jeg love deg at du vil lykkes, kanskje ikke eksternt men i deg selv.

Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..

Takk for at du leser

Instagram

Facebook

Maria

Følg meg gjerne på youtube



 


 


 


 

Er jeg en arrogant bedreviter?

Hei kjære lesere.

I dag er jeg skuffet og lei meg.



Jeg vet at mange av dere oppfatter meg som en arrogant bedreviter, og det kan jeg innrømme er nødvendig i mange tilfeller.

Jeg har forståelse for at jeg toucher mange tema som ikke er politisk korrekte. Men dette er en del av hensikten med bloggen min.

Å ta tak i ting som er tabubelagt og skammelig. Ta tempen på fordommer, sett fra mitt perspektiv. Jeg vet da at menge irriterer seg over at jeg burde ha ordlagt meg annerledes. Eller mer empatisk. Men forsvinner ikke litt av debattgrunnlaget da?

For første gang er jeg sikkerlig skuffet og lei meg personlig, ikke over kommentarer som er uenige eller konstruktiv kritikk, men over det faktum at folk eller nære velger meg bort grunnet at jeg mener noe annet en dem selv.

Jeg synes det er feil og feigt. Kan man ikke heller markere sin uenighet? Slik at det er helt klart og tydelig at man tar avstand fra min påstand?

jeg har mine gode og vonde dager som alle andre. Men jeg føler på mange måter at mange der ute har sluttet å se meg som et menneske, bare en irriterende person, som blander seg inn i andres saker. Men jeg prøver ikke blande meg fordi jeg skal være slem eller prøver å mobbe. Mye av det jeg skriver er basert på fakta som en opplysning som kanskje er både ubehagelig og sårende for mange. Men om slikt kan være tilfelle, så forstår jeg også at mange blir sinte.

Det er mye i verden vi velger å blokkere ut, det er det mest behagelige. Om man skulle tatt stilling til all elendighet, feil og skam, hadde man blitt Koko.

Det er ikke meningen å gjøre dere Koko, men det er viktig at dere vet, så kan dere velge om dere vil tro, eller ta inn det jeg skriver.

Jeg er bare en bitte liten del av helheten og det vet jeg. Jeg har valgt å ytre meg fordi jeg mener det er viktig, altså det jeg har å formidle.

Jeg er ikke mer verdt en noen andre der ute, og det tror jeg ikke heller. Men mulig jeg er hakke dummere som tørr, eller hakke tøffere. Eller at jeg faktisk har muligheten til å gi beng fordi jeg ikke bli sparket eller stengt ute fra jobben.

Men i dag er jeg både trist og lei meg fordi mennesker jeg bryr meg om, velger å ta avstand fordi jeg ytrer meg.

Uansett jeg jeg stolt over at jeg er meg selv på godt og vondt, jeg smiler og gråter akkurat som alle andre. 

Hver snill og ikke spre dritt og usannheter fordi dere prøver å skade meg eller sverte meg, si heller ifra om dere er uenige, så skal jeg forklare dere hvorfor jeg skriver det jeg gjør.

Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..

Takk for at du leser.

Instagram

Facebook

Følg meg gjerne på youtube:

Maria 

 

 

 

Du blir aldri bra nok

Hei kjære lesere.

De beste av de beste.Tja, hva betyr nå det?

Man detter vel alltid tilbake til dette spørsmålet, uansett hvor man befinner seg i livet. Hvordan kan jeg bli endra bedre, eller hvordan kan jeg bidra enda mer, eller hvordan kan jeg bli en bedre forelder. Bedre, bedre, bedre ... Det blir aldri bra nok.

Du blir aldri bra nok.

Vet du hvorfor?

Jeg og mine formeninger igjen, jeg tror mennesker er bygget slik. Ingen vekst, ingen progresjon, ingen forbedring av menneske rasen. For ja, på bunnen er vi like primitive som andre skapninger.

Hvor man blir best handler om fokus. Man kan velge en gren og går aggressivt til angrep mot toppen. Noe som skaper egosentrisk individualisme. Det går på bekostning av andre ting.  Om man har fokus på forskjellige ting om gangen, blir man bare, ja, helt sånn gjennomsnittlig, men du er en god team player da. Ikke at det er noe galt i det altså. Man kan også velge å ikke ha fokus på noe, men det tror jeg resulterer i mindre heldige situasjoner.

Vi kan aldri bli lykkelig uten å være ulykkelig.

Jeg leste en bok for noen dager siden. Den handlet om å gi faen. Høres kanskje dramatisk ut, men den tente noen lys hos meg.

Det handlet grunnleggende om hvor langt man villig til gå, og hvilke forutsetninger man har for å lykkes, i det man ønsker å lykkes i selvfølgelig.

Mange har de eksterne midlene som et lykkemiddel, en lykkerus. Mens mange har de interne. Vi er forskjellige, tankesettene er forskjellige og verdiene er forskjellige.

Hvor mye man vil og hvor langt man når, handler om det samme.

Hvor mye smerte man tåler på veien.

Smerten må være verdt veien.

Når det ene målet er nådd, kommer det neste.

Det er klart, man kan innfinne seg med at man ikke klarer, eller det ligger ikke for meg, eller kanskje det er alle andre sin skyld at jeg ikke får det til, så kan man legge seg i offerrollen.

Eller man kan ha selvfornektelser, der man sitter fast, du vet hva svare er, men er ikke sterk nok til å ta tak i det for å komme deg videre. Bedøvelse er beste utvei, så virker det som der du befinner deg.

Du kan velge selv, fordi du kan om du vil. Eller om du takler den smertefulle turen til målet ditt.



Du trodde kanskje jeg skulle snakke om lykke, lykke er smerte. Jeg høres gal ut, men jeg er ikke det.

Du kjenner ikke hvor godt du har det, før du vet hva godt betyr.

Mennesker er på en kontinuerlig streben etter noe. Vi har de samme smertene, og alle er vi like når det gjelder livet. Eller meningen sådan.

Det som er utsiden reflekterer ikke innsiden. Styrken, motet, viljen.

Hva verdiene dine er, avgjør hvor langt du er villig til å gå for det du tror på. Eller ikke gå om du har feil verdier i bunn.

Er du egosentrisk er det ikke noe feil med det, du kommer nok lenger, eller du tåler nok mer en de fleste. Kanskje du utretter noe stort? Er med til å bidra til en vekst som er større en din egen eksistens? Det er vel det vi alle burde ha gjort, men likevel er det mange som ikke tåler den smertefulle veien. 

Er du en team player så er det ikke så viktig for deg å komme lengst mulig , men det er også helt greit. 

Siste segment stenger jeg ute, du vet, den inaktive. Ingen bra sted å befinne seg. 

Slik er vi forskjellige.

Men en ting tar jeg med meg fra filosofien:

Det er ikke de sterkeste eller de mest intelligente som overlever, det er det som er mest tilpasningsdyktige til endring.

De som synes smerten er verdt veien de går. De som vil nok, de som har troen på at de klarer det, de som aldri gir opp.

Å slik fortsetter historien.

Men husk du vil aldri være tilfreds.

Dette er naturens gang.

Til ettertanke....

Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..

Takk for at du leser.

Youtube

Instagram

Facebook

Følg meg gjerne på youtube:

Ønsker dere en strålende dag.

Maria
 

 

 

 

Jeg burde stengt kommentarfeltet for lenge siden

Hei kjære lesere.

Jeg har lest meg opp på en del av kommentarene som kommer på bloggen min. Som de fleste sikkert har fått med seg har jeg et åpent kommentarfelt. Hvorav betyr at folk der ute kan skrive hva de vil offentlig på min profil. Mange benytter seg av dette på en ordentlig måte, enig eller uenig.

Beklageligvis kommer det innimellom så mange at jeg ikke klarer å svare. Noen ganger orker jeg bare ikke.

Jeg tipper mange der ute leser bloggen min kun for kommentarfeltets skyld. Fyttigrisen så mye ræl og rør skal man lete lenge etter. Jeg skal ikke stikke under en stol at det er god kveldsunderholdning for meg også.

Jeg opplever for tiden folk som er meget aggressive i å svekke tilliten min. Da sikter jeg til de som lyver om at de kjenner meg, og hendelser som aldri har funnet sted. Eller de som psykisk prøver å svekke meg med personlige anliggende.

Jeg burde stengt kommentarfeltet for lenge siden. Tatt en ?Sophie Elise? Men av en eller annen grunn holder jeg ut med det meste.

Litt av hensikten med bloggingen min er jo nettopp å få i gang diskusjoner. Jeg har troen på at det åpner nye veier eller omformulerer inngrodde tankemønstre.

Jeg skriver bare på mine egne vegne, hva jeg ser, tenker og opplever. Slik som dere bare kan svare på deres egne vegne og ikke andres.

Når jeg generalisere betyr det ikke at det omfatter alle. Det er mitt inntrykk i et mangfold.



Det er heller ikke slik at jeg lever i en egen boble, i så fall lever vel alle i sin egen boble. Jeg har opplevd det meste og kan mye. Men selvfølgelig kan jeg ikke alt. Jeg studere det jeg skriver om, husk at alt handler om hvordan man oppfatter materialet. Slik som dere mottar denne informasjonen.

Noen leter utelukkende bare etter feil og ting å ta meg på. Jeg mener jo at dette er ganske bedrøvelig for eget vedkommende. Mange orker å ta noen runder meg seg selv og kanskje omformulere tankeprosessen, det er jo mitt mål i sluttleddet.

Jeg har ingen intensjon om at dere skal adoptere tankemønstre som ikke passer dere individuelt. Men i noen sammenhenger er det kanskje klokt å lytte til andre? Om man slutter å lære er det vel ikke så mye igjen å hente for egen skyld.

Jeg var ikke verdens beste lytter selv, men etter at jeg jobbet meg ihjel og gikk skikkelig på veggen, så lærte jeg at min vei ikke var den beste. Jeg trodde jeg måtte gjøre alt selv i frykt for å bort delegere oppgaver. Ingen kan gjøre alt, det fikk jeg selv svi for.

Jeg fant vel ut etter dette at jeg måtte ta meg noen TIME OFF pauser, jeg må si at jeg har lært mye av mange forskjellige mennesker. Min tro er at man vandrer gjennom livet og møter mennesker på sin vei man kanskje ikke i det gitte øyeblikk klarer å skjønne hvorfor, men om man er snill og vennlig mot alle så vil deres veier krysses igjen.

Slik henger det sammen, helheten.

Vi er vel alle såpebobler ( Eller bor i en boble som mange har sagt til meg) Noen ta den ene veien, noen den andre. Slik henger det sammen.

Jeg vil avslutningsvis si, at jeg blogger om det som opptar meg. Det handler ikke om at man være ekspert innen alle felt. Om det var slik hadde samtaleevnene blitt snaue. 

Følg meg gjerne på YOUTUBE:) 


 

Takk for at du leser.

Instagram

Facebook

Maria

 

Man hater for sitt eget vedkommendes-nederlag

Hei kjære lesere.

Da er jeg i gang igjen.

Hva skiller de som lykkes fra de som ikke lykkes? Hva er egentlig å lykkes? Lykken er individuell. Såpass har jeg skjønt. Min lykke er ikke din lykke og vica versa.

For å lykkes individuelt, må man ha et mål. Med et mål, en strategi. En strategi må bli en rutine, for så at det fører deg dithen du ønsker, over et visst tidsperspektiv, vel å merke.

Jo,  lykke er dog endorfiner. Tilfredstillende i kort perspektiv.... Deilig er det.

Jeg har lenge sagt og tror på at man må være syk for å lykkes (Sånn i det lange løp) Man har alle en oppskrift på egen lykke, alle en terskel som skal bestiges.



Lykken finnes i de nære ting, det er en sannhet, om man er tilstede... Er det mulig å være tilstede, når det mentale har fått for mye plass i systemet? Man overlever ikke i dag uten å være i det mentale. Eller gjør man det?

Å lykkes stort er vel en generell betegnelse, ofte henger det med suksess. De som har suksess blir både elsket og hatet. De blir elsket som et forbilde, en målestokk og en veiviser. Man hater for sitt eget vedkommendes nederlag, man skulle ønske at en satt i vedkommendes posisjon, det å unne kan vi vel glemme, sånn i mange tilfeller.

Så er det denne verden vi lever i, i dag. For å forklare fra mitt perspektiv handler det vel mer om å brife sin egen suksess en å kunne nyte av den. Mulig mange ser det slik? Det er jo i å for seg ikke så merkelig, når sosiale bilder og tekster sprer seg som ill i tørt gress. Men vi legger jo opp til det selv alle og enhver. Vi ønsker å vise solsiden for å ikke føle oss dårligere en det andre viser, eller ser ut til å ha det? Det har blitt en sykdom isteden for en nytelse og tilstedeværelse.

Så ser vi mer og mer hva som selger og følger de veier....Jeg blir ofte skremt over fallgruver. Ingenting betyr mindre en andres negative mening. Positive derimot eller konstruktive er viktig for lærdom. For meg er det å lykkes å oppleve og forstå. Men på en annen side må man utrette for å føle seg verdifull av helheten. Uten verdi er det ingen lykke... Man ender på amøbestadiet uten tilhørighet.

Streben etter lykke, jo det vet jeg alt om, som å famle i blinde uten mål og mening. Bryteren er vanskeligere å finne i mørket. Så går det opp et lys i ny og ned, mens sikringene spretter til stadighet opp og ned.

Jo, det er enklere i dag, mulig det er årene? Erfaringene? Kunnskapen eller lærdommen? Eller alle sammen...  kombinert. Formelen blir i mine øyne ( Rutine +strategi= Mål)

Jeg vil vel anta at de som er positive har en bedre forutsetning til å lykkes. Det handler om tankesett og troen på gjennomføringskraft. Det er en enkel formel, men den er vanskelig å følge om man ikke vil nok....

Hvor viktig er det egentlig...... 

Dagens Vlog:

Takk for at du leser

Instagram

Facebook

Youtube

Maria

 

Hvorfor må folk drikke seg så jævlig drita?

Hei kjære lesere.

Hvorfor må folk drikke seg så jævlig drita for å være seg selv?

Ja da, Maria skriver igjen. For å irritere deg? Neppe, det er overhode ikke min intensjon. Min intensjon er dette= Refleksjon over egen person. Dette er et interessant tema. Når folk må gå i seg selv kan det være uhyre ubehagelig. Mange velger overflaten, altså å ikke gå i seg selv, og heller bli sinna. Sinna? Hvorfor? Jo, det passer ikke deres eget virkelighetsbilde. Forvrenger du sannheten? Jeg bare spør....

Det kan hende at du velger å reflektere litt, simpelthen for å forstå hvor jeg vil.

Tilbake til det å være drita. Hva gir det deg? Jeg kan vel svare på vegne av meg selv, med en antagelse om at det gjelder flere der ute. Jo, det gir en frihetsfølelse? Sant eller usant? Du kan svare selv....

Så hvorfor, spør jeg, hvorfor er du ikke bare fri i deg selv? Ærlig og respekt nok for deg som et enkeltindivid til å si det som det er? Hva du føler, og hva du står for? Er andres mening så jævla verdifull at det går på bekostning av din egenverd? I så fall, hvor mye er du verdt i dine egne øyne? Bare spør igjen.....

Mange kaller det å ikke stå for eller ha ha mot til, å være ydmyk, altså å skåne andre for sine meninger fordi det går på bekostning av deres følelser. Empati, jo, empati kan også være å gi folk et spark i ræva, det kan jeg selv bekrefte. Skal man skåne for stagnasjon? Jeg bare spør....

Det er lenge siden jeg drita fordi jeg var redd for å være meg selv. Det er lenge siden jeg måtte flykte fra virkeligheten. Jeg unnskylder meg med at det var for å slappe av, men det er ikke sannheten. Sannheten er at jeg ikke orket oppgjøre, at jeg ikke turte å slippe meg løs i det hele og det fulle. Jeg var kanskje feig? Eller orket ikke ta den kampen? Har du det sånn? Jeg bare spør, slik at du kan svare for deg selv, jeg har ikke tenkt til å presse deg, det er ditt valg.

Den dagen man velger å ikke lære fra andre eller høre på andre for egen utvikling. Den dagen man velger at det bare er sånn. Den dagen man velger å slippe sin frihet på vegne av andres følsomhet, hva har du igjen da?

Mon tro om man kan leve i et bur hele livet?

Du kan jo velge å bli drita selvfølgelig, å våkne med angsten av. Jo, det kan funke, en stund. Men frihet og evne i stå i seg selv å vise hvem man er varer for alltid. 


 

Takk for at du leser

Instagram

Facebook

Youtube

 

Se dagens VLOG under: =)


Maria

Jeg ville bare dø

Hei kjære lesere.

Jeg tenke å dele noe personlig i dag. Det hele gjelder valgene man tar i livet det som kanskje er tungt, men føles bedre mye angrer man kanskje på, jeg har den tro at alt som skjer har en mening, at de valgene man tar åpner nye muligheter og baner nye veier. Slik føles det nå her jeg sitter å skriver.

Jeg har brent mange broer oppgjennom, det har vi vel alle. Jeg er utrolig takknemlig for alle mine nære venner som har stått der for meg da jeg har vært på bunnen, da angsten var på det verste, da jeg bare ville dø, da jeg ikke så noen utvei og alt var bare svart.

Jeg har aldri vært noe særlig nær min familie. Grunnen er vel at vi alle er meget forskjellige som personer alle har vært opptatt med sitt. Vi har ulike verdier samtidig som vi er sterke personligheter og nå er det gått så langt at vi ikke deler julen sammen engang. Vi har kuttet navlestrengen helt og holdent.

Jeg har sluttet å kjenne på sorgen eller lengselen, jeg har opplev mye oppgjennom ,de jeg har best erfaring med handler ikke om blodsbånd. Før var utrykket "blod er tykkere en vann" jeg tror det er en myte særlig når det kommer penger inn i bilde. Hvorfor er det slik? Jeg finner aldri noen fornuftig svar, det er vel bare sånn. Det har jeg sluttet å reflektere over.

For meg som kanskje mange av dere som sitter å leser er kjernefamilien det som betyr noe i livet sammen med gode venner. Jeg tenker mange ganger at disse offentlig høytidene er en slags fasade der alle må være hyggelig mot hverandre, selv om mange tenker at man bare skulle hatt den lille private julen hjemme i stuen der man kunne slenge seg nedpå sofaen og se en film etter middag og gaver.

Jeg føler meg trygg med mine nære de vennene jeg har er ekte. Vi kan være oss selv, og føle oss komfortable i hverandres selskap gi hverandre glede og sorg. Mine barn har gitt meg meningen med livet, uten de nære hadde jeg nok ikke hatt motet jeg har i dag stemmen jeg har og erfaringen jeg besitter.

Det er underlig når man setter seg ned å tenker hvor privilegert man er. Jeg tok valget for lenge siden. Etter at jeg møtte min nye mann som jeg giftet meg med  i sommer ble vi alle en enhet sammensveiset og sterke.

Jeg ønsker dere alle vel store som små. 

Ikke glem at det viktigste i livet er ikke kvantitet men kvalitet.



Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

YouTube

Instagram

Maria 

 

Det er din skyld

Hei kjære lesere.

Jeg gir meg ikke så lett, siden det er gave tid så følger jeg opp mitt forrige innlegg om småjævler.

Er ditt/dine barn utakknemlig og bortskjemt?

For det føler jeg ofte, så tar jeg meg selv i det. Det er noe jeg som forelder har skapt, det er jeg som er skyldig, det er jeg som har overstimulert og gitt for mye.

Hvorfor gjør jeg det?

Noen ganger gir jeg ting fordi de maser og jeg orker ikke maset, jeg er svak og sliten og det er enklere og bare tilfredsstille de. En kort stund, men dog, et øyeblikk av stillhet og ro. Noen ganger har jeg dårlig samvittighet, da er det enkelt å tenke at man kan kjøpe seg fri, kanskje de glemmer om de får? kanskje de glemmer at jeg ikke tok meg tid nok eller at jeg hadde viktigere ting å ta meg til en å bruke tiden min på dem. De glemmer sikkert, tenker jeg. 

De er ikke fornøyde lenger, de har fått for mye. Det er min skyld. De gledes ikke over materialistisk ting det skaper ikke glede, det er min skyld. Kanskje det ikke er så galt? slår en tanke meg ,materialisme er jo en unødig verdi, takknemlighet er viktig. Hvordan skal jeg gjøre de takknemlige? Det er et viktig spørsmål? Å gi av seg selv og være tilstede å gi de glede. 

Jeg synes egentlig at samfunnet vårt blir mer og mer tilrettelagt materialistisk tankegang VS fokus på livet og livsglede, takknemlighet og måteholdenhet !

Vi har blitt konsumenter av unødige verdier. Vi skal tjene mer for å forbruke mer. Vi har ikke tid til annet en å jobbe. Hvorfor skal mor og far begge jobbe egentlig? Hvorfor tar vi oss milelange utdannelser for å jobbe oss i hjel? Hvor blir tiden av? Tiden til familie og barna våre, gledene i hverdagen?

Tankene er mange. Jeg gjør det jo selv så tenker jeg, så hvorfor gjør jeg det når jeg ønsker det annerledes? Jeg synes helt seriøst at de beste mødrene er det som er hjemmeværende. All kred til de. De som fokuserer på barna sine og legger opp livet for å ta vare på de. De flotte fantastiske hjemmeværende omsorgsfulle mødrene, dere er flinke. Dere er ikke egoistiske som resten av oss, vi som heller ønsker å tjene alt for mye for å forbruke enda mer. Vi som skaper et samfunn av utakknemlige små med feil verdier. 

Hva vil du gi dine barn? En verden av små busemenn eller gleden over å leve? 

Måtehold har blitt et lite brukt ord de siste 50 årene, men det er vel ikke så galt å ta det inn i ordboken igjen eller hva?

Mine tanker er mange og jeg like og dele, i håp av at dere gir det en liten tid til ettertanke. 

Det er din skyld at dine barn er utakknemlige, det er din skyld at du ikke lærer de verdien av livet. Akkurat som det er ditt ansvar å endre dette. Du er ikke det viktigste i ditt liv, dine behov er ikke de viktigste i ditt liv, dine barn er det viktigste i ditt liv.

Maria 

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

YouTube

Instagram

 

Hva liker nordmenn å lese om? Horer, sex og alt det der?

Hei kjære lesere.

 

I dagen innlegg vil jeg ta for meg et underlig fenomen. Eller egentlig er det ikke så underlig men mer fasinerende,  det handler om nysgjerrigheten som driver mennesker til klikk.

Vi lurer ofte på hvorfor ting er som det er, her er det som Googles mest 2015

  1. Hvorfor er kvinner utro
  2. Hvorfor er Australia med i Eurovision
  3. Hvorfor feirer vi sankthansaften
  4. Hvorfor flykter folk fra Syria
  5. Hvorfor streiker Norwegian
  6. Hvorfor stemme Høyre
  7. Hvorfor hikker vi
  8. Hvorfor stemme AP
  9. Hvorfor feires Halloween
  10. Hvorfor stemme FRP

Hva er nordmenn mest nysgjerrige på?  Hva driver oss til klikke og hvorfor gidder vi å lese om det vi synes det er teit eller uinteressant? På toppen av det hele tar man seg tid til usmakelig kommentarer om hvor bortkastet det er å lese og lurer på hvem som gidder å lese slik svada? Må man bare markere og pisse utover andres saker som en maktdemonstrasjon?  Tror dere dette omhandler folk med generell negativ kontekst? De som leter etter saker de hater? Eller er de så høye på seg selv at de tror deres egen mening er så verdifull at de bare må skrive hvor dum du er for å jekke deg ned? Så må man ikke glemme de som klager på at overskriften er misvisende, dere skjønner vel ganske fort vil jeg tro av teksten at det gjelder noe annet en hva dere forventet? Anonymitet er det feigeste, men for meg er det likevel meget underholdene. Dere vet det kanskje ikke selv, men jeg ler mye når jeg leser kommentarfeltet. Det er bare å lene seg tilbake med kaffen og få en real latter. Hello i luken:)  Vi bloggere blir ofte beskylt for at vi bare skriver for klikkens skyld? Til deres informasjonen skal jeg opplyse om at ingen blogger blir rike på klikk. Det vi velger å skrive om er kanskje impulsivt, ikke alltid gjennomtenkt eller noe bloggeren selv har interesse for. For å spesifiserer er det ingen som trenger mastergrad i blogging. Det vi skriver om er en eller annen form samfunnsnyttig eller unyttig. Publikum kan ikke lenger kjempe mot saker som som blir brakt frem i lyset selv om det ikke treffer deres eget verdisystem eller er fremmed for enkeltindividet meningsmessig.

Det er forskjellige årsaker til at mennesker velger å blogge, parallellen via blogging er at man liker å formidle, man er modig og man har sterke meninger. Det er ca. 330.000 blogger i Norge, så kanskje vi er et land med mye individuelle meninger allikevel? Synd at så få kommer frem.

En leser uttaler: Disse bloggene er som bilulykker. Du vil bare kjøre forbi, men greier ikke la være å stirre.

Freedom of spech er noe alle i et fritt samfunn har rett til. Motkjempelse mot talefrihet blir som å ikke respektere Krf fordi man stemmer på FrP. Men hvorfor skal man egentlig ha kontroll over det man misliker? Er ikke dette i så fall en form for selvpining som fører til indre aggresjon og negativitet? Jeg bare spør jeg?

Enda dummere er det at folk lar seg lure om det er seksuelle kontekster. Er vi så underernært på visse tema som eksvis sex at vi må lese alle overskrifter som inneholder, fitte, pikk, hore, sex osv.? Det selger godt i hvert fall. Jeg får mye pes for innleggene mine og det forstår jeg godt, mange ganger tar jeg tempen som dere sikkert vet. Irriterer litt ekstra til handling. Det betyr ikke annet en at jeg klarer å trigge en form for reaksjon hos mottaker. Jeg synes i bunnen man alltid skal gå i seg selv før man smeller en reaksjon i bordet, eller på tastaturet i dennes sakens virkningsgrad, det handler om å tenke seg om, ta 5 minutter å puste, lese det en gang til for å være sikker på at man forstår selv formidlingen, å slutt å dra ut en setning av hele konteksten fordi nettopp denne er ubehagelig eller uforståelig. Det er bare å spørre på en ordentlig måte. Alle eier vi dobbelmoralismen. Så det er ingen seier å arrestere meg eller andre. Det er ingen i vårt samfunn som lenger som kan stå for bare 1 ting og klamre seg fast, det er nytteløst. Vi er alle sleipe som såper, sånn er det bare, det handler om å tilpasser seg og respektere til tross for ulikheter... Å kjære deg er du så uenig at det sprenger blodårene i pannen bare av å lese overskriften er det bedre å spare seg selv bryet og skråle videre.

Å som i Doktor Proktors Propmpepulver avslutter jeg med: 

Kyss og klem og alt det der. 

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Facebook

Snapchat: Prettysmooth

Maria.




 

Norge blir bare sykere og sykere

Hei kjære lesere.

Jeg vet at mange av dere reagerer på innleggene mine, noen synes det er bra at jeg skriver, de blir både inspirert, motivert, mange reflekterer over ting å går i seg selv. Andre synes det er hårreisende, at jeg er gal, syk, sprø, frekk osv. videre og videre og det er helt greit.

Jeg har alltid en baktanke når jeg skriver, noen evner å forstå andre vil ikke forstå eller er så uenig man får det. Jeg er glad for at det er variasjon der ute. Så lenge folk skriver til meg med en rettferdig tone, om dere ikke skjønner spør meg om dere er uenige si hvorfor. 

Min tanke med det jeg bedriver ar nok mye dypere en hva dere forstår. Jeg skal forklare hvorfor. Grunnlaget for mine generelle skriverier handler om urett, misforståelser, u-opplysninger, mobbing, skam, talefrihet, rettigheter, muligheter, debatter og selvrefleksjoner. Det er en fellesnevner for disse tema, det er det at jeg spisser mine skrivemåter for direkte provokasjon eller kraftig en reaksjon. Dette er meget effektfullt for å få i gang debatter og sette søkelys på ulike tema, som er en belastning for oss i Norge. Samfunnet blir kanskje rikere og rikere, vi får bedre veinett, utvidet kulturell stimuli, bedre boliger, bedre utdannelser osv. Men det sorte hullet er det innvendige, hvordan føler vi oss egentlig? Norge blir bare sykere og sykere, en 400% dobling i depresjoner de siste 5 årene. vi drikker oss i hjel, tar mer piller, undertrykker våre følelser. Tygg litt på den folkens.

Hvorfor er det slik?

Sett fra min side er dette en mental daglig kamp, for å kjempe mot en kultur som ikke unner deg en dritt. Dere skal være topptrente, dere skal være verdens beste foreldre, dere skal være i 100% jobb og tjene bra, dere skal tilfredstillelse hverandre til krampen tar dere, dere skal ha en enormt bra utdannelse, men dere kan bare våge å fortelle om hvor flott dere har det, hvor bra dere gjør det, eller hvor stolte dere er av egne resultater. Så kan du selvfølgelig bare glemme å være sliten eller vise at du sliter om det er tilfelle. Steng det inne til det tar livet av deg. NEI, senk kravene til samfunnet. 

Min store drøm og daglige kamp er å slakte janteloven. Jeg kommer aldri til å gi meg heller, for jeg er av det slaget som er laget for å kjempe for det jeg tror på. Det jeg ber dere tenke på,  da henvender jeg meg til dere som sitter der med deres u forståelse, sinne og misunnelse, det er ikke dere det er synd på, det er barna deres, som vokser opp med foreldre med et så snevert syn på medmennesker at man skal mobbe de de ihjel som tør å ha mot nok til å leve og snakke fritt, trakassere de for at de er annerledes en deg selv og øse skam over de, med eneste intensjon, om at de skal holde kjeft eller forsvinner fra denne kloden.

Jeg har et håp om at dere kan ta ut all skam og aggresjon på meg, så kanskje de som kommer etter ikke blir like mye rammet og at det kan føre til at samfunnet vi lever i blir beriket med positivitet og evnen til å glede seg over andre, hilse på hverandre, være rause og å viljen til å akseptere forskjeller.

Ikke lær barna deres å mobbe, ikke få de til å føle at de aldri er gode nok. 

Hva er raushet? 

Raushet er å unne andre suksess.

Raushet er å våge åpenhet.

Raushet er å lytte til andre.

Raushet er å våge å feile.

Raushet er å tillate andre å feile.

Raushet er å hjelpe andre.

Raushet er å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.

Raushet er å tilgi oss selv ? og andre.

Raushet er å konfrontere med vennlighet.

Raushet er å sette grenser med vennlighet.

Raushet er å takke vennlig nei til det som ikke gir oss glede.

 

Så er det noen av dere som mener at jeg ikke tar hensyn til familien min, jeg vil skrive:

Kjære dere, det er ingen som legger bånd på hvordan jeg skal oppføre meg, de har prøvd og gitt opp for lenge siden, for personer som kjemper for det de tror på kan ikke styres. Alt jeg foretar meg, gjør jeg på egen bekostning, så kom igjen å hiv stein. Men jeg skal love dere som står der å hiver at det er dere  som vil trøtne og gi opp av vektens belastning, lenge før dere tar livet av meg.

Så er det noen av dere som har forstått begrepet raushet:)

Jeg vil takke alle fine mennesker som støtter fri tale, til tross for at dere er uenige. Jeg vil takke de som aksepterer forskjell, de som ser alle som likeverdige, de som har mot nok til handlag til tross for uenighet, de som kjemper for det dere tror på og de som med et godt sinn gjør alt ut ifra kjærlighet. Dere er ærlige og rettferdige og ikke minst rause.

Tusen takk.

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Facebook

Snapchat: Prettysmooth

Maria.

 

Jeg vet mange av dere gir faen i hvem jeg er

Hei kjære lesere.

Jeg jeg setter meg ned på Word og begynner på en blank side, slik jeg alltid gjør. En ny dag er en ny dag. Om man er bedre en i går vet jeg ikke. Jeg blar igjennom avisene, alle sammen. Jeg finner ikke noe interessant. Ikke for mitt eget vedkommende vel å merke. Så lurer jeg på om jeg burde skrive? Mine tanker er mange og de presser på. Så jeg skriver og skriver. Jeg leser visdomsordene, blar gjennom flere 100 om dagen, de setter tankene enda mer i spinn, noen treffer meg, mens andre grubler jeg over. Så minnes jeg på at vi alle er forskjellige, men likevel ikke, vi kan finne parallellene om det er det vi leter etter og vi kan finne forskjellene om vi vil det. Dra hverandre sammen, eller dytte i fra. Valget er ditt og mitt. Isolasjon er trygghet. Men samtidig er tilhørighet trygghet, en del av flokken. Jeg får aldri bestemt meg for noen av delene. Litt sånn i ingenmannsland, med en fot i begge leirer.

Det er ikke ofte jeg skriver slike innlegg lenger. Jeg undres hvorfor? Svare er vel det at ikke mange er interessent i å gå i seg selv, finne ut av, gruble over, slik som jeg er. Tankene driver meg til vanvidd innimellom. Jeg vet mange av dere gir faen i hvem jeg er, men likevel er det noe som trigger nysgjerrigheten i dere, så dere velger likevel å la dere fange i ordene jeg skriver.

Telefonen durer, jeg trekkes mot den. Det har blitt en avhengighet. Jeg kjenner at jeg får abstinenser om jeg ikke ser. Jeg prøver å la være, men den durer igjen, trekker meg mot nysgjerrigheten, så jeg ser. Som regel er det ikke viktig. Alle de likesene eller kommentarene som kommer, men det føles likevel bra. Drevet av det eksterne, har jeg fanget meg selv, litt som i et edderkoppnett. Jeg føler at jeg sitter fast og veien ut er en labyrint. Jeg kvemer ofte i samme spor, selv om de ikke gjør meg godt. Jeg vet at jeg kan hoppe til neste blanke side. Snart er jeg på et nytt blankt ark, inne i Word. Der kan jeg endre meg. Jeg har mange gode spor også, rutiner som gjør meg vel, de er verdifulle.

Hver gang jeg sjekker facebook endres jeg litt om litt, noen ganger vokser jeg på det jeg leser, men som regel er det meste bortkastet, det vet jeg jo, men avhengigheten trekker meg inn. For litt siden var jeg misbruker av instagram, jeg misbrukte det bilder til negativ tenkning, så på alt jeg ville ha, men ikke kunne få. Umuligheten bandt meg fast i sporet. Så valgte jeg å hoppe til neste side, plutselig var det ikke plass til mer, så jeg begynte igjen med de blanke arkene mine. Byttet strategi, byttet fokus. Jeg valgte å følge ting som ikke interesserte meg der å da, men jeg smilte hver gang jeg gikk inn der. Positiviteten tok meg.

Ofte hører jeg med mannen min før jeg publiserer innlegg. Før dreit jeg i andres mening, bare kjørte mitt eget løp. Men jeg har lært meg å lytte, jeg har lært meg at jeg ikke alltid har rett. For meg har vinnerinstinktet mange ganger tatt overhånd, det skal jeg innrømme.

Jeg er ofte på grensen, balanser på kanten, jeg liker den følelsen. Jeg gjør det ikke om jeg ikke står inne for det. Jeg formidler det jeg mener er riktig, det som er av verdi. Min største kraft er motet. Jeg er også følsom, men kun på nære relasjoner. Heldigvis.

De ordene jeg skriver i dag er ikke så viktig i morgen, selv om jeg ofte går tilbake for å minne meg selv på min egen utvikling.

Vær klart til å stå for det du tror på, på tross av de mange- men like klar til å trekke de tilbake vist det viser seg at du har feil. Det krever like mye mot. Pam Brown

Hvor en du er i ditt sinn, så er du så mye sterkere en du tror. Noen ganger er det kun deg selv som som lager blokkeringene. Du må ikke betvile dine valg, selv om de kan vise seg å være feil, ta det som en lærdom, ikke som et tap.

I morgen er det et nytt blankt ark, der du velger hva det skal stå. 



Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Facebook

Snapchat: Prettysmooth

Maria.

Gale småbarnsmødre og drittunger.

Hei kjære lesere.

Jeg vil begynne med å si at jeg har 3 barn selv, så dere ikke tror jeg er en komplett idiot som ikke vet hva jeg snakker om, mulig dere synes jeg er en idiot likevel, man de vet jeg hvert fall hva jeg snakker om.

Jeg begynner slik, jeg var på lekeland i Drammen i dag. Jeg gjemmer meg ofte litt sånn isolert inne i et hjørne for ikke å miste trommehinnene når jeg har 100 vis av hylende barn og gale voksene løpene etter. Det er mye grining og mye kjefting. Jeg sier ikke at mine barn er noe bedre, det tar ikke mer en et par runder før de er lei det de bedriver å er sultene, er de ikke sultene er det tørste ellers må de på do. Jeg tror jeg har hørt, jeg er ferdig med å bærsje sånn ca. 10.000 ganger til nå. Heldigvis er mine barn ferdig med bleie. Nå sklir jeg litt ut av min eget poeng.

Jo, når det gjelder barns evne til frilek, er dette ikke eksisterende, barna blir rett og slett frarøvet å få utforske denne evnen, med foreldrene hengende på slep, som desperat prøver å foreslå hva de skal gjøre, slik at de ikke har mulighet til å tenke selv, være løsningsorienterte, kreative, skaffe seg venner, sosialisere seg eller utsettes for noen  form selvstendig tenkning. Hvert fall ikke slik jeg observerer det i store mengder. Mulig disse, mødrene og fedrene er livredde for at ungene skal slå seg eller noen skal bortføre de? Ikke vet jeg, hysteriske er de i alle fall drevet utelukkende av en overstyringsmentalitet.

Så er det sykt irriterende når unger kommer løpende i 100 km i timen så kaffen spruter utover genseren, jeg blir litt nervevrak i prosessen. Nok om det.

Det som enda verre er, er den enorme skryte mentaliteten, det eneste barna lærer seg å si er "se på meg, se på meg, se på meg, mamma, pappa, se på meg da. JA,JA, du er kjempeflink, sååååå flink du er, helt supert, du er den flinkeste i verden" Jeg ler meg litt i hjel. Jeg mener, til dere foreldre, mener dere at barna deres er så jævlig flinke fordi de klarer det millioner av andre barn klarer? Hoppe over en pute, eller skli en sklie? Hva skjer egentlig med disse små uselvstendige individene, drevet av eksternt skryt, som ikke tåler å slå seg før det er hyl grining, de kan ikke team play eller vet hva kroppsspråket til andre betyr, fordi de ikke får lov til å være selvstendige eller utforske de evner av eget initiativ.

Ikke bli for sinna på meg nå, men er det virkelig slike behov for å overbeskytte barn på denne måten? Beskytter dere, dere selv for å få en form for trygghet om at alt skal gjøre alt pedagogisk riktig? Eller beskytter dere barna, fra noe jeg ikke har skjønt ennå? Mulig jeg misset barneundervisningen rundt dette tema.

Jeg er muligens heldig som har 2 tette, slik kan jeg få drukket kaffen min i fred og jobbet litt mens jeg er på offentlige steder som lekeland. For meg er dette ikke så slitsomt som andre foreldre ser ut til å føle ( De fleste kommer ut ganske kokt og røde i fjeset) Misforstå meg rett, jeg synes det er helt supert at voksene er i tvungen aktivitet, det er godt for helsa. Men å bedrive et slikt jakthysteri for at man ikke tåler at barna kommer ut av øyesynet, kan neppe være sunt for noen av partene.

Så er det det at man aldri får spist sin egen mat "Jeg vil åååå,haaaaa, jada, jada hver så god" Sier foreldrene å lar barna ta over hvert måltid " jeg vil smake, s