hits

januar 2018

Morsrollen i sykdommen!

Hei kjære lesere

Barna mine er 13, 5 og 4 år og uten dem vet jeg ikke om jeg ville overlevd meg selv.

Jeg vet mange undrer over hvordan jeg klarere å ta vare på 3 barn når jeg skifter mellom mani og depresjon og skal fortelle dere litt hvordan livet er på denne fronten.

Mange stigmatiserer og tror man ikke kan oppdra barn om man ikke er ved sine fulle fem, eller hundre prosent perfekt, men hvem lever egentlig i denne drømmeverden? 

Nå er det ikke slik at jeg sitter med ansvaret helt alene, jeg har også en vidunderlig mann som tar stort ansvar i hverdagen. Vi har funnet våre roller i barneoppdragelsen som er meget velfungerende.

Jeg husker tilbake til 2004, da min første sønn kom til verden, han var et kolikkbarn og gråt dag og natt de første 4 mnd. av sitt liv. Dette kan vel drive de fleste til vanvidd og jeg trodde jeg hadde fått fødselsdepresjon, så gal følte jeg meg. Men det var også på denne tiden jeg oppdaget hvor viktig trening var for meg. Om morgenen rullet jeg bort på treningsstudioet med lillemann i vognen, de hadde akkurat innført barnepass på ELIXIA på Bekkestua, det var der vi bodde på denne tiden og det utnyttet jeg meg av. Jeg fikk et avbrekk fra skrikene.

Det tok meg 7 år før jeg valgte å få barn nr 2, i 2012 kom vår første jente til verden, hun var en drømmebaby, og med henne så tenkte jeg at jeg kunne få 10 til om alle var like snille, en ren glede, med mye smil og latter. Etter 13 mnd. ble jeg gravid igjen og i 2013 kom vår siste jente. Det var kolikk igjen og jeg trodde jeg skulle tørne helt. Vi hadde hjelp på denne tiden med au-pair(heldigvis) de avbrekkene flyktet jeg ut på milelange turer i skogen, for å rense hode og sjelen.

Men det var først da jeg møtte min nåværende mann at jeg fikk ro i sjelen og ikke følte meg så alene rundt barneoppdragelsen. Edvard kom inn i livet vårt i 2014 og jeg skjønte ganske fort at han ville være en stor del og en viktig brikkespiller i barnas oppvekst. Heldigvis for både dem og meg.

Når jeg har det tungt er det viktig at jeg får trukket meg litt tilbake, enten i ro og fred eller for å ta meg en treningsøkt. Dette holder psyken min i sjakk. Morgenrutiner er essensielt for at jeg skal få en god dag, derfor står Edvard opp med barna slik at jeg skal få en time i ro før den stressende hverdagen slår inn. Hjernen min fungerer ikke før i 07 tiden og hvis dagen starter med hyl og skrik blir det ingen god dag, da klarer jeg ikke fungere optimalt. Men vi har laget oss gode rutiner rundt dette.

Å gi og få kjærlighet har jeg blitt god på etter at jeg fikk barna, før viste jeg ikke hva kjærlighet var og var så blokkert at jeg trodde ikke jeg hadde noen behov for kjærlighet. Tenke seg til her jeg sitter nå og rister på hode over den tankegangen jeg engang hadde. Min mann balanserer ut mine svakheter og visa versa. Jeg tror nøkkelen til alle verdensproblemer kan bli løst om man finner seg den riktige partneren og støttespilleren som dekker individuelle utfordringer.

Det er ikke slik at jeg skjule det når jeg har mine vanskelige perioder, men det er heller ikke slik at det går utover barna. De vet når mamma er sliten og når nok er nok. I det maniske periodene gjør vi uendelig mye Morro, da er energien på 200%. Min sønn sier at: "DU SKAL VÆRE SOM DU ER". Det handler om å ikke late som, ikke sette på seg masken og være falsk. Falskhet driver også folk til sykdom.

Jeg tror i de fulle og det hele at man blir sykere av å være uten barn en med barn. For meg virker det ikke som at de bære noe form for preg om at mamma er litt nedfor i perioder. Vi er ikke en familie som krangler særlig mye, men jeg leste likevel her for noen dager tilbake at man nå skal krangle foran barna, man skal ikke legge skjul på følelsene lenger. Så tenker jeg med det, at det er en form, for å gjøre de mer rustet i livet, slik at de skal være bedre berett på virkeligheten. Det er noe jeg har tenkt i mange år. Hvorfor skal alt være så angivelig bra når det ikke er det? Hvorfor skal vi gå rundt å late som, når vi sliter på innsiden?
Dette er det virkelige liv, det består av oppturer og nedturer, lykke og frykt, ensomhet og kjærlighet, tillitt og bedrag. Min rolle som mor er å tilrettelegge best mulig for at de skal være rustet for virkeligheten.

Å stå sammen i alle stunder, i sol eller regn gjør familien vår enormt sammensveiset. 

Takk for at du leser:)

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dere kan også følge vår hverdag på YouTube under:)

Maria 

 

Når jeg er deprimert, hva hjelper?

Hei kjære lesere.

Trening for meg er som en livbøye når jeg er deprimert. Når de mørkestundene slår inn og jeg føler meg på dypt vann er det kun treningen som redder meg fra å drukne.

Det er ikke noe nyhet at fysisk aktivitet hjelper mot depresjon, likevel er det fortsatt mange som ikke orker å ta tak i seg selv når man er langt nede. Man velger selv om man vil tillate seg selv å være et offer av situasjonen eller en vinner.

Jeg er bipolar 2. Jeg viste jo lenge før jeg fikk det konstatert at det var noe som ikke stemte, jeg var aldri i flytsonen, som man sier på fagspråket, i henhold til stemningsleiet. Det var alltid enten eller.

Hva er bipolar 2, les her. https://www.bipolarforeningen.no/bipolare-lidelser/bipolare-lidelser/bipolare-affektive-lidelser/bipolar-2

Når noen spurte meg hvordan de gikk var det enten kjempebra eller helt jævlig (På innsiden) Ikke at jeg valgte å dele de dårlige følelsene med noen, jeg tok heller grep og selv medisinerte meg, før jeg fikk diagnosen konstatert. Når diagnosen ble tilfellet så har jeg valgt å være åpen om situasjonen, i håp om at mange kan lære seg at det finnes strategier man kan benytte seg av når hele verden raser sammen.

Dette er min hverdag, de gode og de onde dagene. Jeg er gift med meg djevelen og englene på samme tid. I stjernetegnet mitt er jeg en tvilling og slik føler jeg meg, splittet. Den ene er siden er fantastisk, mens den andre er helt jævelig. Noen dager kunne jeg tenke meg å brenne tankene i helvete, mens andre er så fantastiske, de øyeblikkene man vil aldri skal ta slutt.

Jeg valgte å ta NLP utdannelse for å få kontroll på meg selv. Gjennom studiet lært jeg meg å legge suksess-strategier. 

Det er kun du som kan endre deg og ingen andre.

Hva er NLP? Les her https://www.coachteam.no/om-coachteam/metodikk/hva-er-nlp/

Jeg er en sjel som må være avhengig av noen, noe jeg ble bevisstgjort på via disse studiene. Når man er bevisstgjort på en utfordring så er det lettere å ta kontrollen. Jeg lært at jeg måtte være en del av noe, en nyttefaktor for å føle egenverdi. Ensomheten i det store å det hele gjorde meg sykere. Jeg var jo ensom i meg selv, følte at jeg var annerledes og at folk ikke forsto hvor jævlig jeg hadde det innerst inne. Jeg brukte mange år av livet mitt på å bevise en egenverdi for å holde hodet over vannet. Men til slutt sa det stopp og det var virkelig da jeg druknet i min egen dritt, den tiden jeg var lengst nede og følte meg verdiløs.

Man kan ha alt eller ingenting, matrealistisk tilfredstillelse er en kortvarig glede, men det er ikke plasteret på såret som får det til å gro, man må heales fra innsiden.

Jeg vet at jeg er kronisk syk og dette er noe jeg må leve med resten av livet, men jeg er en kjemper og jeg kjemper meg gjennom de vonde dagene med trening. Fysisk aktivitet også inkludert sex frigjør endorfiner og såkalte lykkehormoner. Det er også viktig å være i kontakt med seg selv, vite sine svake og sterke sider, samt å ikke la fokuset på negativitet overvinne. Når man får negative tanker så fokuser på noe som gjør det glad og lykkelig. Det er enklere sakt en gjort, men det fungerer om man virkelig kjemper hardt for det. Hele livet ditt preges av fokus. Noen ganger for å koble av kan man eksempelvis bedrive hjernedød underholdning for å skifte stat of mind, slik som strikking, kortspill, Candy cruch eller lignende. Det er også viktig å gi seg selv alenetid, bare være deg, puste og meditere, slik henter man spirituell styrke og drenerer negativ energi. Jeg kan også anbefale spirituell cleansing. Det hjelper mot å få bort enegiblokkader. Terapi fungerer også for mange.

Kosthold spiller også en vesentlig faktor i hvordan et menneske føler seg, dårlig mat gjør deg lat og nedstemt, men ren grønn mat med mye fiber og vitaminer gir deg god energi og vitalitet. Hele systemet henger sammen.

Jeg kunne sikkert skrevet 10.000 ord om dette, men jeg skal ta det litt i etapper. Hvordan jeg er som menneske? u perfekt men perfekt, jeg er sterk men likevel sårbar, jeg har mot men er likevel redd, jeg er sta men vil likevel gi opp, vi er kompliserte men enkle, man formes av livet, hver dag er annerledes. Men å være åpen for å lytte, åpen for lærdom og vite at man ikke er alene, å vokse på andre erfaringer og ord, det er en viktig del av helheten. 

Takk for at du leser:)

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under: Slik bor vi i LOS ANGELES:


Maria

Menn liker flotte damer!

Hei kjære lesere.

Jeg kommer aldri til å slutte å bry meg om hvordan jeg ser ut.

Når det kommer til kvinner, så er det viktig for oss å både være feminine og se flotte ut, men det er ikke nødvendigvis slik at de som bryr seg om utseende sitt er dumme som brød, vi kan faktisk ha hele pakken.

Nå er vel den største grunnen til at jeg ønsker å være attraktiv for min manns skyld, men det gjør meg ikke noen å få komplementer av andre menn av den grunn. Bekreftelser er alltid hyggelig, så lenge de ikke er over streken. Heldigvis er ikke min mann sjalu og ser på komplementer jeg får av andre menn som hyggelig på mine vegne.

Jeg er en kvinne, snart 35 år og har 3 barn, men det betyr ikke at man må forfalle av den grunn. Jeg tror de fleste mannfolk preferere at kjæresten eller kona til tross for å være gift, begynner å dra på alderen eller har satt barn til verden ønsker at kvinnfolka skal se bra ut? Og visa versa selvfølgelig.

Jojo, det er sikkert noen av de som ikke ønsker at kona skal se bra ut eller ikke bryr seg om hennes utseende, eller de som tar til takke med unnskyldninger om hvorfor de har sluttet og bry seg. Men enten handler dette om latskap eller usikkerhet.

Jeg sier ikke at løsningen er å putte kroppen full av plastikk og gift, men det handler om å bry seg, ikke bare for din egen del, men for partnerens del også. God ren mat og aktivitet løser mye av problematikken rundt en usunn kropp.

Hvorfor blir menn tiltrukket av pene flotte kvinner? Det er det indre som teller, ja, jeg er enig i den påstanden også, men det handler om en pakkeløsning. Ikke enten eller prinsippet. Det er i alle fall dette jeg har på erfarings repertoaret i den virkelige verden.

Heldigvis har alle forskjellige preferanser, men jeg vil jo tro at majoriteten vil ha en sunn, frisk og flott partner? Ikke bare i det øyeblikket man faller for hverandre men som en livsstil og en langtidsløsning?

Man er ikke overfladisk selv om man bryr seg om hvordan man ser ut, de andre verdiene og kvalitetene et menneske bisitter forsvinner ikke av den grunn. Jeg har også erfart at det er lettere og få jobb, samt partner om man bryr seg litt ekstra om hvordan man ser ut. Så da er det kanskje ikke noen dårlig ide å snu tankesettet allikevel?

Jeg er spent på tilbakemeldinger og for guds skyld vær ærlige. 

Takk for at du leser:)

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria

Jeg tror på mange måter jeg hadde et rusproblem!

Hei kjære lesere.

Jeg valgte å droppe alkoholen et år for å ta 100% ansvar for meg selv og de rundt meg.

Det å være i kontroll er noe som alltid har vært viktig for meg. Jeg viste at alkoholen i øyeblikket gav meg en falsk selvtillit og ville ta oppgjør med hvorfor i det hele tatt jeg valgte å drikke.

Er det kleint? Den følelsen av å være i sosiale-lag uten å drikke?  Ja, det var slik i starten. Å være på arrangementer der det er en naturlig forventning av at folk nyheter alkohol.

"Nei takk, jeg drikker ikke" Servitørene ser litt merkelig på meg, i bakhode er det en usikker tanke om at de kanskje tror jeg har et alkoholproblem. Hvorfor skulle folk ellers velge å avstå helt? Rusen i seg selv er av en behagelig karakter, hvert fall de første glassene, å stoppe her er en utfordring. Jeg orker ikke at verden går rundt lenger, spinner, akkurat som man sitter på en karusell.

Jeg var ingen festbrems i mine yngre dager og mye av det livet jeg levde innebar en stor sosial omgang, jeg var mye ute blant folk fordi jeg trodde at det var nødvending for både vennskap og business, det er jo en sannhet i det også. Den perioden jeg valgte og kutte alkoholen har gjort meg mer isolert og usosial. Men ikke på en dårlig måte.

Man ser verden gjennom 2 forskjellige briller, den ene type inneholder konsekvenstenkning. Gud hvor mye rart jeg har sagt og gjort i fylla. Jeg kan ikke engang skrive dette, fordi jeg sitter med en følelse av at det er for drøyt for omverden. Jeg ville skjemmes, å æsj, det er ikke slik jeg egentlig er. Man tar mange dårlige valg.

Slik føles det nok for veldig mange, dagen derpå-

Jeg tok et skikkelig oppgjør med meg selv når jeg valgte å kutte alkoholen på dagen. I mange år trodde jeg løsningen til å drukne problemene lå i flasken. Når jeg var deprimert var det en selvmedisinering og det funket i øyeblikket. Selv viste jeg at det var en dårlig løsning, men jeg gjorde ikke noe med det, jeg lot det pågå, jeg viste at jeg hadde et usunt forhold til alkohol.

Man skal drikke når man er glad, ikke for å undertrykke vonde tanker.

Jeg tror på mange måter jeg hadde et rusproblem. Verden er ikke så sort/hvit der man må være alkoholiker for å ha et rusproblem. Jeg definerer også usunne forhold, der man er deprimert og tyr til selvmedisinering som et rusproblem. Å ta tak i seg selv og kutte helt det året var godt for meg.

Å være avholds tvinger mennesker til å se realiteter og leve mer i øyeblikket. Tilstedeværelsen forsvinner i bedugget tilstand. Man tror man er tilstede og nyter, men det er ikke den utgaven av det virkelige jeg. Det er den utgaven som ikke tenker konsekvens. Hvor mange ganger har du opplevd at valgene du tok i fylla gjorde deg godt når du våkner neste morgen?

Noen ganger er jeg redd for å havne tilbake i samme spor, det sporet som ikke gjør meg noe godt. Jeg er i kontroll og det vil jeg fortsette med. Å nyet noen glass vin er for meg ingen problem, men tipper det over 3-4 glass mister jeg fort kontrollen og den følelsen liker jeg ikke lenger.

Det er klart jeg er ingen helgen, tvert imot var jeg en skikkelig dårlig utgave av meg selv når jeg festet mye. Men jeg oppfordrer dere til å drikke mindre og tenke mer. Følelser og opplevelser med å uten alkohol er 2 forskjellige verdener.

Min mann er totalt avholds i dag og det har jeg stor respekt for. Å tørre å stå der naken uten en falsk selvtillit krever mye mot av et menneske.

Hvordan er deres alkoholvaner? Føler dere presset fra omverdenen? Er det unaturlig å si nei? Blir man isolert og ikke inkludert?

Takk for at du leser:)

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria 

Vi brenner mannfolka på bålet!

Hei kjære lesere.

Fortsetter vi med denne heksejakten vil alle menn bli stemplet som griser. Er det dette vi kvinner ønske å oppnå?

Det renner jo inn av artikler på fronten av avisene om politiske skandaler der menn blir stemplet som griser.

Bare for å nevne noen på dagens forsider:

https://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/wall-street-journal---trump-betalte-en-million-for-pornostjernes-taushet/3423405834.html

https://www.nettavisen.no/politikk/ulf-leirstein-trekker-seg-fra-frp-verv/3423405806.html

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/ulf-leirstein-foreslo-trekantsex-med-15-ar-gammel-gutt-i-fpu/3423405779.html

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/dag-rnning-trekker-seg-etter-flere-varsler/3423405591.html

#MeToo har gått for langt etter mitt skjønn.

Jeg sier ikke at det riktige er å hysje ned, men for meg ser dette ut som en heksejakt der herrene nå skal brennes på bålet, steines i hjel og spyttes på av kvinnemennesker. Vi må lære oss å være diplomatiske og prøve å forstå for å forebygge. Denne svertingen fører intet godt med seg, tvert i mot setter det det mannlige kjønn i gapestokk.

Vi mister respekt for menn med denne typen uthenging. Generaliserende som vi mennesker er, vil dette bli en konsekvens.

Hva skal gjøres for å forebygge? Alkoholstans forslaget er glimrende. Alkoholen i seg selv hemmer for god dømmekraft og får oss mennesker til å gjøre de merkeligste ting uten konsekvenstenkning. Fjern den helt fra alle typer møter der man skal samles for å diskutere og utvikle, særlig i læreprosesser der voksene mennesker skal være gode forbilder. Vi kvinner som menn har ikke bedre i dømmekraft når det er rusmidler inne i bildet. Moralske feil blir fort veldig riktig i en beruset tilstand.

Vi kan jobbe med å forebygge at salg av sexuelletjenester er lovlig. Jeg mener jo også at dette trigger. 

Så er jeg vel litt av den gamle skolen som tenker, kan det være en løsning at menn burde være i mannsyrker og kvinner i kvinneyrke for å unngå slik problematikk? Jeg kommer vel også i gapestokken nå når jeg sier at menn eksempelvis ikke burde jobbe i barnehager. Hvorfor? Jo, fordi jeg mener det er unaturlig at en mann i det hele tatt ønsker dette, rent biologisk sett. Nei, ikke fordi jeg mener at alle menn er overgripere, men fordi jeg simpelthen ikke ønsker å ta sjansen på at det er kanskje 1 av de 10.000 som muligens er det. Herav har man jo satt inn tiltak der menn faktisk må overvåkes når de skifter bleier på ungene, hvor naturlig er dette? Akkurat som kvinner ikke er egnet for å være i hardt fysiske yrker slik som brannmenn. Bare for å ta 2 eksempler. 

Mistenkeliggjøring er meget farlig og det er jo nettopp dette jeg frykter. Bare for å understreke hva slike kampanjer kan føre til, å sette griller i hode på mennesker.

Vil #MeToo at alle menn som noen gang har gjort noe moralsk feil skal slaktes er de på god vei, men hva dette vil føre til er mer mistenkeliggjøring og fordommer, det er jeg helt sikker på. 

Jeg sitter også med en stygg følelse av at dette er en maktdemonstrasjon i forhold til likestillingen. 

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria

Hele samfunnet vårt trenger terapi!

Hei kjære lesere.

Rett på sak:

Kvinner og menn må lære seg å kommunisere! Hele samfunnet vårt trenger terapi!

Slik jeg ser det, så er kvinner og menn som bikkjer og katter når det kommer til følelsesmessig kommunikasjon. VI burde begynne med følelsesmessig opplæring fra barndommen.

Vi lever i et samfunn som forvrenger og undertrykker følelseslivet, kynismen har fått alt for stort innpass og vi fokuserer på ting som ikke handler om annet en ekstern tilfredstillelse.

Hva skjedde med å ta vare på grunnbehovene og hverandre som en enhet og en familie? Med fokus på nærhet og kjærlighet?

Jeg snakket litt med min lillesøster og hun bevisstgjorde meg på noe som ikke hadde streifet mine tanker før. Vi mennesker besitter 2 hjernehalvdeler, den gamle og den nye. For å ikke grave så mye i materien rundt dette, så handler det i vesentlig grad om at vi styres fra disse 2 sammensatt. Jeg er ingen forsker heller ingen spesialist, men slik jeg forstod så styres den gamle delen av hjernen vår av instinkter og hardkodet oppførsel, og den nye delen av hjernen er den som former oss slik vi lever i dag, og det er nettopp den som gjør mennesker mer komplekse en andre levende arter, den lagrer hukommelse og erfaring.

Dere slakter meg sikkert nå med min stygge tendens til å generalisere, men noen ganger er det nødvendig for å få frem poenger eller lage diskusjonsfora. Kan det være en mulighet for at menn styres mer av urinstinkt enn kvinner? Eller i så fall at det er mer tydelig, i henhold til oppførsel?

Mulig jeg er ute på ville veier og arrester meg gjerne om du sitter med et annet inntrykk vedrørende dette.

Reflektert rundt så tror jeg vi er på kollisjonskurs når det gjelder hva vi trenger og hva vi tror vi trenger, dette vises i oppførsel vi gir utrykk for i dagens samfunn. Der alt handler om makt og seksualisering og undertrykkelse av følelsesmessig kommunikasjon mellom kjønnene.

Selv om vi er særs kompliserte er vi også meget enkle. Moral og verdi er nytt, mens videreføring av gener og meningen med selve livet er gammelt. Om vi kan finne en vei, som bevisstgjør oss på et samarbeid mellom disse 2, så vil vi finne harmoni.

Vi må prøve å forstå for å forebygge. Dette var noen tanker fra min side.

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria

 

Sex burde tilhøre forhold!

Hei kjære lesere.

Jeg tenkte jeg skulle dele mine meninger rundt #MeToo bølgen.

Vi kvinner har vel en større tendens enn menn til å være hårsåre, med dette mener jeg det slik jeg skriver. Vi legger mer følelser i det meste som skjer rundt oss en det menn gjør. Men det er slik vi er skrudd sammen fra naturens side.

Likevel så mener jeg #MeToo bølgen har blitt litt vel ekstrem, jeg kan jo kun snakke for meg selv og ikke kvinner generelt. Man må skille mellom et klaps på rompa på byen, eller noen tekstmeldinger som man kanskje kan finne litt upassende?

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har følt meg seksuelt trakassert, men jeg tror dog det handler om innstillingen, samt hva jeg føler jeg sender ut av signaler som gir en reaksjon hos det motsatte kjønn. Dette er jo helt naturlig.

Misforstå meg ikke, men vi MÅ skille voldtekt eller overgrep mot ens vilje og noen tekstmeldinger og en klaps på rumpen?

"Ja, jeg viser rumpa, men dette bildet er et statement. Fordi jeg viser rumpa mi, er jeg ikke et kjøttstykke"

Jeg vet også at mange kvinner bruker dette som en hevn for å sverte enkelte menn, enten fordi de føler seg såret eller avvist. Vi kvinner er fæle slik.

Vi må også sørge for, og dette er et samfunnsproblem, at sex er noe som tilhører forhold og ikke gud og hvermann. Vi er ikke løsbikkjer er vi vel? Når vi er blitt en samfunn der mange er løse i strikken, så er det vanskeligere å grensesette. 

MEN jeg vet også om historier der det faktisk har vært så ille seksuelltrakkaseringer at kvinner jages fra stillingene sine og dette skal selvfølgelig ikke ties ihjel. Men hver snill å skill mellom alvorlighetsgrader.

Jeg synes på mange måter kvinner må ta ansvar for egne signaler, altså hvordan de kler seg og sminker seg. Vi kvinner liker oppmerksomhet ellers hadde vi ikke giddet å prøve å være attraktive slik vi gjør. Når man går på festival med glitterpuppene hengende ut, eller skjørtene er så korte at g-strengen synes så er det jævlig lett for en mann å få feil impresjon.

Vi kan ikke skylde på mennene i disse tilfeller, selv om gatene burde være trygge om man ønsker å gå naken for det sakens skyld.

Jeg får masse nakne menn i innboks meldinger, men jeg føler meg ikke krenket av den grunn, fordi jeg vet at det er mine signaler og trendene sådan til å vise frem mye hud og kropp som fører til at dette skjer.

Nei, vi er ikke vandrende kjøttstykker, det er vi virkelig ikke. Men epidemien med sugerbabes gjør det heller ikke enklere for de stakkars mannfolkas hormoner.

Vi kvinner må sørge for at vi ikke bruker trakasserings-kortet hver gang en mann viser interessen.

Det vi må bli flinkere til er å gi klar beskjed på stedet, stå opp for seg selv og si hvor grensene går. Men ikke bruke dette for å få sympati eller fremme oss selv, eller hevne.

Er egentlig vi kvinner bedre? Vi bruker sex som makt. Jeg sier ikke at det ikke finnes sikkerlig dårlige mannfolk der ute, fordi det vet jeg det gjør. Men vi burde ta ansvar for hva slags sitasjoner vi selv setter oss og hvilke signaler vi sender ut selv, før vi kan arrestere motparten.

Her vil jeg gjerne høre om hva dere kvinner og menn mener om saken?

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria

 

 

JAMMY MOMMY!

Hei kjære lesere.

Back to the gym.

Jeg setter utrolig stor pris på at jeg motiverer så mange der ute. Det varmer hjerteroten og helse er noe jeg virkelig brenner for, dypt inne i sjelen. Det vet dere som har fulgt meg lenge.

Jeg har fått mange forespørsler om hvordan jeg trener og hva jeg spiser. Så tenker jeg, jeg kunne sikkert gjort det stort innen å fortelle om hvor enkelt det er å gå ned i vekt, hvilken dietter man burde følge, ja og nei mat. Hvordan man skal trene og hvor ofte. MEN sannheten er folkens at alle er forskjellige. Kroppene er individuelle og alle responderer forskjellig. Det er en sannhet.

Det finnens ingen fasit og det er langt fra enkelt. Disiplin og rutiner er essensielt for å nå individuelle mål. HELDIGVIS, og takk gud for det, så er trenden sterk og formfull og ikke tynn og anoreksik lenger. Jeg sitter ofte og surfer på instagram og siden jeg er en feilfinner, som er en forbannelse i seg selv så synes jeg det er trist at enkelte mennesker som ikke spiser mer en et eple om dagen og virkelig ser ut som vandrende lik har mange 100.000 vis av følger er forbilder for dagens ungdom. Det er ingenting riktig i å sulte seg selv, akkurat som det er ingenting riktig i å være overvektige og leve på mat som gjør deg syk, slik som mange pluss size modeller.

Så hva er rett da? Jeg har ikke et godt svar på det heller. Det er det ingen som har. Vi kan forske i vei, men sannheten er at hele systemet er så korrupt at man ikke kan stole på en sjel lenger. MEN det man kan er å tilpasse alt etter individuelle mål, vi kan tilrettelegge for egen suksess. Det er ikke ja eller nei, vi har makt over egen person. Det er kun du som styrer deg selv og ingen andre en DEG SELV.

Jeg kan ikke si at den maniske sykdommen jeg bærer ikke har ført meg til mitt eget mål, for det har den virkelig gjort. En "All inner" som jeg selv er, fører med seg en mengde positive bieffekter. Det gjør det virkelig. Jeg har like mange regnfulle dager som alle andre, men likevel så klarer jeg å seile på kuren i mitt liv, fordi jeg vet at når jeg får drenert alt det negative ut via bevegelse eller hard anstrengelse så kommer solen igjen.

Er jeg et forbilde for mange? Vil jeg være det? JA, det er klart jeg vil det. Å jeg vet at om man lar seg motivere så blir man motivert. Jeg hadde også mine rollemodeller når jeg satte i gang treningen etter 3 graviditeter. Jeg vet hva det vil si å være der, man er overvektig føler seg uatraktv og trenger en push i rompa. Jeg har selv hvert igjennom vektøkning på 30 kg per unge, å nei, kiloene rant ikke av meg ved amming, jeg måtte virkelig jobbe for det med blod og svette. Jeg vet også hva det vil si å være underernært og utsultet og tror det er nøkkelen for å være attraktiv, jeg har vært der også. På mitt mest underernærte veide jeg 48 kg på 175 cm. Folk spurte meg om jeg var frisk, om jeg hadde det bra, fordi sannheten var at jeg så helt jævlig ut. Men det var en fornektelse i mitt eget hode. Men i dag 15 kg opp kan jeg se den virkelige sannheten når jeg sitter og ser tilbake på bildene, av en syk jente.

Vi lar oss alle motivere eller manipulere, alt handler om trender om man ikke er i kontakt med seg selv og sine individuelle mål.

Så moralen eller hva jeg vil frem til er at vi må finne en livstil og et selvbilde av oss selv som er konstant gjennomførbart. Men helsen, det er i det fulle og det hele det eneste som betyr noe til syvende og sist. 

Kom gjerne med spørsmål og jeg kan fortelle om akkurat hva jeg gjør som fører meg selv til egen individuell suksess.

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria 

The bitch is back

Hei kjære lesere.

The bitch is back. 

Håper alle har hatt en flott høytid og en god start på det nye året?

Skrivingen min det siste halve året har vært litt sporadisk. Men jeg har nå bestemt meg for å bli flinkere til å oppdatere.

Siden vi gjør Youtube vlogger hver dag, har skrivekrampen min avtatt litt det siste året. Jeg hadde vel trodd jeg fikk utrykket meg bedre via videovlogg men siden fokuset har vært på dagligliv, familie og jobb, så kommer ikke meningene mine like godt frem, ei heller tanker og refleksjoner.

Når jeg satt meg ned nå for å skrive, er det 1000 tanker, jeg vet ikke hvordan man skal begynne eller hva dere lesere ønsker å høre om? Men jeg starter med blanke ark.

En annen grunn til at jeg har tatt meg en pause fra skriverier, er at jeg måtte fokusere på å holde hode mitt i livet, derav, ja, man blir fort syk av mye negativitet. For et år tilbake følte jeg meg litt uovervinnelig, jeg vokste på kritikken. Det var i alle fall det jeg trodde selv. Selvmanipulering er et sterkt verktøy. Men litt etter litt følte jeg meg vissen. Ikke fordi jeg ikke liker diskusjon, tvert imot. Det jeg ikke liker er nett-troll, men hvem gjør vel det? Jeg bestemte meg for å godkjenne kommentarer før publisering. Men endte opp med å godkjenne alt uansett. Så ta det med ro, dritten dukker også opp nedover i linjene. Det er nok god underholdning for de fleste vil jeg tro?

Det som jeg sitter og irriterer meg over nå, er hva avisene velger å fronte når det kommer til bloggere. Skriver jeg om fargen på kjønnshårene mine eller hvor mange jeg har ligget med så blir man frontet med stor F. Så sukker jeg litt og tenker, er vi så enkle? Er det virkelig så stusselig med refleksjoner der ute at det er kun drama eller sex som selger? Primitivt, men sant?

Veien til "Fame" med å bruke riktige verktøy er skremmende enkel. Jeg tenker "Shit the same" jeg skal spille på sex jeg også. Eller det som selger i henhold til tematikken.

For oss som skriver, eller er opptatt av å bli sett eller hørt, så blir det demotiverende om ingen gidder å lese. Så sådan faller man i den graven at man ønsker å gi publikum det de vil ha. Mine tanker er mine tanker og mine meninger er mine meninger, det vil dere få, rett fra levra uansett. Men forbaus dere ikke over om det kommer noen lettkledde bilder, eller sjokkerende tema fremover. 

Ja, skrivefeil blir det nok også en del av. For nei, jeg orker ikke å bruke språksilere heller:) 

Kom gjerne med tilbakemeldinger om hva slags tema som interesserer dere, det er jeg meget interessert i å høre om:)

Følg meg gjerne på

Instagram

Dagens youtube ligger under: Litt uheldig med håret her, hahahha:)

Takk for at du leser.

Maria