Penger!

Hei kjære lesere.

Hva trenger vi egentlig? Hva er vi på leten etter?

Jeg stiller meg til stadighet disse spørsmål.

I noen korte øyeblikk er det helt klart for meg hva jeg er på leten etter, selvrealisering og mening. Evnen til å ta en plass som er viktig, være av betydning for mer en meg selv. Puslespillet.

Det er vanskelig å bryte påvirkningsmønster. Man blir påvirket av hva det eksterne forteller. Hvordan du skal se ut, hva du skal ha og hvordan du skal leve. Noen ganger tenker jeg at det er enklere å ha mindre en å ha mer, men det jeg selv har er ikke mitt, det er mine barn sitt, derav er det vanskelig å nøyes seg med mindre.

Det er klart at nasjonens egentlige problem ligger mye dypere en bare bensinrør eller energimangel, dypere en inflasjon eller resesjon. I en nasjon som var stolt av hardt arbeid, sterke familier, tett sammensveiset samfunn. For mange av oss hyller mangel på selvdisiplin og hyller forbruk. Identitet defineres ikke lenger av hva en gjør, men hva man eier. Man har sett at ting og bare å forbruke ting ikke tilfredsstiller vår lengsel eller mening. Vi har lært at hamstring av materielle gods ikke kan fylle tomheten i liv som ikke har noe tillitt eller retning. Dette er ikke en melding om lykke eller forsikring, dette er en sannhet og en advarsel. Slik lyder sitatet fra dokumentaren Minimalisme.

Jeg fikk et spørsmål for noen dager tilbake. Det lød som følgende: Hva ville du vært kjent for? Svaret er enkelt. Jeg trenger ikke engang si det. Så når sannheten intreffer blir jeg flau og lei meg. Det er ikke slik jeg vil det skal være, det er helt klart. Prestasjonen har ikke ført meg til resultatet. Den interne kampen jeg legger ned for å endre svaret er enorm. Fordi jeg VIL endre svaret. Svaret definerer ikke individet, det føles feil og det er feil. 

Jeg liker ikke retningen fingrene treffer tastaturet, ei heller liker jeg å lese hva som står på linjene.

Jeg har uttalt meg flere ganger om dette i media. Folk forstår meg ikke og det ville jeg heller ikke gjort om jeg var andre.

Å følge sin vei og hva som er viktig i henhold til verdiene og egenskapene man besitter som menneske er essensiell for å lykkes.Da understreker jeg, lykkes i seg selv og med seg selv. Lever man et liv i streben lever man ikke i det hele tatt.

Det er enkelt men vanskelig. Det enkle er at alt er tilgjengelig, det vanskelige er selvrealiseringen, nytelsen og lykken.

Yte før nyte? Nei, vi går i revers. Vi forbruker mer en det vi besitter og vi vil aldri komme diten der nok er nok. Vi nyter oss til døde. 

Følg meg gjerne på youtube:

Instagram

Facebook salgsgruppe

Facebook

Snapchat: Prettysmooth 

Takk for at du leser.

 

7 kommentarer

Therese

09.08.2017 kl.11:22

Hei!

Jeg må bare si jeg holdt på å le meg ihjel av de teite spørsmålene i sprøtsmålsrunden deres, haha:) Det toppet seg helt da spørsmålet om grønnsaken kom!! Så utrolig barnslig, men samtidig veldig morsomt, haha. Godt vi kan fnise og le og være barnslige selvom vi er over 30 år😅

Tommy

09.08.2017 kl.13:56

Maria, det er veldig lett for deg å prate om selv-realisering og sitte å dulle med en blogg hver dag, trene hver dag og bare nyte livet og reise. Men en kapitalistisk verden basert på en fanatisk grådighetskultur er blodig urettferdig, og for de fleste av oss er det uaktuelt da vi må slave 8 timer om dagen for å skaffe mat på bordet til våre barn og betale regninger og avgifter i hytt og pine. Hvorfor skal noen kunne gjøre og kjøpe hva de vil imens andre lever i pappesker på gata? Eller bruke nesten hele sin tilmålte tid på denne kloden til å slave istedet for å være sammen med sine barn?

Slikt er en kilde til hat og misunnelse. Hvis 242 av de super-rike i verden hadde gitt bort nesten hele sin absurde formue, kunne vært eneste menneske på planeten mottatt omtrent 180000 norske kroner. Tenk på det.

Erlend

09.08.2017 kl.23:15

"Why don't they just eat cake instead?"`;)

Hanne

09.08.2017 kl.23:16

Sånn vil det alltid være : Noe er fattige og noen er rike ) og noen vil ha mer og fan vil ha mer. Verden er så utrolig urettferdig og misunnelse er det verste på vår jord )

Frode F

11.08.2017 kl.07:12

Sitat:

"Den interne kampen jeg legger ned for å endre svaret er enorm. Fordi jeg VIL endre svaret."

Litt provoserende spørsmål fra sidelinjen: Hva er egentlig vitsen med å kave & stresse med dette?

Vær med venner, gjør husarbeid, hagearbeid og la ting ordne selv!

Vet det er enkelt å si fra sidelinjen, men min påstand er at jo mer man kaver & strever jo mere opphengt blir man i ting.

Gi slipp på dette selvpålagte kravet til alt mulig, og se om ikke mye er ok som det er.

Det opprinnelige spørsmålet; "Hva ville du vært kjent for?" er et godt spørsmål, men er det noe poeng å være noe særlig kjent for noe?

Er det ikke nok å gjøre det gode i fred og harmoni, og forholde seg til de man føler seg vel med?

Ønsker deg en fin helg! :-)

Mvh. Frode F

Phantomblue

11.08.2017 kl.10:46

Jeg vil tørre og påstå,at det ikke bare er nasjonens problem.Det er større. Jobber jobber flagges ut over hele verden. Vel bortsett fra kina kanskje.

Men det er uunngåelig at flere og flere blir desillusjonert etterhvert som arbeidsledigheten stiger.

Samtidig som det blir dyrere å leve.Prisene på alt stiger.

Så lenge man har penger holder man hodet over vannet.

Spørsmålet blir jo hva med fremtiden

Synne

13.08.2017 kl.20:40

I utgangspunktet er penger en livsnødvendighet, noe man må ha slik at man får kjøpt seg mat og nødvendigheter til et anstendig livsopphold. Altså basic.

Du er så heldig å være privilegert med såpass formue at det fristiller deg økonomisk, noe som gjør deg fri fra økonomiske bekymringer. De fleste av oss må telle kontokroner og gjøre tøffe valg når konotene etter hvert skreller for penger som går til våre økonomiske forpliktelser som bolig og forefallende utgifter. Som oftest er det ikke noe igjen til personlig forbruk.

Jeg gleder meg over din livsglede, og hvordan har mulighet til å reise verden rundt med din kjære mann og familie. Helt fantastisk må dere ha det når dere kan oppleve så masse.

Helt basic så ønsker jeg meg et par uker på et medisinsk treningssenter på Lanzarote, Casas Heddy, hvor jeg kan få lov til å både trene og bli stelt godt med av kvalifisert helsepersonell. Kreften har tæret hardt på kroppen, og trening er for meg vidunderlig medisin. Men, jeg har altså ikke råd, sånn er det, og slik er realiteten for meg, og sikkert flere med meg.

Så, sånn er det med den saken.

Skriv en ny kommentar

hits