Selvmedisinerte meg med alkohol og medikamenter

Hei kjære lesere.

Delen av meg selv som tok meg mange år å innse. Det kom snikene og ble bare verre og verre.

Jeg fattet ikke selv hva som skjedde, bare at jeg følte meg topp eller verdiløs.

Nå skriver jeg litt mer en jeg føler jeg burde, men dog, kanskje det hjelper noen å vise sin sårbare side?

Det begynte for lenge, lenge siden. Jeg trodde det hang sammen med fødsels depresjon, at jeg følte meg elendig. Men når jeg går enda lenger tilbake, så begynte det ved nederlaget av min første bedrift.

Jeg husker godt hvor mye jeg gråt og kjempet dag etter dag for å holde firmaet i live, ikke skuffe meg selv eller de ansatte. Men etter 4 års drift, tok jeg tak (jeg husker godt de setningen min far sa til meg" det første tapet er alltid det billigste") Jeg hørte ikke den gang, men jeg lært mye av elendigheten jeg gikk gjennom.

Etter dette forandret jeg meg mye. Jeg ble en person som jeg ikke alltid hadde kontroll på, en all inn eller all out type. Dette gjorde meg sterk og svak på samme tid.

Ofte følte jeg meg oppe eller nede. Jeg klarte ikke lenger nedturene, så jeg selvmedisinerte meg selv. Både med medikamenter og alkohol. Det er grusomt å skrive om det og jeg skjemmes.

Jeg følte meg bedre i elendigheten når jeg flyktet, slik hang det sammen. Når jeg hadde oppturene var jeg lykkelig, da trengte jeg ikke annet en meg selv og min kreative side, en crazy artist (det var selvfølgelig familie involvert i lykken også, men jeg velger å holde de utenfor)

Etter som årene gikk, følte jeg nederlaget gjentatte ganger. Jeg klarte liksom ikke å få ut fingeren og starte på nytt. Alt skremte meg. Jeg følte meg stengt inne i meg selv.

Rømningen fra mitt indre gjorde meg kald og kynisk. Jeg kan godt skjønne i dag, at folk oppfattet meg som arrogant, selv om det er langt fra sannheten.

Jeg måtte ta noen valg, så jeg valgte å stenge meg inne. Tiden etter var grusom. Jeg følte meg ikke lenger som en brikke i det store.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan ta dere med på reisen gjennom gjørmen og mørket. Men jeg var jævlig langt nede, så langt at jeg ikke orker å snu meg tilbake å se.

Jeg måtte ha endring og det fikk jeg via 2 nye barn. De endret meg igjen til det bedre og det verre. Jeg søkte utover til noe nytt. En ny start, en endring.

Jeg jogger flere mil om dagen for å stenge følelsene ute. Av den avhengighet, tok det litt drepen på mine andre synder. Noe som gjorde meg godt men utslitt. Litt ubrukelig er vel det riktige ordet.

Veien videre var å løsrive meg fra mørket, flukten og negativiteten, som lenket meg fast i dypet.

Endringen kom når jeg innså at jeg trengte hjelp. Jeg klarte ikke selv å være i kontakt med mine følelser. Jeg følte meg sveket og uteglemt.

Det var tøft å innse at man må endre alt, starte på scarts, akkurat som man ikke hadde nok bare med å holde hodet over dritten. Men det hjalp gjennom å tvinge meg selv til endret tankemønster. Jeg sliter ennå, det er ikke simsalabim og over. Jeg må jobbe med meg selv hver eneste dag.

Jeg må holde meg borte fra det som gjør meg svak eller svekker meg. Jeg valgte å slutte å drikke helt for 8 mnd. siden, mange lurer på hvorfor og det skal jeg forklare.

Alkoholen fikk meg til å klare å rømme, ta bakveien, exit. Men dagen etter var det bare å begynne på ny fluktrute. Det var for enkelt, noe som skremte vettet av meg.

Når jeg endelig tok meg selv i nakken og fikk diagnosene påskrevet, så trengte jeg ikke lenger å rømme på samme måte. Det ble en selvaksept med riktig behandling.

Men ikke tror det er enkelt og jeg vet mange der ute ikke føler verdi, de har gitt opp seg selv. Men det finnes håp om du orker. Det finnes ingen kur, men det finnes hjelp og håp. Du er like verdifull som alle andre om du tar tak og velger å se din verdi noe som menneske.

Det er opp til deg selv, ditt valg.

Jeg tok mitt og jeg ønsker å være et godt forbilde. Min plan er å hjelpe så mange som mulig, med den kapasitet jeg har til rådighet.

Følg meg gjerne på : youtube  Instagram  Facebook

lrO2vrysGmM

Kommentarene forhåndsgodkjennes. 

Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent

Takk for at du leser.

Maria

11 kommentarer

JanV

22.03.2017 kl.12:07

"... selvmedisinerte meg selv" (!)

Jeg trodde overskriften var ironisk ment, med selv to ganger. Jeg lette nedover artikkelen for å finne det spisse poenget.

Neida ... det er på dette språklige nivået bloggeren befinner seg ....

Balle C

22.03.2017 kl.12:49

Kan man selvmedisinere noen andre enn seg selv da?

Snill bestefar

22.03.2017 kl.14:05

Å gå konkurs med et firma er hverken skammelig eller et nederlag. Det er en erfaring rikere og verd å ta med seg videre i livet. Faktisk er det vel slik at en god bedriftsleder bør ha erfart en konkurs eller to. Da kjenner man faresignalene og kan styre skuta klar av de spisseste skjærene.

Lisa

22.03.2017 kl.15:36

Det står stor respekt over at du har klart å snu livet ditt til å bli bra igjen. Virkelig! Du har rett til å være stolt! Du er åpen om de problemer du har hatt og de du fortsatt har. Du har taklet de på en god måte. Trening, selverkjennelse og åpenheten har vært en del av helbredelsen. Selvmedisinering er svært vanlig når folk får slike problemer som du fikk. Angst, stadig uro, selvbebreidelse, gruberier og triste tanker er vondt og vanskelig å takle og folk søker ro og avslapping i alkohol og annen rus for en liten stund. Det er fint at du står frem og kan vise andre i samme situasjon at det hjelper. Det ser ut til at du har et godt støtteapparat rundt deg i form av din mann og nok også behandler siden du står på stemningsstabiliserende medikamenter. Det har gitt resultater og du har fått endret tankemønsteret ditt.

Du sier du har opptrått arrogant tidligere. Det kommer jo også frem i bemerkningene du har fått i kommentarfeltet. Noen av "haterne" der er kanskje noen av de som har følt seg trakket på, andre er bare generelle nettroll som slår til her og der. Tenk heller at de også har sine problemer all den tid de må uttrykke sitt sinne på blogger.

Apropos depresjon og alt det den medfører. Du har selv uttalt at du ikke liker folk som er fete. Depresjon er svært utbredt og det gir seg uttrykk på forskjellige måter. Noen ruser seg, andre trøster seg med mat, f.eks. (mens noen dessverre har arvet noen gener som gjør at de lett legger på seg). Før trodde vi al folk var late, lite viljesterke osv. når de ikke klarte å ta grep om livet sitt. I dag vet vi at depresjon og angst ofte er årsaken og kan være lammende og hindre folk i å klare dagligdagse ting som å komme seg i aktivitet, holde orden, gå på jobb osv. Du er heldig som har egne ressurser og støttende personer rundt deg. Du har selv klart å gjøre en stor innsats, men tenk på at disse personene kanskje er der du en gang var. Du har jo en bipolar II diagnose som gir deg energi og evne til å være aktiv innimellom depresjonene. Andre har en unipolar depresjon og er bare konstant tom og trist. Vi tror ofte at når vi klarer å utrette noe må jo andre også klare det. Så enkelt er det ikke. Det gamle ordtaket "på seg selv kjenner man andre" blir nok mer riktig når vi sier "på seg selv kjenner man ikke andre". Og om du lurer - nei jeg har aldri hatt depresjon selv, men har god kunnskap og kjenner mange som har det. Du vil hjelpe andre - og det tror jeg du klarer :)

22.03.2017 kl.17:15

Jeg forstår ikke hva du tror du tjener på å utlevere deg som et psykiatrimonster med pilleproblemer via blogg, det forstår jeg ikke overhodet, håper for din del at du forstår det selv

Synne

22.03.2017 kl.18:47

Følelsen av å være verdiløs har vært smertelig påtrengende så langt tilbake som jeg kan huske. Det har jeg måttet leve med, og jeg strever virkelig for å mestre, og heve meg over denne negativiteten i forhold til meg selv. Jeg kjenner meg igjen i slik du har fortalt om deg selv og alt du sliter med. Hver eneste dag. Når det er sagt så vet jeg samtidig at det er jeg selv som bedømmer og dømmer meg hardest. Min sjel er blitt utsatt for psykisk mishandling, og fysisk vold. Jeg vokste opp med foreldre som jeg ble påpresset en slags terapeutrolle for. Det er kanskje ikke så rart at jeg er som jeg er... Ingen av de lever dd.

Jeg tror at det var smart av deg å kutte ut alkohol. Min erfaring er at jeg har det mye bedre når jeg ikke drikker. Alkohol forsterker nemlig negative følelser.

Jeg har problemer med å slippe mennesker innpå meg. Jeg ønsker det, men....

Øyvind Chr

22.03.2017 kl.19:11

Modig, flott du letter opp og gir andre håp. Veldig bra👍

Einar

22.03.2017 kl.21:39

Du sier; "Nå skriver jeg litt mer en jeg føler jeg burde..."

Nei, langt ifra, jo mere du forklarer i detalj og jo dypere du går jo bedre er det og jo mer hjelp vil det være for oss andre. Vi er alle sårbare (mer eller mindre) og vi er utsatt for de samme tingene og derfor er det godt når vi kan hjelpe både oss selv og andre ved å være åpne og ærlige og snakke om ting. De fleste av oss lyver for oss selv og dermed også for andre. Du er med på å bryte denne onde sirkelen. Håper dette ikke blir den siste artikklen din om vanskelige emner. Takk for ditt mot og din åpenhet.

November

22.03.2017 kl.21:47

Sabla bra innlegg Maria :-) Suss på deg :-*

Hanne

23.03.2017 kl.18:50

Veldig bra, Maria! Takk :-)

krist

24.03.2017 kl.08:15

jogger flere mil pr dag...nope

Skriv en ny kommentar

hits