Det sterkeste et menneske kan gjøre

Hei kjære lesere.

Hvorfor har mennesker begynt å bruke sosiale medier til en frigjørelse av personlige problemer?

Er vi ute etter sympati?

Prøver vi å avvæpne skammen om at medmennesker ikke er alene om problemene? Eller at det finnes flere av oss selv, her ute. Er det en trøst?

Gjør vi det for oss selv eller andre?

Alle mennesker er kompliserte, det finnes like mange vanskelige dager som enkle dager, like mye sorg som glede, like mange nedturer som oppturer. Dette er livet, det er en balanse i alt. Vektskålen peker den ene eller den andre veien, om din står stille på midten, så lever du i nuet. Her og nå.

Livet er hva du gjør det til, lyder ordtaket. Jeg vet ikke alltid om det stemmer?

Fokusmessigsett kan jeg si meg enig. Man kan velge å være negativ eller positiv.

Å finne det positive i nedgangsperiodene. Da lærte jeg det kan du tenke, eller motsatt vei, synes synd på deg selv. Det er en grunn til at ting skjer.

Noen kaller det karma. Jeg tror på livet og at du blir hva du er ment til. At alle mennesker har et kall, om man lytter til hjerte. At stiene du ferdes skal lære deg noe. At alt skjer for en mening. Du skal lære, vokse og gro.

Er det er liv etter døden? Jeg tror det, at sjelen vandrer og at ting du gjør i dette livet påvirker det neste osv.

Men tilbake til min begynnelse. Hvorfor søker vi trøst i sosiale medier? Flere og flere kjente profiler står frem med problemer. Hvorfor?

Er det en teori eller en sannhet? Min formening er vel en slags sympati og en aksept for seg selv, at man har løyet om egen tilstand. Satt på seg en maske, som har gjort en syk på innsiden og når det har gått for langt og sykdommen har spredd seg i alle ledd, sprekker fasaden. Frigjørelse og ærlighet er sterkt. Det er sårbart og befriende på samme tid.

Å gå til det offentlige og dele på denne måten er det sterkeste et menneske kan gjøre. Man risikerer å få medgang eller motgang av medmennesker.

Det føles som det har blitt en slags trend å stå frem. Jeg mener ikke at folk later til, men at det er mange som melder seg på samme tid. En slags flodbølge av problemer som øses over samfunnet.

Har dette en positiv effekt? Jeg vet ikke?

Vi har vel hatt utfordringer gjennom alle tider. Problemet i vår tid er at det er vanvittig synlig. Vi er overbombandert med positivitet og glede, fiktivitet og selvfornektelse, via sosiale nettverk. Har naboungen feber, så plinger det meldinger inn på telefonen, god bedring. Har vi egentlig noe privatliv lenger? I så fall, er det sunt?

Så var det denne vektskålen igjen, som en dumphuske. Det er ikke bare en på husken, det må være 2 for at den skal bevege seg, motsetninger er nødvendig for vekst. Om du er en av de som sitter alene på den ene siden, så kan du kanskje reflekter over, at den ikke gjør annet en å bompe i bakken på den ene siden. Ikke at det er et stort problem om du ønsker å være der, men for utvikling må man hoppe fra side til side, Yin-Yang. Du skjønner budskapet.

Ok, hvorfor deler vi smerte og vanskeligheter nå? Min formening igjen. Det har gått for langt andre veien, balansen er i ulage, den har blitt fyllesyk, man blir kvalm av streben til noe som er uoppnåelig.

Jeg satt i debatt i går. Når jeg så gjennom klippet i etterkant, så ser jeg hva folk mener med arroganse, at jeg viser lite sympati i debatter. Men jeg lever meg inn i det, så får man kanskje ikke vist alle nyansene. Slik er det, men det trenger ikke være en sannhet.

Selv om jeg har flere sykdommer så velger jeg ikke å fokusere på det negative aspektet av det. Jeg tar tablettene mine og beveger meg videre. Tenker positivt for at min vektskål skal nærme seg midten.

Vil du være med å bompe? Eller vil du sitte på den ene siden? Det er ditt valg. Vis din helhet eller halvhet. Du velger.

Man må ha mot for selvinnsikt og innrømmelse. Man må slutte å være så hårsår i motgangstidene, livet dreier seg ikke om Ferdinand som sitter under treet og lukter på blomstene. Det kommer regnvær og storm også.

Vær sikker på at dine røtter sitter festet så godt i bunn at du ikke lar deg tippe over.

Følg meg gjerne på : youtube  Instagram  Facebook

Kommentarene forhåndsgodkjennes. Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..

Takk for at du leser

Maria

9 kommentarer

Teodor

11.03.2017 kl.12:17

Imøteser gjerne noen kommentarer fra deg på dette "Jævla homo"-innlegget ditt.

Det er ikke slik at du bare kan kaste ut ytringer i hytt og pine uten å besvare andres spørsmål ved dem.

11.03.2017 kl.13:16

Problemet med samfunnet vårt er at ingen finner mening med livet

mie

11.03.2017 kl.13:39

Hjemme i vinterferien og Miami i påskeferien! Også benytter jeg anledningen til å legge til at jeg er en av dem som så deg på tv for en stund siden og tenkte: hæh?? Husker ikke nå hva innslaget handlet om, men det er ikke viktig heller. Det som er viktig er at jeg har endret oppfatning av deg og nå synes jeg du er både kul, dyktig, jordnær og ikke minst en reflektert dame. Tommel opp - you rock!

Hvorfor jeg endret oppfatning? Fordi jeg nå har lest bloggen din en stund og fulgt med på vlogen og der fremstår både du og Edvard som oppriktig trivelige folk med gode verdier og akkurat sånn passe casual og uhøytidelig som jeg selv liker. Og morsomt å følge med på dagliglivets små og store hendelser hos dere :-).

Så takk for at du åpnet øynene mine og viser at både jeg og andre godt kan tenke oss om når det gjelder egen forutinntatthet.
Bør jeg søke uføretrygd? Og vil da advokaten fra Codex stille opp? Eller mine kolleger og ledere i NAV?

Nattens dronning

11.03.2017 kl.19:48

Som vanlig skriver du de beste innleggene :-) Epigenitikk, er ganske ny forskning,som handler om at barn og barnebarn kan arve sine forfedres opplevelser.Det blir lagret i genene ,med en "merkelapp".Det handler om at vi får angst av situasjoner som vi ikke forstår hvorfor osv. Det forfedrene våre har opplevet,kan lage forandringer i hjerne og nervesystemet helt frem til barnebarn.

Nattens dronning

11.03.2017 kl.19:56

Hei igjen Maria :-) Glemte å skrive at vi arver våre forfedres minner,i følge ny vitenskaplig forskning.Lagres i etterkommeres gener.Der har vi kanskje avslørt litt ang psykiske lidelser som angst? etc.

Picasso

11.03.2017 kl.20:06

Google ; Minner kan gå i arv.

Kjetil i sofaen

11.03.2017 kl.20:13

Jeg tror grunnen til at vi skriver på nettet, er at vi liker å bli hørt, og Internett har gjort det mulig, så er det så fristende at det blir en uvane, en dårlig totalt bortkasta vane 😱

Reddikken

11.03.2017 kl.21:45

Flott og oppegående blogg du har!

Skriv en ny kommentar

hits