Jeg ble fullstendig kvalt i mammarollen

Hei kjære lesere.
 

Er det bare jeg som får angst når barna gnåler hull i hode på meg?

Dette igjen et vel et tema ingen tørr å snakke om? Eller er det rett og slett ikke greit å si at du er sliten? Man blir vel ikke en dårligere forelder selv om man innrømmer sannheten?


Jeg som sikkert mange andre har 3 barn. De 2 siste er det kun 13 måneder imellom, for å si det sånn, det anbefales ikke.

Det er slitsomt nok med en som det skal skiftes bleie på, stå opp om natten med, amme, leke med, grining og kos etc.

Jeg må innrømme at jeg fikk litt angst der jeg satt med 2 babyer på fanget.

For meg var de første leveårene grusomt slitsomme. Vi hadde våre stunder der det var koselig, men det var vel mest når jeg fikk en pust i bakken og ikke ungene gnålet hull i hodet på meg.

Kolikk ja, det hadde sistemann også.

Jeg er en person som trenger noen timer for meg selv daglig, noe som ble kvalt fullstendig oppi mammarollen. Jeg har blitt preget av dette i etterkant. Jeg tåler svært dårlig negativt støy. Barnegråt tar drepen på meg.

Nå begynner barna å bli større, de har kommet inn i den berømte trassalderen. Dere vet, der de skal finne sitt eget jeg(ego) og alt jeg gjør er feil. Det er mye grining og vil ikke, skal gjøre det selv, ikke se på meg. Ikke snakk til meg osv osv

Det var ikke en og en selv om det er 1 års forskjell, de har synkronisert dette.

Gud som jeg sliter med tålmodigheten til tider. Men jeg klarer å dra meg sammen, selv om jeg gror grå hår og svetten står ut av ryggen. Når de leker sammen skal de ALLTID ha samme leker. De liker ikke å dele og når de skal se på film sitter de og ser på hver sin mobiltelefon, for sammen fører alltid til konflikt.

Det er urettferdig er favorittordet

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, hva som er riktig? De tar innersvingen på meg, er utspekulerte og lure. Den ene skylder på den andre og de planlegger rampestreker sammen.

Jeg tar ofte den enkle løsningen og gir etter. Selv om jeg har sagt dere får det ALDRI igjen. Alle vet at ALDRI ikke er et gjennomførbart ord. Så da blir det så da, u-konsekvent.

Noen ganger gir jeg etter fordi jeg ikke orker gnål og grining. Men de blir bare mer og mer bortgjemte. Jeg vet jo selv at det er min egen skyld og at barn trives med grensesetting, men prøv å gjennomfør dette, det er rett og slett ikke mulig. Eller kanskje ikke jeg har løst koden ennå?

De har helt overtatt huset og kjærligheten mellom meg og mannen. Når jeg sier kjærligheten så betyr det i dette tilfellet at vi får aldri ligge alene, det er alltid en unge oppå den ene og en unge oppå den andre. Min eldste sønn får ikke mye, jeg må gi han oppmerksomheten når de små er i seng. Selv større barn trenger kjærlighet og nærhet.

Det verste av alt er klagingen. Konstant ekko i hode.

Jobbe ja, det er jo neste umulig. Det er mamma meg her og mamma meg der. Konsentrasjonen detter ut av kurs hvert 5 minutt. Mannen min er 100 reiser mer tålmodig heldigvis. Men det går en kule varmt og hode koker.

Når slutter dette? Selvfølgelig aldri. Jeg har en som er på vei inn i tenårene og gud vet hva som venter meg der.

Så er det dette med forskjellige behov. Den eldste trenger en form for stimuli og aktivitet mens de små har andre krav. Det som ofte skjer er at vi prøver og samkjører behovene og det går så å si alltid galt. Ingen er fornøyde og vi må bare dra hjem. De henger på hverandre og det fører til enda mer grining.

Ja, det er trivelig til tider også, men akkurat nå begynner jeg å bli en smule smårar, men det er vel noe alle går igjennom? Eller er det bare meg?

Følg meg gjerne på : youtube  Instagram  Facebook

Dagens vlog under:


u8tk-Mpe70I

Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..

Takk for at du leser

Maria

 

 


 

 

27 kommentarer

Hysa

26.02.2017 kl.06:02

Huff,derfor fikk jeg bare ett barn som nå er voksen. Men ære være deg som har satt tre barn til verden Maria :-) Vi trenger at etnisk norske føder flere barn,ellers blir vi raskt i mindretall.Klem:-)

snuskelasken

26.02.2017 kl.06:55

Ja mammarollen er krevende. Men som med så mye annet i livet så lønner det seg å "gi seg hen". Det lønner seg ikke å prøve å følge med på TV mens man lager mat. Da svir maten seg. "Det du gjør gjør fullt og helt og ikke stykkevis og delt" sa salig Ibsen. Eller det var kanskje presten hans Brand som sa det? Ibsen sa jo så mye.

Men samma det. Gi deg HEN til mammarollen. Ikke prøv å tilfredsstill mannen samtidig f.eks. Eller venner. Eller hobbyer.

Men uansett. Er du skikkelig lei? Gi stafettpinnen over til mannen! Bytt på! Ta deg en tur på byen mens han gjør ALT. Mellomtinger er det verste. Jeg husker når jeg fortsatt var gift. Hvordan jeg misunte de skilte som hadde barnefri innimellom. Lag det sånn nå!

Si at i kveld skal jeg på byen. Og du skal gjøre ALT. Og i morra drar DU på byen. Så gjør jeg ALT.

Alt eller intet, sa Brand. Mellomtinger er det verste som fins. Som Tommy og Tigeren sa det: Et godt kompromiss er INGEN fornøyde.

Lykke til! :D

Johnny be good

26.02.2017 kl.06:57

Har begynt å lese bloggen din, du skriver utrolig bra! At du klarer å få en mann i øvre 30 årstallet interessert/ta seg tid sier sitt! Stå på Maria, utrolig kult at du går litt utenom "normen" og tar støyten som må komme av nettroll og jantelov!

26.02.2017 kl.11:57

Nei du er nok ikke alene om dette, men du er kanskje ganske alene om å sette så "kraftige" ord på det. Har bare 1, men holder på å rive av meg håret innimellom av "mamma mamma mamma mamma mamma mamma mamma" :D

Mitt eneste råd til deg er at dere bør ta kampen slik at ikke barna styrer hjemmet deres. Det kan bli veldig utrivelig for alle etterhvert, og det føles utrygt også for barna. Barn ønsker mer enn annet trygghet og rutiner som en ramme rundt dem. Om de ikke har dette tilstrekkelig, så vil de kjempe i alle retninger i let etter disse rammene.

Huff, jeg synes selv det er veldig slitsomt å dra til venner som har barn som styrer hjemmene. At 3 og 4 åringer ender opp med å bestemme dagsrutiner for en hel familie med rop og sinne og frustrasjon er ikke greit, hverken for dem eller foreldre eller søsken som ofte blir sittende på sidelinjen.

Stå på Maria! Jeg følger deg, er ikke enig med absolutt alt du fremmer, men du er befriende ærlig i ditt språk og i dine beskrivelser! Tror du er "skap-finnmarking" :D

Kjetil saint

26.02.2017 kl.12:26

Det er det som er det fantastiske, mennesket kan få barn, men legg merke til at det står Gud gav jorden til menneskene.

Men vi vet ikke om det finnes andre samfunn i universet, det står det ingenting om.

Guds sa la oss skape mennesker i vårt bilde.

Egentlig vet vi så og si ingenting om liv i universet, det eneste vi har fått vite er at det er engler der.

Kay

26.02.2017 kl.13:11

Mener ikke å være ufin eller belærende, men det høres litt ut som du har mistet kontrollen. Det er tøft med tre småbarn - jeg har selv hatt tre med 18 og 23 mndrs mellomrom. Det var slitsomt, men også en utrolig fin tid med masse kos og tid til samvær og fine stunder.

Ungene trenger grenser, de trenger rutiner og de trenger faste rammer. Hvis ungene bor i "deres seng" og har overtatt huset, så vil (som du merker) hele settingen bli et kaos.

Jeg stusser på "mannen din. Det er ikke hans barn oppfatter jeg, men som mann bør han få anledning til, og også ta rollen som en far som griper inn og setter de nødvendige grensene sammen med deg. Det er så "enkelt" som at hvert barn skal være i sin seng til en bestemt tid, den enkelte må vente på tur og de skal være snille med hverandre. Foreldrerollen er krevende, men også nydelig hvis man innser at man blir best venner med barna, hvis man tør være foreldre.

Unger som ikke får grenser og rammer, blir urolige, frustrerte og krevende. Jeg aner at du sliter med disse virkningene som en følge av at du/dere ikke har kontroll. Skulle ønsker jeg kunne hjelpe, for det høres ikke bra ut.

Mari

26.02.2017 kl.13:32

Det er ingen tvil om at småbarnsalderen er slitsomt (OG fin, selvsagt). Noen barn er mer utfordrende ut i fra medfødt temperament. Men MYE kan bli bedre med grensesetting. For både barnas og dere voksne sin del. Søk veiledning eller i det minste les noen bøker om temaet, er mitt råd.

Rune Goksør

26.02.2017 kl.13:41

Jeg skjønner absolutt hvor du kommer fra. Vi har to tenåringssønner på 15 og 17 år, så vi fikk dem ganske tett. Akkurat da de var rundt 2-3 år gamle, og vi var midt i helvete med henting og bringing til barnehagen og alt annet som hører med så var det egentlig langt mellom de romantiske øyeblikkene (selv om de var der av og til). Det var f.eks. helt umulig å besøke en restaurant en periode på rundt 1-3 år. Noen stunder da så angret vi på at vi fikk barn. Det betyr jo ikke at vi ikke er glad i dem, men det er naturlig å ønske dem ditt peppern gror av og til.

Heldigvis avvtok dette konstante maset døgnet rundt etterhvert. Spesielt da de ble rundt 8-9 år. Da kan de stå opp, kle på seg selv, smøre sin egen matpakke og gå på skolen uten noe særlig innblanding fra oss utover å vekke dem. Det jeg prøver å si er at det blir roligere etterhvert, og man kan innvilge seg lengre perioder med voksentid uten at de "plager" oss.

Tenåringstiden:

I dag er det faktisk litt andre veien noen ganger. Vi planlegger å ta dem med på tur eller noe, men det gidder de ikke for de har planer med venner. Vi må avtale med dem et døgn i forveien minst for å få dem med noe sted.

Vi kan også si at nå skal mamma og pappa på fest, og vi kommer hjem om 10 timer eller noe sånt. Vi vet at huset står, for de er av en eller annen grunn mye snillere enn det vi selv var da vi var tenåringer. De er mest interessert i dataspill og sånne "rolige" ting.

Anne Nilsen

26.02.2017 kl.14:40

Trist

26.02.2017 kl.14:42

Alt er din feil, du valgte dette.

Ann

26.02.2017 kl.14:43

Du får sikkert mange negative tilbakemeldinger på dette innlegget, men jeg vil tro endel av de som leser også kjenner seg igjen i det du skriver.

Det går heldigvis an å føle det du føler, samtidig som man føler andre ting også. Jeg tror at det er i det øyeblikket man ikke får sette ord på det man føler- at akkurat den følelsen da får vokse seg stor og overta for det meste av andre følelser. Nettopp derfor er det så viktig å være ærlig i forhold til hva man føler! Og det er du og det tenker jeg er bra.

Så til det mer personlige plan; jeg har selv følt på det du beskriver maaange ganger opp igjennom årene som mor til tre. Man kjenner på at man ikke strekker til, verken som mor, partner eller på jobb. Heller ikke sosialt. Vennegjengen blir ikke akkurat prioritert. Og når man deltar sosialt, føler man gjerne at man bare er sliten og negativ.

Men... Good news! Det gikk over 😊😊 Vet ikke helt hva som skjedde og ting er selvfølgelig fortsatt ikke helt perfekt, men en slags kombinasjon av at barna roet seg, vi ble dyktigere til å forutsi situasjoner og tilrettelegge i forkant, og en annen viktig ting: vi kvittet oss med en god del dårlig samvittighet rett og slett ved å høyne terskelen for hva som ikke var bra nok. Mye lå faktisk der (jeg er litt perfeksjonistisk nemlig- ikke noen fordel!) og når vi knakk den koden så kom mye av lykken tilbake også. Joda, barna kan fortsatt gnage hull i ørene mine, men jeg klarer holde pulsen nede mye lenger nå enn før. Og senga vår har blitt forbudt område for andre enn oss og det hjalp også på 😊

Bøtter av forståelse sendes din vei fra meg- og noen spann med optimisme også. Stå det ut- det blir bedre 👍

Lisa

26.02.2017 kl.14:47

Så vakre og skjønne barn du har, Maria. De virker jo også harmoniske. Jeg tror du og Edvard (som jeg ser tar ansvar) gjør en god nok jobb der. Selv er jeg kommet over småbarnperioden, men jeg vet at de fleste synes det til tider er både stressende og masete. Det er lov å si det. Kolikk, nattevåk, barn i sengen, barn tett i alder og mangel på egen tid er utfordrende. Når man i tillegg er sliten i utgangspunktet blir det mer utfordrende. Det hjelper å si det og få støtte på det - for det er faktisk det. Jeg tenker dere er kloke og finner løsninger på dette selv, men tillater meg noen forslag: Avlastning i forhold til barna. Leiet barnevakt noen timer, (kanskje av en proff person a-la Nannyhjelpen), eller la Edvard ha barna noen timer alene mens du får helt fri. Kanskje gå på avslappende yoga, spa e.l. Når dere flytter vet du at LA har mange forskjellige alternativer til noe avslappende du kan like. Trening og aktivitet er fint, men viktig med balanse også. Ang. barn i sengen så har vel begge husene deres flere rom. Tilrettelegg. Bare stikk bort på et annet rom for en stund :D Det gjelder å tenke alternativt og improvisere. Jeg har et yrke hvor man må tenke på alternativer. Kanskje vi må feire julaften på lillejulaften og ha lørdsapizza på onsdag. Klarer en å tenke positivt og utenfor boksen kan det gjøre tilværelsen bedre. Ungene vokser fort opp. Det er bare noen få år nå, så endrer dette seg til mye, mye mer glede enn slit :-)

Mette

26.02.2017 kl.14:56

Hei Maria! Må innrømme det ble noen turer ut i skogen på a mor, hvor eder og galle og de styggeste orda jeg kjenner ble ropt ut så det jallet i tretoppene, da barna mine var mindre. Syns det var en bedre løsning enn full klikk i dems påsyn. Skogen som nærmeste nabo så slapp å fly langt avgårde, men avstand nok til at unga hverken så eller hørte. Barna har vokst seg store og gode og ler godt av å høre om all galskapen de fant på som små. Nå er det foreldre, begge to med Alzheimer som får meg ut i skauen. Men elsker dem høyt og vidt, både barna og foreldra mine. Cirkle of life.

Stå på videre, tøffe kvinne. Klem

Philip

26.02.2017 kl.15:10

Som jeg (vi) skulle sagt det selv. 6 og 8 år gutter. Hadde jeg fått 10kr for hver gang jeg hørte uuuureeetfeeerdig......godt å høre at flere har det slik:)

26.02.2017 kl.15:26

Mammarollen ødelegger for blogging og jeg jeg jeg.

Peter Stormare

26.02.2017 kl.15:37

Det er nok bara du som e blivet tokig,smaarar.

Jag tenker at du faar for mycket kjas i hovudet av att vara en offentlig persona.Har hendt med mig,faktisk.

Man forlorar sin personliga kraft og bliver en mediafigur som bliver tappat for krafter av alla som bara vil ha mera.

Darfor e det mycket viktigt at ha en liten semester,nå och då,før att innhamta sig. :)

26.02.2017 kl.16:36

Har selv hatt to med kolikk i månedsvis, trodde jeg skulle bli gæren og kaldkvæle dem! Ikke er jeg spesielt glad i babyer, heller. Men da jentene mine ble 2-3 år, og vi kunne begynne å SNAKKE sammen, løsnet det. Nå er begge to glade, harmoniske, greie, reale, usnobbete og ikke-kravstore, store barn som er lett å elske. Anbefaler å gi barna mye TID - bort med tlf og PC når dere er sammen, være voksen, trygg og saklig i reaksjonene dine (hold hodet kaldt og hjertet varmt og ikke reagere som en unge sjæl), lese koselig bok på sengekanten hver kveld du/de er hjemme, være konsekvent og holde på et nei når du først har sagt det (ikke for sent å begynne nå - tar bare etpar uker å etablere, bare hold ut!), ikke snakke stygt om andre så barna hører det, og ikke minst være nysgjerrig og utforsk hvilke tanker og følelser barna har. Det har ikke alltid vært lett for meg å følge disse selvpålagte "reglene", har skeia ut flere ganger, men stort sett fulgt dem - og jeg tror det har vært godt nok. Håper det roer seg hos dere etterhvert.

Edvard

26.02.2017 kl.16:37

Hei Kay!

Kan avkrefte med engang at barna sover i vår seng. Jente sover sammen og er særs fornøyde med det, og det samme er eldstemann.

Jeg er også godt inne i "Papparollen" og tar min plass, så ikke bekymre deg.

Våre barn er noe jeg ikke aldri vært foruten, og vi elsker hver eneste dag med de. =)

Ha en god dag videre =)

Maria Erken Høili

26.02.2017 kl.17:07

Hei alle sammen:=) Takk for gode råd. Jeg er vel litt brutal i skrivemåten, som sikkert mange av dere som følger meg vet. Det er mye hygge med disse små og heldigvis begynner de å bli større, som man påpeker, da er det enklere å kommunisere. Likevel så er de viljesterke og tar over huset. Grenser setter jeg til daglig, men jeg er u-konsekvent, noe som fører til at de vet at de kan komme igjennom med viljen sin bare de klager nok. Jeg som mor har fortsatt mye og lære, vi mødre gror på hverandre og man kan ikke annet en å oppdra barna på best mulig måte. Det jeg synes er litt morsomt er at dere menn er flinke til å kommentere her også:) Barn vil alltid være et elsk/hat forhold som alle andre relasjoner i livet. Før jeg fikk egne barn, så var jeg ikke av den sorten barna flokket seg rundt. Jeg ble tidlig mor og har aldri fått vært voksen alene. Mye ansvar følger med barn og man skal tenke seg godt om før man setter de til verden. Sørg for at du er ferdig med å leve livet, før du tenker tanken på å gi deg selv 100% hen til et annet menneske, eller flere i mitt tilfelle:) Jeg ønsket med dette innlegget å vise andre at dere er ikke alene om utfordringen med å være foreldre. Ingen er perfekte og om de påstår at barneoppdragelse er en dans på roser er dette en endelig stor løgn. Maria

26.02.2017 kl.18:06

Hva med å la faren få ha dem mer enn hva han har? Kanskje han kan få den daglige omsorgen for dem og du kan være helgemamma?

Heidi

26.02.2017 kl.19:16

Hei Maria! Ingen vet hva de går til når de blir foreldre. For meg var de første åra et rent helvete, selv om barnet var rolig, ingen kolikk,far gjorde mye hjemme og jeg hadde ikke en fødselsdepresjon. Men å aldri få sove i fred, gå på do alene, megle mellom barna etc sliter jo ut hvem som helst. Jeg er møkklei aller poser-mødrene som absolutt skal idyllisere småbarnstiden. Det er 90% mas og å fremstille det som noe annet gjør bare at utslitte foreldre føler seg mislykkede.

Takk for fint innlegg :)

Hanne

26.02.2017 kl.21:04

Hei, Maria!

Da jeg fikk førstemann for snart 30 år siden og kom på helsestasjonen for første gang sa helsesøster: 'Husk dette jenter; det er helt normalt å ha lyst til å kaste sine barn ut av vinduet... Det unormale er å gjøre det!'

Stå på; alt er en periode, og det meste blir en historie!

God klem :-)

Lisa

26.02.2017 kl.21:54

Barn er forskjellige. Noen kan grensesettes, andre blir provosert av å bli grensesatt. Slik var min sønn som barn. Kjeftet jeg på han, ble han provosert, snakket jeg rolig til han og begrunnet hvorfor jeg ikke ville han skulle gjøre det og det, lyttet han og endret atferd. Han har utviklet seg til å bli en klok og god mann og verdens beste far for sine egne små.

Sara

26.02.2017 kl.22:48

Hei vakre du! Lurer på en ting 😊Hvor finner dere sangene til episodene deres på youtube ? Lurer så sykt på hva den ene sangen heter som blir spilt i siste episode 86.

Liz

27.02.2017 kl.01:53

Don't worry, be happy! Dere klarer dere bra og viser kjærlighet. Alle foreldre kjefter iblant. Ungene klarer seg nok fint. Tipper William blir advokat, Christiane lege og Celine dyrlege. Pleier å være god på å se sånt ;-D

Kay

27.02.2017 kl.10:18

Edvard; Det høres bra ut. :) Jeg er av den gamle skolen, og mener at farsrollen er meget viktig for grensesetting og for familien. Når det gjelder "sengebesøk" så har jeg selv en tass på ni år (kull to) som stadig vekk sover i foreldresengen. Det er jo veldig hyggelig og så lenge foreldrene bestemmer så er "barn i sengen" av og til bare bra etter min mening. Problemet starter når barna bestemmer. :)

Maria; Når du skriver at du setter grenser, men er inkonsekvent så høres ikke det ut som å sette grenser, men heller å lære barna at grensene kan tøyes. Dropp heller grensesettingen i det "små" og gjennomfør det 100% når du først setter grensen - det er derfor det heter en grense. :)

Lisa; Helt enig i at barn er forskjellige og at grensesetting ikke er "en vitenskap". Men, det er ikke slik at grensesetting er "å kjefte". Kan man sette grensen etter dialog og en hyggelig foreldre/barn prat, så er ikke noe bedre enn det. Mine barn har vært forskjellige og det er forskjell på å sette grenser når man har tre bleiebarn på en gang og når man har et "ene-barn". Med mange småbarn så må nesten grensesettingen bli litt mer kort og kontant - kanskje..

Og til de som skriver at barnetiden er en gigantisk prøvelse; min påstand er at det trenger den absolutt ikke være. Mye å gjøre, mange plikter og mye ansvar, ja! Men, alt det positive da. Barn med store øyne som vil vite mer, barn som oppdager, barn som kommer å gir deg en klem og sier de er "glad i deg også", barn som viser empati med andre og så videre og så videre. Finnes det noe finere?

Min erfaring etter fire barn er at andelen positiv tid langt overveier "stresset". Men, jeg har da også vært heldig med å ha mødre som virkelig har stilt opp for barna i mine "to liv". Mødrene mener kanskje noe annet. :)

Lisa

27.02.2017 kl.18:26

Kjetil: Jeg er enig med deg i det du sier om barneoppdragelse. Det virker bra og fornuftig. Vil bare si at jeg har ikke bare et barn slik det kanskje høres ut når jeg skriver "min sønn". Men jeg har bare en sønn, derfor.:)

Skriv en ny kommentar

hits