Jeg er Bipolar 2

Hei kjære lesere.

Jeg har levd med dette hele livet.

Jeg sitter med en hjelm på hode, en slags tåke har blokkert tankene mine. Jeg hadde mange ideer når jeg våknet. De er borte, forsvunnet i dusen av intet.

Den kommer snikene igjen. Vandringen gjennom sivet pisker i ansiktet, jeg ser ingenting. Men jeg vet jeg kommer igjennom, også denne gangen. Jeg skjelver, ikke av frykt men at kroppen begynner å gå i dvale, det er kaldt og jeg hakker tenner.



Som regel blir jeg bedre av å trene, men i dag er ikke dette tilfelle. Etter dagens økt som var ganske så krevende sitter jeg igjen utslitt og hjernedød. Slik føles det.

Jeg har hatt en tung periode i det siste, så tung at jeg har sovet flere timer på dagen de siste ukene. Dagene med negativt stemningsleie er grusomme. Jeg holder motet oppe fordi jeg må. De rundt meg fortjener ikke å være med i spiralen.

Jeg er alt og ingenting i en kropp. I høydene som man kalle mani lever jeg livet, jeg elsker alt som er rundt meg. Jeg bruker for mye penger, har seksuelle behov ut av en annen verden, og oppsøker adrenalin. Jeg kan vel defineres som ustabil stabil. I møter eller jobbsammenheng tar jeg meg sammen, selv om jeg sitter og rister av energi. Jeg må ha bevegelse i hvert sekund.

Jeg føler at de ser det, at de merker at jeg er ukonsentrert.

Fingrene tapper i bordet, frem og tilbake, jeg biter negler uavbrutt, og beina rister. Man hører det.

Tilbake til begynnelsen. De siste årene har forverret situasjonen, jeg gikk lenge i en fase av dyp depresjon, uten hjelp eller noen å snakke med. Gjennom tro at mitt eget ego kunne takle dette.

I dag har jeg flere depressive anfall en maniske. Jeg skriver nå, i en tåke av angst. De siste møtene har vært tøffe. Jeg føler jeg ikke er tilstede, eller yter det jeg vet jeg kan. Kanskje de til å med ser at jeg er utenfor. Jeg beveger meg ofte urolig rundt, bare for å lette på trykket.

"Vil du ha en kaffe?" Det er min beste strategi, så får jeg litt avstand noen minutter. De som kjenner meg godt vet når jeg er nede. Jeg sier ingen ting, jeg deler aldri, bortsett fra nå.

Det er tungt for meg å skrive dette innlegget. Mine følelser blokkerer jeg ofte bort, når jeg er nede. Sårbarheten skinner tvers igjennom, akkurat som jeg er gjennomsiktig. Laget av glass, håper ingen knuser meg nå.

Jeg er innadvendt i dette øyeblikk, derfor hjelper det å skrive, det er ikke like skremmende. Øyekontakt er ikke aktuelt, jeg sitter og ser ned i bordet. Forsøker å telle årene i eiken, det setter tankene på en annen kurs. Plutselig ser jeg alt som må gjøres, jeg får panikk.

Ikke la deg lure, det er bare illusjoner. Jeg vet det ikke er ekte, men likevel føles det slik.

Panikkangst fikk jeg for første gang ved siste fødsel. Den var ute av kontroll og jeg ble utsatt for overgrep som hjemsøker meg ennå. Etterfølgende fikk jeg kreft som måtte behandles raskt. De klarte å skjære den bort slik at den ikke utviklet seg.

Det var da det skjedde, at jeg mistet kontrollen over meg selv, for første gang i mitt liv. Etter dette har jeg hatt flere anfall, men nå føles det bedre. Så lenge jeg kan bestemme hva som skal skje.

Jeg må ha kontrollen.



Følg meg gjerne på youtube:


7YGRte-2ejc

Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..

Takk for at du leser

Instagram

Facebook

Maria

 

24 kommentarer

Charlene N. Nedrum

07.02.2017 kl.14:27

bra innlegg! stå på! dette klarer du ;) jeg er selv diagnotisert med bipolar 2, og fikk faktisk kreft etter fødsel for et år siden, som heldigvis ble tatt i tide.... så forstår veldig godt hva du går igjennom.... håper oppturen ikke er langt rundt hjørnet. sender deg varme klemmer <3

Maria Erken Høili

07.02.2017 kl.21:39

Charlene N. Nedrum: Hei, ja, da vet du godt hva jeg snakker om. Klemmer tilbake:)

07.02.2017 kl.14:43

Skulle gjerne følt empati med deg.

Men med den avsky du viser overfor overvektige og "navere" klarer jeg ikke det.

Det er det jeg hele tiden har sagt; vis litt ydmykhet!

Maria Erken Høili

07.02.2017 kl.21:39

Anonym: Hei, jeg sier meningene mine, å det vil jeg fortsette med.

Judas Iscariot

07.02.2017 kl.14:56

Det er viktig å vite og akseptere hvem man er.

Erfaring er at man kan utnytte det dårlige med noe positivt. Men også når man har det dårlig, er det viktig å se til seg selv "det er personer som har det verre". Så man kan dra seg selv opp av gjørma.

Vil ta et eksempel.

Hvis du som kvinne må velge at kun en av dine barn skal leve. Må peke ut dem som skal bli skutt, se i øyne sitt barn bli skutt. En faktisk situasjon satt i system av amerikanske trente dødsskvadroner kun for at en eller annen globalist skal kunne stjele landets råvarer. På toppen skal vi få skyld i dette.

Så aksepter hvem man er, se framover. Men husk hva som har skjedd. "Never say die".

Maria Erken Høili

07.02.2017 kl.21:41

Judas Iscariot: Hei, jeg vet ikke helt om jeg skjønte hva du ville frem til her? Jeg ser meg selv som andre, selv om jeg har diagnose. Alle har sine oppturer og nedturer, dog er mine mer ekstreme. Men, man overlever alltid:)

Jente25

07.02.2017 kl.16:51

Hei! Føler masse med deg. Lurer på om du har blitt diagnosert eller om du antar? Hvis du får maniske perioder så har du bipolar 1, ikke 2. Det heter forresten HAR bipolar lidelse, ikke er. Du ER ikke en sykdom. Ikke glem det :) jeg håper du får det bedre, det mener jeg virkelig. Jeg er uenig med sånn cirka absolutt alle dine meninger ellers, men her har du min fulle medfølelse.

Hilsen en med bipolar type 2.

Maria Erken Høili

07.02.2017 kl.21:43

Jente25: Hei, jeg har diagnose i tillegg har jeg EPF, de utreder meg også for ADHD. Men når man ikke er depressiv, er man veldig effektiv:) Det er lov å være uenig:) Ønsker deg en fin kveld.

Moi

07.02.2017 kl.19:10

Bipolar 2; er som 1, bare at man ikke er manisk, men hypoman. Depresjonsperiodene er like for begge typer. Det finnes medisiner som stabiliserer stemningsleie. Med andre ord regulerer opp og nedturene. Hvis du synes det er kult med hypomane perioder, så må du også ta med de depressive periodene på kjøpet, dvs hvis du velger å ikke ta medisiner. Kjemisk ubalanse i hjernen, medisiner og regelmessig livsstil gir best resultat.

Maria Erken Høili

07.02.2017 kl.21:46

Moi: Hei, jeg går på mange medikamenter, blant annet lamictal, det hjelper så der. Som du sier er ikke toppene og bunnene like ekstreme. Men man merker de ekstremt godt ennå. Regelmessig livsstil har jeg, jeg trener hver dag, spiser sunt og drikker ikke alkohol:)

07.02.2017 kl.21:30

Hei! Jeg synes du er tøff som er så åpen og ærlig- heier på deg:) Liker at du sier meningene dine og ikke pynter på ting. Stå på!!! Hilsen fast leser:)

Maria Erken Høili

07.02.2017 kl.21:46

Anonym: Takk for hyggelig tilbakemelding:)

kkari

07.02.2017 kl.21:42

bipolar eller ei, når du kjenner deg nedfor hjelper det å bli riset litt på rumpa.

<3 kos og klem

Stephanie Lovell

07.02.2017 kl.21:55

Jeg må bare si at du virkelig fanget meg i dine ord, de er så sterke åpent og ærlig, veldig godt å lese din egen efaring som bipolar og kommer til å følge deg videre :)

07.02.2017 kl.21:59

Tøft av deg å være åpen om dette, skjønner godt at du har det utfordrende til tider. Hva er EPF?

Christine :)

07.02.2017 kl.22:07

Jeg heier på deg . Du er unik, snill , ærlig, og helt fantastisk.

PS støtter kommentaren over ; det hjelper alltid med litt ris på rumpa 😂😂😂

Ibrahim Vurucu

07.02.2017 kl.22:08

Hei, jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg fighta mot panikkangst i 10 år før jeg endelig klarte å knuse trynet på den...hver morgen snek den seg inn og oppover i hodet mitt, en kjemisk reaksjon som jeg bare følte kom sigende og gjorde sitt...men nå har den fått visumnekt! Prosessen har vært hard, med alt fra å få seg selv en på trynet til å skille seg...men jeg er frisk nå. Og det uten hjelp fra moderne medisin....

Kri

07.02.2017 kl.22:28

Har du lest pakningsvedleggene på de pillene du tar? Hvilke (bi)virkninger det er?

November

08.02.2017 kl.02:42

Enig i at det var bra skrevet.Stå på,vi trenger en ærlig blogger:-) Klem.

Fisse

08.02.2017 kl.06:43

Bare en ting å si: NÅTIDENS UNGDOM ELSKER Å HA PROBLEMER!!!

Kjetil saint

08.02.2017 kl.07:00

Regel nr1. Penger er til beskyttelse.

Når man har nok penger til å betale alle regninger og ha det trygt og godt, da kan man rett og slett gå en tur til angsten slipper tak og går over.

Trulte

08.02.2017 kl.17:25

Kjenner meg igjen i mye av hva du føler og hva du går gjennom.

Har ikke diagnosen bipolar, men en EPF.

Kan jeg spørre hvilken EPF diagnose du har?

Det er jo mange som blander bipolar med andre diagnoser innenfor EFP.

Var selv "utenfor" og har alltid slitt fra jeg var barn, og fikk først min diagnose i godt voksen alder.

Har blitt kaldt "din bipolare bitch" av x-kjæreste og det som verre er, så det er på mange måter en skam og noe man skal hysje ned, så flott å se at du er tøff og sterk som åpner deg om og rundt dette sigmatiserte tema.

Hilde

08.02.2017 kl.17:35

Livet tar og livet gir. Brutalt kan det være til tider. Min erfaring med angst er at den kontrollen jeg hele tiden måtte ha, søkte - innsnevret livet mitt veldig. Så til slutt tenkte jeg at h' heller det for briste eller bære. Jeg var rett og slett fed up av begrensningene. Jeg synes det er lettere å tåle den når den ikke får ødelegge alt, om du skjønner? Vi er ulike individer og må med det finne vår egen strategi i å håndtere.

Jeg tror norsk blir bra 😉 Mer rom for naturlighet og spontanitet. Jeg synes ikke engelsken deres er så gal jeg da, men uttalen hehe den kan man kanskje kalle veldig typisk norsk engelsk. Mannen min kaller din mann "russer'n" hehe. Han sier plutselig, sitter du og hører på han russer'n igjen nå haha. Dette er fordi han hadde en kollega, russer da selvfølgelig, som da tydelig din mann høres ut som når han snakke engelsk 😀

Bedre dager kommer Maria, over skyene er himmelen alltid blå og etter vinter kommer alltid vår og ja du vet 🙃 Men noen ganger er det tøft, det er det....

Tor Gunnar Steen

09.09.2017 kl.10:58

Jeg har en kollega med bipolar lidelse som jeg sendte denne artikkelen til: https://www.vof.no/frisk-av-bipolar-lidelse-med-vitaminterapi/ Han gjorde det samme som artikkelen beskriver og i løpet av kort tid kunne han avslutte medisineringen og han kan ikke huske at han har følt seg bedre. Hvis du ønsker det, så kan jeg sikkert få han til å dele erfaringene sine med deg. Dette er en vinkling legene aldri vil formidle fordi de ikke kan noe om vitaminer og mineralers effekt i kroppen på sykdom og det er en "behandlinhg" som ikke står beskrevet i legenes fagbøker. Ikke desto mindre så virker den tydelligvis. Jeg kaller dette primær medisin: å sørge for at kroppen har de "vedlikeholdsmaterielene" kroppen trenger for å ta vare på seg selv. Ha en fin dag!

Skriv en ny kommentar

hits