Norge ligger på verdenstoppen i bruk av ?

Hei kjære lesere.

Tidlig på morgenen før lyse har meldt sin ankomst våkner jeg. Kroppen skjelver allerede, abstinensene er på vei. Som regel våkner jeg med hjertebank.

I mørket famler jeg etter soveromskuffen, jeg bruker som regel lyse på mobilen til å finne frem dagens første dose. Det er mange pakker i skuffen, så det er viktig å ta den riktige.

Hvor deprimerte er vi egentlig?



Jeg smiler som regel og prøver å holde motet oppe. Men som OnklP & De Fjerne Slektningene synger Styggen på ryggen er som ofte en av mine nærmeste. 

Å være avhengig av vanedannende medisiner er vanlig! Jeg fikk litt sjokk selv når jeg leste det? VANLIG?

Jeg trodde at jeg var en av de få som gikk på daglige doser av medikamenter for å holde hode i sjakk.

Der tok jeg feil....

900 000 nordmenn fikk ett eller flere slike legemidler i 2013 (det var dette årstallet jeg fant i nyere undersøkelser) Med tanken på en 400% dobling i depresjon de siste 5 årene, så vi jeg anta at dette tallet har steget betraktelig) Men i fare for å komme med personlige antagelse så holder jeg meg til fakta. Det er utydelige og kompliserte linjer mellom å bruke dem kontrollert i en behandling og å bli sykelig avhengig.

Man leter ofte etter svar, hvorfor, hvorfor skal dette skje med meg? Men er det en trøst å vite at man ikke er alene om utfordringen?

Jeg vet ikke om dette innlegget tjener de som sitter med dårlig samvittighet for deres eget Pillebruk, eller pillemisbruk.

Piller er skambelagt, om du går på piller er det noen galt med deg. Jo, det er det jo forså vit, av en eller annen grad.

Mye av det som skjer i livet mitt, skjer nettopp fordi jeg er meg selv, jeg har ingen behov for å sammenligne meg med andre. Hadde jeg gjort det hadde jeg nok blitt ansett som en som har" alle de problemene"

Vi er bare mennesker, det er ikke en skam og gå til legen og si at man trenger hjelp.

Fakta: Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder bruk av vanedannende medisiner, særlig sovemedisin, smertestillende og beroligende midler.

Jeg undres? Ikke over at vi har problemer, men hvorfor fikk vi problemene. Utløpet for?

Ifølge professor Arne Holte er det mulig å halvere antall deprimerte i Norge med den kunnskapen forskerene har i dag.

Barn lærer ikke om hvordan man skal takle følelser.

Men har det alltid vært sånn? Har vi blitt dårligere til å snakke om følelser?

Vi skal tilegne oss tonnevis med kunnskap og leve opp til alt som er innenfor hva a4 befaler.

Kan det det være en årsak? At vi ikke kan utfolde oss etter egne preferanser? Samfunnet skjønner ikke at vi er forskjellige, eller er det vi som ikke forstår? Jeg sukker for meg selv.... Vi er jo samfunnet.... Jeg tenker at vi må forstå.... For å kunne endre.

Det er ingen grunn til at Norge skal ligge på verdenstoppen i stress, om samfunnet var den blomsterbuketten vi gjerne vil tro at det er.

Reseptene taler for seg selv. Påfører vi oss psykisk syke? Eller er det enklere å overleve halvdopet? Hvorfor er vi så miserable?

Er depresjon blitt den nye folkesykdommen?

Tanken skremmer meg mange ganger. Jeg har ikke sovet godt de siste 10 årene ( Når jeg sier ikke godt, så kan dette ha flere betydninger, men for min del tok jeg en søvnanalyse, der det står svart på hvitt at jeg har dårlig søvn over 80% av natten)

Mye har med barn og våk og gjøre. Det vet alle mammaer hva betyr. Men jeg har også klart å dra på meg kronisk stressnakke. 

Det har vært et par bilulykker og en brukket kjeve på veien flyvende over hesteryggen.

Det er mange år siden jeg begynte på sovetabletter. De hjelper meg delvis å overleve natten. Mange tenker sikkert at de ikke vil ta noe for det, selv om det er nødvendig og det svekker livskvaliteten. Men hvorfor ikke?

Men tilbake til blomsterbuketten. Hva er det som utgjør slik forurensing i våre hoder, slik at 1/6 av oss må ty til å gå halvdopet rundt på jobben og i dagliglivet?

Jeg vet om mange fruer som bruker piller og alkohol sammen. De frustrerte husmødrene.

Jeg tror mange ganger medisinering er nødvendig. Men om man tyr til det skrittet der det blir gøy og medisinere seg, eller om man mikser for å få bedre effekt av sløvhet, da har man tråkket over en grense som er på likt nivå som narkomani og alkoholisme.

Noen dager tenker jeg at jeg burde klart meg uten, men disse dagene er mørkere en fangehullet i helvete. Jeg orker ikke. Så har jeg slått meg til ro med at jeg lider jo av noe så det er greit.

Jeg vet ikke hvordan dere andre har det? Jeg ville likt å høre noen historier om hva og hvorfor andre bruker medikamenter?

Følg meg gjerne på youtube:

PYlWg3lwL5M
Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..
Takk for at du leser

 

Trenger du en dyktig snekker?

Maria 
 

23 kommentarer

Kjetil saint

06.02.2017 kl.10:27

Mange kunne klart seg helt fint bare med å gå til en å prate med, og ingen pille.

Mange blir presset til å ta disse pilene av personer i familie og omgangskretsen. De tror pillene er et tryllemiddel og har fått for seg at det er helt nødvendig å ta disse pillene.

Så er det noen å prate med personen behøver, slik at personen forstår hvorfor han/hun har disse sterke følelsene som skaper problemer.

Maria Erken Høili

06.02.2017 kl.21:23

Kjetil saint: Hei, jo det kan være både og. Det er også skambelagt å ta det skritte der man oppsøker psykolog, det er et tegn på at man ikke mestrer det selv. Jeg tror det fleste som søker medisinsk hjelp kan ha kommet langt over det stadiet der de burde ha spurt om hjelp.

06.02.2017 kl.12:34

Har det heldigvis ikke sånn,har dager jeg føler meg deprimert og lei,men aldri tatt en pille av den grunn.Har som de fleste andre,opplevd livet på godt og vondt....I løpet av 6 år mistet jeg seks personer av min nære familie (døde)det var mye sorg og følelser.Har opplevd alkoholisme i familien,det kan jeg skrive under på, ikke var enkelt.Men alt dette og mere til,har gjort meg til et sterkere menneske.Har dog noen flere år på"baken"som deg.

Er allikevel glad i livet og håper jeg finner videre styrke til og leve livet fullt ut,uten noe form for stimulans...

Maria Erken Høili

06.02.2017 kl.21:26

Anonym: Hei, jo noen mennesker er streke nok til å takle det som kommer av motgang. Jeg vil tro at de fleste tilfeller av sorg og depresjon gradevis vil gå over om man er strek nok til å stå gjennom det:)

Stig L

06.02.2017 kl.13:50

Hei Maria. Jeg har tre prolapser på venstre side i ryggen. Den første fikk jeg for 13 år siden. Hatt mye vondt. Tatt lite medikamenter slik at jeg har gått med mye smerter slik at ryggen min har blitt skjev og slitt. Den vil aldri bli bra igjen. Litt trist når man er 45 år. Skulle ha fått operasjon eller brukt smertestillende slik at gangen min hadde vært rimelig normal og slitasjen mindre i ryggen. Har vært i full jobb, men det blir tøffere og tøffere for hvert år som går. Har operert den ene prolapsen nå, men for sent i følge kirurgen. Et liv i smerter er ikke å anbefale....

Maria Erken Høili

06.02.2017 kl.21:28

Stig L: Uff, hørtes grusomt ut. Men i det tilfellet er det vel bedre med medisinering? Kortison, har du prøvd det, rett i muskelen? Det hemmer smertefølelse.

Judas Iscariot

06.02.2017 kl.16:14

"sovemedisin, smertestillende og beroligende midler" er normalt kvinner tar fordi "ting går mot meg". Mye av dette lærer man på skolen, at folk ikke skal tåle motgang. Når ting går mot en, kan det løses "kjemisk". Dette er ofte en propaganda utført av legemiddelindustrien.

Har man vondt i hodet, er det en grunn for det. Eller har man problem med å sove, så la kroppen handle dette for deg. Hvis det er ting som er mot deg, så bli en buddha. Meditere den vekk.

Er man urolig eller har problem med å sove, anbefaler jeg "body scan". Den renser kroppen for forstyrrelser og tar normalt ikke mer en 15 minutter.

På en slik "seanse" kan kroppen nesten vibrere og man har problem å sove. Etter noen minutter sovner man før "seansen" er over.

Maria Erken Høili

06.02.2017 kl.21:30

Judas Iscariot: Du sier noe, det siste er jeg interessert i å prøve. Min nakke tror jeg ikke blir bedre av den grunn. Det andre jeg tar for er u-ungårlig å stoppe. Mange psykiske lidelser er sikkert selvskapt, men ikke de jeg har;( Dessverre.

06.02.2017 kl.17:12

400% økning i depresjon betyr jo ikke at alle blir deprimerte samtidig og er det for alltid! Det ER normalt å føle depresjon en eller annen gang i løpet av livet. Akkurat som at det er normalt å få influensa en eller annen gang i løpet av året.

Ved å gi folk som er deprimerte denne diagnosen gir det dem mulighet til kortere/lengere sykemelding for å prøve innhente seg igjen UTEN bruk av medisiner.

Jeg fikk selv diagnosen depresjon for endel år tilbake. Ble sykemeldt i fire uker. Men du må ikke tro at fire uker med sykemelding var det samme som å gå hjemme! Nei nav sendte meg på yoga og mediteringskurs for å hjelpe bearbeide tanker og følelser. Jeg fikk dessuten trening på treningssenter med pt. Medisin var uaktuelt.

Vel, jeg ble bra igjen. Fikk nytt fokus og er i dag i full jobb igjen, men takket være diagnose, lege og nav har jeg nå fått "verktøy" jeg kan bruke hvis depresjonen skulle komme snikende igjen.

Værre med influensaen. Den agerer jo ulikt fra år til år og DA blir jeg sengeliggende i flere uker.

Før i tiden stappet de pillerter i deg og sendte deg halvt bedøvd tilbake på jobb, men nå er ting heldigvis blitt mye bedre.

Maria Erken Høili

06.02.2017 kl.21:34

Anonym: Høres ut til at du kom deg helskinnet igjennom elendigheten. Det skal du ha skryt for. Depresjon handler mye om negativ tankegang, man kommer fort inn i en spiral det er vanskelig å komme seg ut av. De tabletter jeg tar er for EPF de er nødvendig for min bipolare lidelse. Uten de blir livet manisk eller depressivt, jeg har ikke mulighet til å ligge i flowsone. Sovetablettene er for min kroniske nakke. Synes det er synd selv, men slik henger det sammen.

Snill bestefar

06.02.2017 kl.19:05

Vi skal være glad det finnes gode medisiner og behandling mot smerter, angst/depresjoner o.l.

Jeg mener det ikke nødvendigvis er et problem at medisiner er vanedannende. Det viktigste er at de virker som forutsett, og har få eller helst ingen bivirkninger.

Søvnproblemer kan ofte knyttes til "uønsket tankevirksomhet". Dvs at man blir liggende å tenke på ting som blokkerer for den ro hjernen trenger for å gå inn i sovemodus. Et tips er derfor å roe ned tankene utover kvelden frem mot leggetid.

Maria Erken Høili

06.02.2017 kl.19:52

Snill bestefar: Hei:) Jeg henger med på tankekjøret. Men for min del er det mer grubling gjennom dagen som tar knekken på meg. Dog har jeg en diagnose det er vanskelig å leve med uten medisiner. Jeg er deprimert like mye som jeg er glad, men nå er jeg i vater, så langt det lar seg gjøre. Natten for meg personlig handler om nakken, jeg må røre på meg hver halvtime for å ikke stivne. Ha en fin dag:)

Frode F

06.02.2017 kl.19:37

Kan medisiner gi folk en bedre hverdag, mener jeg det må være langt bedre enn at et menneske skal oppleve hverdagen som en lidelse.

Hvorfor det har blitt slik? Jeg tror ikke det er samfunnet i seg selv som er skyld i dette.

Jeg heller til teorien om at altfor mange av oss er for strenge med oss selv. Selvpålagte krav om standard, prestasjoner, opplevelser og lykke som ikke alltid står i stil med realitetene og følgelig gir selvbildet en knekk. Noe slik...

Ønsker alle en fin uke! :-)

Mvh. Frode F

Maria Erken Høili

06.02.2017 kl.19:49

Frode F: Enig med mye av det du skriver Frode, jeg vil takke for alle dine innspille oppgjennom, du har vært en trofast følger:) Jeg mener det handler om at individer ikke aksepterer at de er individuelle. De sammenligner, det er her det hele slår feil, utifra min teori. Ha en fin uke:)

06.02.2017 kl.21:47

Prøv og ikke gruble så mye ,,gå deg heller en lang tur i frisk vinterluft, det gjør godt for kropp og sjel..Finn deg en god massør som kan massere nakken evt kjøp aloe heat lotion og la mannen gjøre jobben....kan love det hjelper :)

November

06.02.2017 kl.21:52

Jeg endte opp med angstdempende medisin for ca.1o år siden. Var fullstendig imot piller mot nerver tidligere.Svart/hvitt tenking måtte eg bite i meg,da jeg selv møtte kaffitrakteren, veggen og verandaen på en og samme tid.I nøden spiser Fanden fluer.Det ble valg mellom to onder.

ANONYM

06.02.2017 kl.22:20

For noen er sovetabletter veldig viktig. Jeg vet selv hvor tøft det er å ikke få sove, være svimmel og få sterk angst fordi kroppen ikke får sove på flere dager, pga hendelser som har gjort kroppen stadig på vakt.

Jo mindre man sover jo dårligere føler man seg dagen etter, og spesielt med smerter. Også angst vil forsterkes av for lite søvn. Man skal ikke føle seg syk selv om kroppen ikke sover av seg selv lenger, noen har en kropp konstant i beredskap,spesielt etter vold og traumer, som gjør at man trenger smertestillende eller sovetabletter.

Kroppen husker ting lenger enn hodet vil huske ting.

Det kan være et tøft valg å måtte ta sovetab eller berologende for å sove men for mange er det ikke et valg, men snakk om valget mellom å fungere eller ikke i det daglige.Det gjør ingen til noen dårlige mennesker eller mindre verdige av den grunn. Ønsker deg og alle med samme problemer alt det beste i verden.

Dooooode

07.02.2017 kl.02:58

Du er nå like mye junkie du som disse andre som blander alkohol etc. med piller. Hvorfor tror du de gjør det? Tydeligvis tror du narkomane er det for moro skyld. Det kan ikke være at alle dagene deres er, som du skriver "mørkere en fangehullet i helvete. Jeg orker ikke. Så har jeg slått meg til ro med at jeg lider jo av noe så det er greit.". Har du noen gang tenkt den tanken? At disse stakkars sjelene prøver å ruse bort all angsten, depresjonen og sinnet? Det er bare det at den smerten de opplever Jeg har selv gått på antidepressiva i to perioder i livet mitt. Depresjon er et forbigående fenomen. Antidepressiva skal forkorte disse periodene i livet. Det er ikke meningen at man skal gå på antidepressiva over lengre perioder. Om du er avhengig av et rusmiddel (for å frigjøre enten serotonin eller dopamin) for å komme deg opp om morgenen er du vel per definisjon narkoman. Uansett, lykke til når du skal av antidepressivaen. For min del gikk det relativt smertefritt da jeg var på nest minste dose og kun hadde gått på det i cirka 2 måneder.

Prolapsfredde

07.02.2017 kl.08:47

Jeg har 3 prolapser i ryggen, hvor en av de presser på isjias nerven på venstre side. Uten piller våkner jeg i ett smertehelvette på natten. Jeg spiser masse smertestillende medisiner pga dette, og gjør det med god samvittighet, noe jeg synes du også burde gjøre. Hvis pillene gjør at du kan leve lykkeligere, så selvfølgelig skal du gjøre det. Jeg tror grunnen til at vi er mye deprimerte i dagens samfunn, er fordi vi lever på en måte, som for mange ikke gir mening. Vi jobber ikke lenger for oss selv. Tror alle burde prøve å leve primitivt over en lengre stund. Selv om det er fysisk krevende å skaffe ved og jakte mat, så gir det mening, fordi du må overleve.

07.02.2017 kl.09:33

De nålene du fikk satt på siste video er IKKE akupunktur. Det er bare muskelstimulerende/-avslappende

i fall noen lurte. Gjør overhodet ikke vondt, men man kan bli litt svimmel etterpå.

Halvor nordbø

07.02.2017 kl.09:39

Eg er 63 år tidlegare bonde. Etter veldig hardt arbeids sidan gutteåra har eg pådratt meg mange skavankar. Det toppa seg for 3 år sidan da eg fekk intense smerter i nakken og det forplanta seg i ryggen. Bruka masse smertestillande for å koma meg gjennom dagen. Det vart påvist forkalkningar i nakken. Fekk behandlingar hjå naprapat Anne Skevik i Bø og atlasterapeut Lars Brænna på Vestby. Blei mykje betre og har det bra berre eg ikkje stressar og jobbar for hardt.

Hilde

08.02.2017 kl.17:15

Jeg vet ikke hvordan man har kommet frem til 400 prosent økning? Med mer åpenhet rundt, mindre skam og økt synlighet. Folk oppsøker nok lettere helsevesenet med slike plager i dag og blir diagnostisert og medisinert. Og med det ser det ut som om langt flere er psyke enn for feks 20 år siden. Men er det virkelig slik?

At det er en faktisk økning vil jeg tro. Det er for mange i dag vanskelig å skulle leve opp til. Om det gjelder utdannelse, arbeid, det sosiale, trening, kroppsidealer osv osv. Listen kan gjøres evig lang. I dag vet vi mye mer om hva alle andres gjøren og laden, hva de har, hva de bedriver, hvordan de fremstår (gjerne som velykkede), hva de spiser, hvordan de ser ut etter å ha fullsminket seg og lagt på en haug filtere sov. Det er naturlig for et menneske å måle seg med andre og med et så stort sammenligningsgrunnlag vi i dag blir gitt gjennom sosiale media, rakner det for mange. Man klarer helt enkelt ikke å leve opp til og følelsen av mislykkethet er et faktum. Og med det også en del som da blir deprimerte.

I tillegg tror jeg økningen i skilsmisser begynner å påvirke folks helse. Det er mange sorger ved et brudd hos både barn og voksne. Familier rives i fra hverandre, nye mennesker involveres i livet til, stresset hverdag for alle osv. Det skal litt til å håndtere alt dette følelsesmessig.

Jeg tror også mange, spesielt unge, i dag føler på et utenforskap. Noe vi i noe grad kan takke sosiale media for.

Vi er mindre aktive, vi er mindre med hverandre fullt og helt, vi har mange på vennelister og få virkelige venner. Det er få støttepersoner rundt oss som virkelig er tilstede. Vi er mindre ute i naturen, Vi observerer mindre, bruker sansene og kroppene våre sjeldnere. Bortsett fra øyne og ører da som vel er de sansene folk bruker mest der de ser ut til å leve i en virtuell verden.

Jeg tror også det er en del psykeliggjøring av normaltillstander, som feks sorg ved skilsmisse, tap av kjærlighet, etter dødsfall. Det ligger forventninger om at sorg skal behandles raskt både fra arbeidslivet og andre i omgivelsene. Og de fleste med sorger vet jo at det er en lang prosess. Men krever den medisinering? I noen tilfeller ja, men jeg tror flere medisineres av ovennevnte grunner enn at de faktisk er deprimerte. En god samtalepartner og litt tid hadde trolig gjort større nytte.

Det er summen av som gjør folk psyke. Da snakker jeg selvfølgelig ikke om tilfeller av depresjon som skyldes biologi og genetikk.

Jeg har selv lang erfaring med angst. Panikkangst, angst for angst. Mitt første panikkanfall fikk jeg når jeg gikk på videregående, helt klart stressutløst. Psykdommen har siden fulgt meg og har vært alt fra invalidiserende til tider til å være levelig. Jeg forsøkte AD i samråd med lege som i mitt tilfelle forverret det hele. Og siden har en boks Vival vært en fast følgesvenn i mitt liv. For det meste i vesken som en trygghet og ellers kun tatt ved behov. Som for meg er sjelden, da jeg har en helt klar frykt for at de kunne skaffe meg et tilleggsproblem.

Livet er til tider brutalt og vi er utrustet til å tåle mye. Noen ganger trenger vi krykker for å komme oss videre. Krykker kan være en samtalepartner, det kan være en venn, det kan være en kjæreste, det kan være naturen, det kan være medisin.

For noen er livsvarig behandling med medisin en nødvendighet for en bedre tilværelse og det er ikke noe andre enn en selv behøver å ha noen formening om, slik jeg ser det.

Ha en god kveld!

Vidar

29.04.2017 kl.14:50

Gikk på en depresjonperiode etter å ha fått påvist hjertesykdom av privat hjertelige i 2016. Mye medisiner mot en hjertesykdom som allikevel ikke var der. Fra kardiolog sin side var medisiner førsteprioritet. Utredning kom etterpå og har tatt 1 år. Jeg droppet tidlig statiner pga ubehagelig bivirkninger. Så droppet jeg betablokkere da jeg begynte å bli deprimert etter 14 dagers bruk. Den ble så byttet til annen type. Depresjon reverserte seg selv. Så ble det en av de nyere blodfortynnende medisiner som har kommet. Depresjon svimmelhet og ørhet kom fort. Den ble så byttet til en annen type. Jeg fikk da blødning i brystet. Gikk så tilbake til den første og depresjon vedvarte. Måtte så prøve ny type kolesterol medisiner men fikk da hevelse i halsen. Den ble tatt bort og ny type kom men da nektet jeg. Begynte så å lure på om i det hele tatt hjertediagnose stemte. Tok så ny sjekk på sykehus som sa at jeg ikke hadde den hjertesykdom. Betablokkere ble tatt bort. Blodfortynnende måtte jeg bruke pga flimmer. Tiden gikk og jeg begynte å lure på om medisiner og ikke hjertediagnose gjorde meg deprimert. Seponerte blodfortynnende 3 ganger over en periode på 1,5 uke hver gang. Huet ble lettere og tankene lettere. Men fikk da jeg seponerte blodfortynnende medisiner muntlige kjøreforbud på lastebil. Jeg forsøkte cipralex,tolvon og Remeron mot depresjon. Alle gav de meg ubehagelig bivirkninger. Mareritt ut av en annen verden men og andre ubehagelig jeg ikke vil nevne her. Det gav meg et inntrykk av at disse medisinene vil jeg ikke ta. Jeg måtte derimot bruke Sobril og Stilnoct en periode da også angsten tok kontroll på meg. Det er nå 1 år siden jeg fikk diagnose på hjerte. Det har vært 4 kardiologer i bilde hvor jeg selv har betalt for to av de for å se hvem som har rett. Jeg har ikke hjertesykdom førstnevnte sa jeg hadde. Jeg er nå godt utredet også på Feiring. Det som skremmer meg er at medisiner som skal gjøre en frisk har slike bivirkninger. Det hadde jeg ikke trodd. Men etter å ha lest om dette så er jeg ikke i tvil. De er mere obs på dette utenfor Norge sine grenser enn hva Legemiddellverket i Norge er. Jeg fikk svar fra Steinar Madsen i Legemiddellverket om at typen betablokkere SeloZok jeg gikk på kunne utløse depresjon.

Jeg har meldt inn bivirkninger av blodfortynnende medisiner som gjorde meg mindre egnet til å kjøre bil men de tok ikke hensyn til det. Jeg er nok bare en av få som klager på dette.

Idag sitter jeg igjen med kraftig øresus pga medisiner dette året. Reseptliste viser pr april 17 hele 42 medisiner.

Blodfortynnende jeg og tok i perioden gjorde meg mindre egnet til å kjøre bil enn uten de. Ble et langt innlegg men fikk lyst til å dele. 😊

Skriv en ny kommentar

hits