Jeg ble voldtatt

Hei kjære lesere

Jeg vil dele en lesers historie. Jeg synes det er sterkt og hun håper med dette innlegget, å hjelpe andre å stå frem og anmelde. 

Dagen som ødela livet mitt.

Januar 2007 mistet jeg en helt spesiell person i livet mitt.

Hun hadde vært en mor for meg i mange år, oppdratt meg, gitt meg kunnskap om livet og gjort meg til den streke stødige personen jeg var den gang. Vi var bestevenner og kunne snakke sammen om absolutt alt.

Det var min farmor. Å se henne ligge for døden i sin egen seng oppspist av kreft var et utenkelig syn. Jeg visste jeg kom til å miste henne, men jeg var sterk, hun vil alltid være i mitt hjerte.

Farmor sa til meg engang vi var ute og gikk tur en sen sommerkveld

"Ser du Orions belte på himmelen? Hver gang du ser den, så skal du tenke at det er jeg som passer på deg når jeg blir borte"

Det gikk noen måneder, savnet var like stort, men jeg klarte meg overraskende bra.

Helt til en kveld, den kveld som ødela livet mitt.

Jeg ble voldtatt av en person som stod meg veldig nær. Det som skjedde var uvirkelig for meg.

Han hadde kommet med seksuelt tilnærminger tidligere, likevel hadde han ikke gjort noen overtramp når jeg sa nei, så jeg beskyttet han. Jeg skyldte på alt annet enn å innse fakta, det var ikke greit, jeg var redd, og turte aldri fortelle hva som skjedde til noen. Jeg følte meg møkkete, ikke verdt noe og brukt.

Jeg var bare 16 år, å var redd ingen ville tro meg om jeg fortalte om det grusomme som hadde skjedd. Etter hendelsen slet jeg hver eneste dag med, og redselen i meg ble bare sterkere og sterkere. Mistroen til mennesker forhindret meg i å komme meg videre i livet. Jeg klamret meg til tanken om at tiden ville lege alle sår, kanskje da ville jeg glemme, kanskje da var ville det bli borte og føles som det aldri hadde skjedd.

Etter noen år orket jeg ikke mer, jeg valgte å fortelle det til en person som stod meg nær. Dog utelot jeg deler av historien, og avgrenset det kun til de seksuelle tilnærmingene vedkommende hadde utrykket. Men jeg fortalte aldri om selve voldtekten.

Jeg orket ikke at noen andre skulle få vite sannheten, så det ble mellom oss to.

Flere år gikk, jeg ble bare sykere og sykere. Jeg klarte ikke å komme over hva som hadde skjedd meg, hva som hadde ødelagt livet mitt, skammen og sviket.

Til slutt ble alt svart. Jeg ble sendt til psykolog og startet på medisinering. Jeg fikk diagnosen PTSD samt angst, depresjon og selvskader.

Etter en stund valgte jeg å fortelle sannheten til psykologen og først da falt bitene på plass. Jeg hadde gravd en grav for meg selv, hullet hadde blitt så stort at jeg ikke klarte å karre meg ut av det, det var mørkt og ensomt, her nede levde jeg ikke lenger.

Etter uendelig mange timer hos psykolog, bestemte jeg meg for å anmelde forholdet.

Jeg ville ha rettferdighet.

Jeg orket ikke å fortsette livet mitt på denne måten, jeg ville bli fri fra tvangstrøyen.

Jeg orket ikke tanken på at voldtektsmannen kunne gjøre dette mot andre, ødelegge fler liv, slik som han hadde ødelagt meg.

Etter anmeldelsen følte jeg meg lettere, jeg følte endelig at jeg skulle klare å få livet mitt tilbake på skinner.

Men først måtte jeg igjennom det ubehagelige.

Jeg fikk en advokat som skulle hjelpe meg i saken og søke om voldsoffererstatning. Tiden fremover ble ikke så lett som jeg hadde håpet, noen av menneskene som ble kalt inn for avhør i saken, mente dette var en skam og at vi ikke skulle lage så mye oppmerksomhet rundt dette.... Var det så vanskelig å bare komme seg videre? De forstod meg ikke.

Til mitt store mareritt fikk jeg avslag på voldsoffererstatning. Med denne fulgte også hva som hadde blitt sagt i avhørene. Det kunne jeg ønske jeg det ikke hadde gjort. De menneskene jeg stolte på, som jeg hadde tillit til, de svek meg.

Jeg var klar over at de syntes det var dumt å anmelde det, men dette handlet om meg og mitt liv, at jeg endelig skulle kunne få starte på nytt og bli fri.

Det ble lagt vekt på uttalelser av mennesker som aldri har vært delaktig i mitt liv, eller ikke viste noe om hendelsen.

Det tok helt pusten fra meg at det fantes mennesker som kunne lire av seg slike løgner.

Etter dette hatet jeg verden. Jeg følte meg sveket og bedratt, dyttet vekk som jeg ikke betydde noe, som støv under teppet.

Men jeg ville ikke gi meg nå, jeg var så nærme.

Jeg ville kjempe for rettferdighet, jeg fikk en ny begynnelse med en forståelsesfull og dyktig advokat. Han jobbet så hardt han kunne, men igjen ble saken avslått, jeg fikk ingen erstatning og voldtektsmannen gikk fri.

Hver dag og vær natt har blitt et mareritt, jeg er klissvåt av svette i marerittene som hjemsøker meg natt etter natt.

Hver eneste dag har blitt en krig. Jeg vet ikke om jeg orker å begynne på dagen i hele tatt. Å komme seg ut av sengen i redsel og lammelse.

Jeg har fått kroniske smerter i nakke, rygg og armer da spenningene har blitt nevrologiske.

Jeg har vært innlagt på psykiatrisk, og gått til psykolog i 4 år.

Jeg blir ikke bedre!

Jeg lever i frykten!

Jeg lever i sviket!

Jeg lever i mistroen!

Nei, jeg lever ikke. På innsiden er jeg dø.

Noen dager vil jeg kjempe, andre dager gir jeg opp. Jeg fortjener ikke livet, så jeg kutter meg, selvskading hemmer tankene, hemmer følelsene, smerten føles bedre.

Når jeg ser blodet renner, så er det slik jeg føler meg på innsiden.

Jeg vil se smerten, ikke bare føle den lenger.

Jeg har sluttet å leve og så mange år er tapt.

Jeg har tapt to års utdannelse.

Angsten tok meg.

Jeg har blitt urettferdig behandlet, ikke hørt, ikke trodd på eller respektert og nå er livet mitt ødelagt.

Jeg har ikke klart å være i jobb eller fungere som menneske.

Jeg angret fordi jeg bar på denne hemmeligheten så lenge, det finnes ingen rettferdighet, kroppen skriker av smerte.

Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer meg videre i livet.

Det er hardt å kjempe mot sine egne vonde tanker hver dag og andres svik.

Hver gang det er stjerneklart ser jeg opp på himmelen, og finner Orions belte. Da lukker jeg øynene og tenker på farmor, også ler jeg. Vi hadde det alltid gøy. Disse få minuttene som klarer å få meg tilbake til tiden før alt det vonde er gull verdt for meg. Selv om det bare er noen minutter en sjelden gang.

Hvordan kunne dette skje meg? Jeg som hadde gledet meg til fremtiden, hus, mann og barn.

Det har alltid vært drømmen, et kjedelig A4 liv.

Men drømmen er dø, akkurat som meg.

Jeg spør meg selv?

Hvordan skal jeg klare å ta vare på et barn, når jeg ikke klarer å ta vare på meg selv? Hvordan skal jeg klare å få meg en jobb og dra dit hver dag uten å få angstanfall, panikkangst eller være redd for noe.

Jeg som alltid var så tøff, jeg var aldri redd for noe. Jeg var flink på skolen og fremtiden så lys ut.

I dag lever jeg i sengen og på misteutbetaling fra NAV.

De penger jeg får, bruker jeg på å bli frisk.

Hvorfor skal jeg ha det så jævlig?

Hvorfor har ikke jeg krav på hjelp, respekt og forståelse?

Urettferdigheten har drept min verdi som menneske. Systemet har sviktet.

Man skulle forvente at i Norge som er en av verdens beste land, at rettferdigheten burde seire.

Men nei, jeg blir vel bare som støvet under teppe, her jeg ligger i sengen min uten verdi.

Takk for at jeg fikk dele historien min med dere.

Hilsen Ida Jahren


Useriøse kommentarer uten relevans, eller personangrep vil ikke bli godkjent..

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på youtube:

 Maria 

 



 

6 kommentarer

November

04.02.2017 kl.02:49

Sterk historie.Norge vil redde verden,men hjelpe sine egne først hører til sjeldenheter :(

Maria Erken Høili

05.02.2017 kl.17:50

November: Helt enig med deg. Bakvendtland.

04.02.2017 kl.11:23

Begynt med clickbates for å få lesere?

Maria Erken Høili

05.02.2017 kl.18:04

Anonym: Du må være litt av et menneske som klarer å lier av deg dette etter å ha lest en historie til en ung jente, skam deg.

Kjeti saint

04.02.2017 kl.15:27

Jeg håper noen i pasientombudet leser dette og at du får erstatning.

Maria Erken Høili

05.02.2017 kl.18:03

Kjeti saint: Ja, det hadde vært rettferdig.

Skriv en ny kommentar

hits