De irriterende selvsentrerte glansbildene av meg selv

Hei kjære lesere.

Det har vært en krevende dag. Jeg og mannen jobber med en del store prosjekter, så store at jeg ikke kan relatere meg til dette selv. Noen ganger blir jeg redd for at det blir for mye å bite over.

I mitt hode tror jeg allikevel man klarer det man vil om man vil nok, vel å merke.

Jeg slurver ofte med tiden, så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg lever livet, når jeg vet at jeg kunne disponert denne tiden til viktigere ting. Hode går som regel i 150, noe jeg ikke unnslipper, uansett hvor mye jeg prøver.

Stagnasjon gjør meg nervøs. Jeg kaller forøvrig det meste stagnasjon, så det er sagt. For meg er dette et ord som betegner sakte fremgang eller stillestad en dag eller 2.


Det er egentlig fjasete av meg å tenke sånn, jeg setter kjepper i mine egne hjul, deretter begynner negativiteten å eskalere. Det er akkurat, eller nei, det er som om hode leter etter feil, slik at jeg skal forhindre meg selv å tråkke fremover. Det er ikke viljen det er noe galt med i dette tilfellet, det er det faktum at jeg er skinnsykt utålmodig. Noe jeg ikke er tjent med, eller det er vel ingen som er tjent med en slik egenskap i grunn.

Jeg vil lykkes, i denne sammenheng gjelder det økonomisk. Jeg er så nær, men likevel så langt unna, det er flere egg i kurven, og takk gud for det, ikke at jeg tror på gud, men dere vet, det er et slik innprintet utsagn, uten betydning for meg.

Fader, det er så lite som skal til for å la meg provosere. Noen ganger ser jeg at det går utover dere, jeg er nok ikke alltid like god til å ordlegge meg, eller formidle på en forståelig måte slik at budskapet kommer frem til mottaker på en måte slik jeg tenkt det burde.

Så har jeg den utfordring at det er mye som opptar meg på en gang. Jeg burde hatt mer fokus på en ting av gangen, men så lar jeg meg selv rive med, siden jeg er et mulighetsmenneske, så hopper jeg fra den ene steinen i bekken til den andre. Hva dagen bringer aner jeg aldri, men den blir hver fall ikke som forventet. Ikke at jeg forventer noe i det hele tatt, men dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Folk irriterer seg stadig at jeg ikke kan holde meg til det jeg kan, eller en ting. Jeg orker ikke dette, sorry, jeg må ha variasjon, ikke er det min skyld at jeg er interessert i alt for mye på engang, jeg skylder på media og tilgjengeligheten av informasjon.

Så er det dette med formidling. Det slår meg til stadighet at jeg burde hold kjeft. Men jeg har munndiare og tror jeg kan mye, det skal jeg innrømme. Det å kunne mye betyr ikke bare at jeg er en belest gammel rosin av den akademiske sorten, jeg har en del samtaler og erfaring bak meg, fra alle forskjellige mennesker og situasjoner jeg har befunnet meg i.

Min fremgangsmåte kan virke ganske aggressiv, men det er slik jeg er. Min intensjon er å belyse saker fra et nytt perspektiv, det er det faktisk, tro det eller ei. Jeg kommer ofte med mye rart, men det betyr ikke at det er piss, det er en annen måte å angripe situasjonen eller utfordringen på.

Her jeg sitter nå har tunnelsynet begynt å melde sin ankomst. Jeg er en trøtting, jojo, En A eller AB, jeg synes jeg sover mye. Jeg lyver litt om det fordi det er flaut å sove i 9 timer. Sånn er det på vinteren. Mulig flere kjenner seg igjen.

Så kommer jeg på at jeg skal være litt sånt prosjekt perfekt. Da er det farlig å avsløre sine svake sider. Men jeg velger å dele de med dere. Litt sånn for å gå i fortog, jeg vil at dere skal kunne relatere dere, og kanskje se at ikke alt er så uvanlig eller skummelt. Så trives jeg med det. Uavhengig av motstanden. Det er en sannhet.

Ønsker dere det beste, det skal dere vite. I morgen deler jeg et ubehagelig innlegg som vil gjøre meg upopulær. Jeg stålsetter meg. Det er alltid det beste ....

Jaja, jeg vet, usammenhengende vås. Så slipper dere hatere å skrive det. By The Way, til info, jeg har stoppet offentliggjøring av useriøse utsagn eller personangrep uten mening. Så da slipper mange å kaste bort tiden sin på slikt.

Skrivefeil hmmm, jeg burde ha tatt et norskkurs, enig i det, men hakke tid akkurat nå.

Å, det glemte jeg nesten, de irriterende selvsentrerte glansbildene av meg selv, er nødvendig for å være synlig i Nettavisens arkiver. Så, ja, jeg kommer til å fortsette med det. 

Hasta lougeo amigos....

Ps. Ikke glem å følge meg på youtube:=)

Takk for at du leser.

Instagram

Facebook

Maria 

5 kommentarer

Selma Meyer-Mørch

15.01.2017 kl.20:12

Haha, bra skrevet! Kjenner meg igjen i mye av det! Ha en fin kveld videre :)

forfriskende

15.01.2017 kl.23:50

Selvinnsikt er bra. Fint innlegg. kan du ikke avsløre litt om disse prosjektene dere driver med? eller er det top secret?

Snill bestefar

16.01.2017 kl.10:24

Det viktigste med skriving er å finne sin egen stil og finpusse den. Jeg synes du har funnet en skrivestil som har særpreg, og samtidig holder du god flyt i teksten. Jeg forstår derfor ikke hvorfor du tror du trenger et skrivekurs.

Det finnes som kjent en bloggjungel på nettet, og bilder og overskrifter blir vel effekter i kampen for å nå lesere, men det er selvsagt innholdet som til syvende og sist avgjør om bloggen blir en suksess eller ikke.

Forøvrig har du via det du skriver vist at du er mer enn "bare" et pent ansikt på et bilde.

Hanne

16.01.2017 kl.19:55

Så flott du var i den gule luen. den kledde du Maria :)

Maria Erken Høili

18.01.2017 kl.09:32

Hanne: Takk:)

Skriv en ny kommentar

hits