Å miste noen man aldri har møtt.

Hei kjærer lesere.

 

Jeg skriver igjen om personlige erfaringer. Jeg tenker at mange kvinner opplever dette, som en sorg, et tap, en fortvilelse. Jeg har på mage måter vært heldig i det uheldige. Men jeg sitter fortsatt med en sorg mange år senere, man kan undres over hvorfor det er slik? Å jeg vet innerst inne at mange der ute har en mye større sorg en meg selv, men jeg vil likevel skrive min erfaring rundt dette tema.

Å miste noen man aldri har møtt.

Jeg er velsignet med tre friske flotte barn. Jeg fikk mitt først barn i en alder av 21 år, min sønn er nå 11 år gammel og snart tenåring. Tiden flyr av gårde, noen ganger litt for fort. Det føles hvert fall slik. Jeg bestemte meg for å bli gravid igjen i en alder av 26. Jeg gledet meg veldig. Så skjedde det jeg ble gravid med nr 2. Jeg husker den dagen veldig godt fordi det var da jeg skulle feire min bursdag. På dagtid skulle jeg handle inn litt til festen, jeg følte jeg på meg at det var noe ekstra. Jeg var kvalm og sliten, så gikk det opp for meg og jeg kjøpte en graviditetstest på apoteket, jeg klarte ikke vente så jeg løp til en av de offentlige doene på sentere jeg befant meg. Så tok jeg testen som slo ut på gravid. Jeg var lykkelig over resultatet.

Jeg dro som vanlig på 6 ukers kontrollen og alt var strålende med babyen. I avvente av 12 ukers kontrollen, hadde jeg allerede samlet inn alt jeg trengte. Så var dagen der. Jeg fikk sjokk da vi fant ut at hjertet ikke banket lenger. Jeg skjønte ingenting og brøt helt sammen. Ikke hadde jeg oppdaget noe vondt i magen eller blødninger som er vanlig om man har en slik abort. Kroppen hadde ikke klart å ordne opp selv, selv om fosteret var dødt. Jeg hadde opplevd en missede abortion http://www.side2.no/helse/i-17-uke-fikk-elisabeth-beskjeden-alle-gravide-frykter---vi-finner-ingen-hjertelyd/3423230837.html, i avvent om en abort var følelsene mange. Men verst var den følelsen av sorgen og at jeg bar på en død baby.

Etter noen måneder så prøvde vi igjen. Jeg ble livredd for å oppleve noen lignende. Jeg jobbet denne tiden med butikken min, der det var en nødvendighet å bære tungt og hverdagen i seg selv var veldig stressende med mange krevende kunder. Jeg hadde ikke kommet langt i denne graviditeten, like før jeg skulle på 6 ukers kontrollen, begynte jeg å blø kraftig, jeg var midt i et leverandør besøk fra Tyskland, der vi ommøblerte hele butikken. Jeg løp gråtende ut og rett på Volvat for å få det bekreftet at de samme hadde skjedd for 2 gang. Under ultralyden oppdaget de et friskt foster der hjerte banket. Ved siden av lå en tom forstersekk. Jeg var gravid med tvillinger uten min egen viten. Så gleden var stor samtidig som sorgen tok meg. Under dette svangerskapet bekymret jeg meg hver eneste dag om at det samme skulle skje igjen. Jeg var hyppig til ultralyder lidende av min egen parnanoya. Heldigvis gikk alt bra og jeg fødte en frisk jente.

Kort tid etter bestemte jeg meg for å bli gravid igjen med nr 3. Under dette svangerskapet gikk jeg også til hurtig oppfølging i fare for å oppleve det samme. Jeg fødte en frisk jente også denne gangen, heldigvis.

Det er en rar følelse og sitte her i dag å dele historien, reisen har vært vond. Jeg tenker ofte på at jeg har 2 mennesker jeg aldri ble kjent med, som skulle vært en del av familien.

Jeg skriver til dere som har opplevd det samme. Slik at dere vet at dere ikke er alene.

Jeg har 3 friske barn, som jeg elsker. 



 

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Facebook

Snapchat: Prettysmooth

Maria.

13 kommentarer

Victoria

03.11.2016 kl.09:47

Så utrolig trist :'/ klem!

Maria Erken Høili

03.11.2016 kl.13:26

Victoria: Det er mange som opplever dette. Det gjør vondt. Men så blir man velsignet med mine flotte 3, selv om det skulle vært 5.

Stig L

03.11.2016 kl.10:17

Jeg har to friske barn på 12 og 14 år. Men før de ble født var min kone gravid. En kveld hun satt på do begynte hun å blø kraftig og mistet fosteret i do. For et sjokk. Vi kjørte rett på sykehuset for å få skrapt ut restene. Da vi kom på sykehuset fikk vi sjokk nummer to, det var et foster til der. Kona hadde godt på flere undersøkelser uten at foster nummer to ble oppdaget. Hun lå på sykehuset i 2-3 dager før også dette fostret døde. Etter en slik opplevelse raste verden sammen. De som ikke har opplevd å miste et foster i svangerskapet vet ikke hva det betyr. Selv om vi nå har to velskapte barn glemmes ikke de to vi ikke fikk......

Maria Erken Høili

03.11.2016 kl.13:25

Stig L: Grusom opplevelse. For meg og sikkert din kone var det å vite at fostere var dødt, mens man fortsatt gikk å bar på det. Jeg har aldri funnet ut hvorfor savet er så sterkt. Men jeg tror man knyttet seg før babyen er født, som en del av deg som forsvinner.

03.11.2016 kl.10:24

Jeg har også mistet. Jeg visste ikke at jeg var gravid før jeg aborterte midt i en tøff medisinbehandling grunnet tuberkulose. Lå på isolat grunnet tub, men isolatet ble raskt omgjort til "fødestue" for utskraping av et dødt lite barn...

Tenker ofte på det barnet.

Maria Erken Høili

03.11.2016 kl.13:22

Anonym: uff, det er ikke gøy. Det er rart egentlig, savnet. Uten å ha et forhold så er man likevel knyttet.

Anonym

03.11.2016 kl.12:44

Hva med oss som aldri har kunnet få barn? Som har forsøkt alt inkl. prøverør flere ganger. Hvilken sorg bærere vi på?

Maria Erken Høili

03.11.2016 kl.13:21

Anonym: Du får fortelle, du har muligheten her. Beklagelig å høre.

Helen therese

03.11.2016 kl.16:57

Opplevd det samme selv, ikke noe god følelse! :,( finnes ikke ord.

Pølsefjes

03.11.2016 kl.21:23

Anonym: Hva med å adoptere?

Anonym

04.11.2016 kl.00:15

Adopsjon er helt ok, men det er ikke det det gjelder. Kan du sette deg inn i en situasjon der du ikke er fullverdig kvinne og vil heller aldri bli det, da du er født med en skavank det dessverre ikke kan gjøres noe med etter flere mislykkede forsøk.

Pølsefjes

04.11.2016 kl.07:45

Tull og tøys. At du ikke kan få egne barn betyr ikke at du ikke er en fullverdig kvinne. Vi alle har våre skavanker, og det er nettopp det som gjør oss til mennesker. Ved å si at du ikke er fullverdig kvinne sier du implisitt at adopterte barn ikke er fullverdige barn. Skam deg!

Anonym

04.11.2016 kl.09:11

Pølsefjes

Det er du som burde skamme deg. Du har overhodet ingen som helst anelse om hvordan det føles og hvilke psykiske belastninger som medfølger. Du har ingen rett til å uttale deg på en slik måte som du gjør uten å vite hvordan jeg og likesinnede har det. Du burde tenke deg om før du uttaler deg. Det er så enkelt å bare slenge ut ordene når man ikke vet!!!!!

Skriv en ny kommentar

hits