Jeg er avhengig

Hei kjære lesere.

Jeg tror det er flere en meg som sliter med denne form for avhengighetsproblematikk. For det første har tilgjengelighets grad blitt en must i vårtids verden. Spesielt utsatte yrker :

Journalister

Politikere

Reportere

Bloggere

Advokater

Eiendomsmeglere

Leger

Psykologer

Jordmødre

Investorer

Selgere

Sjefer i alle slags yrker

Selvstendig virksomhet

Det er om å gjøre å være først på ballen. Å alltid være tilgjengelig når det kreves. For mange er dette en nødvendighet. Ikke bare for egen vinning men for medmennesker i stor grad. Gjentatte daglige rutiner skaper avhengighet. Mange sier de kan legge det fra seg i feriene, men er dette virkelig tilfelle eller har vi skaffet oss en avhengighet få kan styre selv om man ønsker?

Denne form for av avhengighet er ikke indirekte skadelig. Den største bivirkning og kanskje mest skadelige er barn, familie og venner, nå får jeg dette kanskje til å høre litt vel drastisk ut men dette er et faktisk tilfelle.

Det hele bunner i at vi mister kontakten med våre medmennesker fordi vi muligens er drevet av å karre til oss mest mulig informasjon, penger eller hjelpe andre fremfor å fokusere på oss selv å våre nære.

På gatene der vi ferdes til daglig, på spisestedene, på kontorene, i butikken, på treningssenteren og i hjemmet. Alle sitter vi med hode trykket ned i telefonen. Mange av våre klikk inn er uhensiktsmessig, med dette mener jeg generell surfing av liten nyttegrad. Skylder vi bare på at vi må være så uavbrutt tilgjengelige hele tiden fordi vi simpelthen ikke klarer å slutte? Jeg tar meg selv i egen løgn. Jeg ser alle påvirker hverandre. Hvor ble det av hverdagssnakken? Hvor ble det av fokuset på familie? Filmtidene, jeg merker jeg får abstinenser om jeg sitter i en kinosal, 2 timer uten mobil, jeg føler meg fra revet fra verden. Ikke lyv for dere selv nå, har jeg rett? Har denne bruken gått så langt at vi har totalt mistet bakkekontakten og tilstedeværelsen? Stressfaktorer fremkaller det også. Jeg tenker mange ganger at jeg ikke trenger å åpne den mailboksen før dagen er omme, men jeg gjør det for det, til min egen motvilje trekkes jeg mot, som en magnet. Jeg bare må, selv om jeg får dårlig nytt som kanskje påvirker familien resten av dagen, tanker man ikke kan legge fra seg. Er dette virkelig fremtiden?

Kan dette være en av faktorene som fører til depresjoner, kronisk stress, angst? Jeg bare antar her jeg sitter, kan det ha en sammenheng?

Det verste er rollemodellene vi skal være, barn kopier foreldrene.  Hva med kommunikasjonen? Hvordan har dagen vært? Hva med tiden? Vi prioriterer? Vi sier vi ikke har tid til å trene,være med venner, ligge med mannen, vi kaller det så fint som tidsklemmen. Er mobilen en årsak til dette? Jeg føler dette tema er noe å tenke på, gruble over og gå i seg selv. Jeg selv blir utrolig sliten av sittestilling med pc eller mobiltelefonbruk. 

Voksene mennesker sjekker mobilen i snitt 150 ganger per dag, det er hvert 6 minutt. 

Disse tallene gjør meg urolig, det er skremmende å tenke på at dette i stor grad har tatt helt over livene våre. Den eksterne påvirkningskraften blir verre å verre, det sier seg selv at det vi ser og leser, reelt eller ureelt faktisk har tatt innersvingen på menneskeheten. Må den ligge innafor synsfeltet har du tapt kampen mot det selv, får du spasmer av at den ligger til ladning eller at den går tom for strøm?

Hva tjener vi på avhengigheten? Hvor mange timer blir du ikke betalt for på jobb der du sitter å trykker på u-konstruktive ting? Arbeidsgiver er selv ikke bedre vil jeg tro? Så er kopieringsvirksomheten i gang, å slik går syklusen.

Dette er den urovekkende virkeligheten servert på sølvfat og oppi dette fatet ligger det det mengdevis av ubrukelig informasjon vi bare kan kaste rett i søpla, sløser vi bort øyeblikkene, gleden og lykken i livene våre?

Hva mener dere om saken?



Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Facebook

Snapchat: Prettysmooth

Maria.

13 kommentarer

Even

02.11.2016 kl.12:18

Tror du er avhengig av mye rart...

ruskerufsen

02.11.2016 kl.12:22

Jeg husker jeg satt fengslet i Oslo i to måneder på sommeren når jeg var 20. Jeg hadde nektet millitæret og så rømt fra den åpne anstalten jeg var plassert i. Jeg har sjelden hatt det så deilig!

Jeg hadde ikke TV, radio eller telefon. Ikke bøker og ikke en gang noe å skrive på. Jeg hadde pulverkaffe og vann i kranen. Og så hadde jeg rullings. Dett var dett.

To ganger om dagen ble jeg luftet. Dette var så nydelig! Dette ble en livsforandrende opplevelse.

Jeg kunne høre skrålet fra gaten utenfor og smilte bare for meg selv når jeg hørte hvor stressa folk var. Innimellom fikk jeg besøk og de virket også mye mer stresset og ulykkelige enn meg.

Jeg? Jeg var helt i nirvana, jeg. Ikke noe stress. Ikke noe mas. Ikke noe ansvar. Kunne bare sitte og røyke og filosofere.

Tror kanskje folk trenger å oppdage hvor deilig det er å gjøre ingenting. Hvem bryr seg vel om hva man er for andre? Når man bare har det godt selv?

02.11.2016 kl.15:08

Innertier

02.11.2016 kl.16:01

Du er avhengig av og være i fokus hele tiden. Det grenser til sykelig vil nå jeg påstå men..

Frode F.

02.11.2016 kl.17:37

Det er nok mange av oss som hadde hatt godt av å logge av både nett og mobil en måneds tid. Funnet fred og ro.

Å være tilgjengelig på mobil for å være et medmenneske er bra, men for de flest av oss er nok dette til vanlig en marginal del av bruken.

En jeg kjenner (som har et av yrkene nevnt ovenfor) sitter alltid og kikker ned i mobilen i alle slags selskapeligheter.

Ingen sier noe, men har inntrykk av at de fleste ser på det som en type uhøflighet.

02.11.2016 kl.18:35

Jeg er også for mye på telefonen, særlig på nettaviser. Men har heldigvis ingen problemer med å være "av" på kino, sammen med barna mine, i middag, på fest osv. Det du beskriver (og som jeg også tror mange sliter med) høres slett ikke bra ut hverken for deg eller for barna dine. Kanskje du må ta en pause, en slags detox?

Anne-Helene

02.11.2016 kl.18:57

Ikke noe å lure på om vi trenger tid til ingenting og tid til stillhet. Hjernen trenger rett og slett pause fra inntrykk, tid til bearbeiding, for å kunne virke normalt.

Mobiler er jo laget for å skape avhengighet, men det er mye vi kan gjøre for å redusere den makten vi har gitt pipedingsene. En må ikke ha Facebook på mobilen, en må ikke få pipevarsel hver gang noe oppdateres, osv.

Det er i bunn og grunn et verdivalg, tenker jeg.

mette

02.11.2016 kl.20:21

Det er helt sant det du sier.

Er jeg på Kafe,Fest el Trening sammen med Venninene mine,

sitter vi alle og prater me mob i hendene,

og det plinger og ringer overalt!

Jeg har ik tenkt så mye på d før,er blitt en ting som bare er sånn.

Ps,liker Bloggen din kjempegodt

Marve

02.11.2016 kl.20:36

Veldig bra beskrevet dette her Maria.

Skremmende å se på utviklingen - hvor man nesten ikke er til stede i sitt eget liv....

Pølsefjes

03.11.2016 kl.07:30

Den evige jakten på følelsesmessige oppturer. Ikke noe nytt fenomen her altså. Forresten ventes det spent på et *uncensored* før/etter bilde Maria!!!

Faye

03.11.2016 kl.08:22

Flott innlegg, jeg føler meg så til de grader truffet! Dette bekymrer meg også spesielt ift barna.

Maria Erken Høili

03.11.2016 kl.08:42

Takk for at dere ser hvor alvorlig dette faktisk er. Vi har egenlig ikke et behov for alltid å være på. Det er et personlig valg man tar. Det finnes faktisk klinikker som avvender mobilbruk, tenk det. Uff, jeg får dårlig samvittighet, får ta grundig tak i meg selv. M

03.11.2016 kl.20:58

Tren nå ikke for mye da....

Armene og hendene dine ser akkurat ut som armene og hendene pasientene mine har på sykehjemmet.

Ta deg i akt!

Skriv en ny kommentar

hits