Diagnose over refleksjon.

Hei kjære lesere.

Hvor kommer tankene i fra? Jeg mener ikke nåtidens tanker, eller jo, det blir vel en trigger i det hele. Jeg tenker på ting som innhenter. Følelser og tanker som ikke hører hjemme i dag men i går.  Uansett hvor mye jeg prøver, så overstyres hjernen min med fortidsminner, og ikke alltid av den gode sorten.

Jeg vet at det som er nøkkelen til endring, er å fokusere all min energi på å bygge noen nytt, ikke kjempe mot det gamle. Så hvorfor er det slik?

Muligheten for at jeg har noe uoppgjort med meg selv er truende.

Over refleksjon er min sykdom. Det er også faren for å bli forlatt. De har samme utspring. Et sted der tilbake var det vel det som skjedde. Den følelsen av, at jeg ikke fortjener bedre. At jeg har fått min straff, men fortsetter å leve, med den usikkerhet om gjentagelse.

Jeg gjentar kun meg selv, som et ekko. Et deja- Vu. Har jeg vært her før? ?Før, før, før ?? Jeg vet veien utenfor, (Omveien) Den er lang og hard, skremmende i grunn. De nye stiene. Men jeg foretrekker det kjente. Den som jeg så mange ganger har vandret, den som er fult av tornekratt og brenelser, den smertefulle.

Jeg så en film for litt siden. Jeg husker ikke hva den het engang. Men jeg husker handlings mønsteret. Selve filmen av utrolig kjedelig og lite givene. Den handlet om det jeg snakker om over, tvunget handlings mønster. Det som skjedde var at hovedkarakterene fikk mulighet på mulighet, for å endre det gitte utfall, som var døden i denne kontekst. Selv etter 10 forsøk, endte det med det samme, jeg skjønner egentlig ikke hvordan det var mulig? Der jeg satt, å studerte feilene. (Søvnen tok meg før filmen var ferdig)  Men nå, her jeg sitter, føler jeg meg litt som en idiot. For det er nettopp dette som er mitt store troll.

Gjentagende av selvskade, sårer jeg meg selv. Jeg river skorpen av sårene, slik at de aldri gror.

Jeg undres over hvorfor det er slik? At tvangen til å følge det vante overvinner motivasjonen til å prøve det nye? Jeg tror det eksisterer i alle mennesker. Bare på ulike måter. Det er noe med den innebygde vane. (Tvangstanken) Det vante, om det fører deg i døden, så gjør du det like vel. Ferdig programmert til nederlag eller suksess.

Negativt ladd eller positiv ladd? Straffen av utfallet.

De som er lykkelige tror jeg har et fokus utenom seg selv, fokuset ligger på det uselviske.

"Hvordan kan jeg gjøre deg lykkelig, jenta mi?" Jeg hører min mannsstemme i hode.

Jeg har ikke noe svar. Noen ganger skylder jeg på at det er sykdommen min. Jeg bare er sånn, fordi jeg er Bipolar. Men selv vet jeg at det ikke er hele sannheten. Jeg er truet av meg selv. Livredd for å gi meg hen, legge mitt liv og lykke i noen andres hender en mine egne. La livet ta meg med på en reise utenfor min kontroll. Jeg tørr ikke, selv om jeg vil.

Jeg tror ikke jeg er feig, jeg bare ikke vet hvordan, i denne sammenheng.

Jeg hører" latter hyl "i I det fjerne, positivt støy,  glede rommer min hverdag, hvorfor har jeg disse lærervasker? Jeg har prøvd uendelige ganger å legge om denne strategien. Har jeg mistet evnen til å herme? Man mister vel i grunn ikke evner. Man bare sorterer de bort. Jeg tror jeg glemte igjen mine i fryseboksen, når jeg la de på is, så uendelig mange år siden.

Barndommen min er preget av sviket. Slik jeg sitter å skriver nå, husker jeg svært lite om årsak og effekten av det hele. Men det er noe som ulmer. Bålet vil aldri helt slutte å ryke.

Blinkene røde lys.

Oppgjørets time må til. Jeg er livredd svike. Det å bli valgt bort, til fordel for noe annet. Så innheter det meg igjen. Vi kan vel  også kalle det en form for sorg. Et valg som jeg ikke hadde kontroll over. Jeg sitter igjen med savnet av tilstedeværelsen og kjærligheten, som skulle være ubetinget. Det hadde universet lovet meg. Men det ble ikke slik.

Hva må til spør jeg meg selv? Svaret er varierende. Det spørs når jeg spør.

Jeg kan bare gi, jeg kan ikke kreve. Krav kan jeg bare stille til meg selv, ikke til andre.

Jeg kan lære av de små, ikke av de grå. Selv om de grå dog bærer mer mentalkunnskap. De små har en evne vi kan mister på stien, gjemmer eller glemmer. Vi kan gjenvinne den, resirkulere, men de må vedlikeholdes, som en muskel må de trenes hver enste dag. Selvfølelsen din er det eneste som ebber av gårde, tilbake står tapet av deg selv.

Har du glemt? Eller har du gjemt? To spørsmål, samme svar.

Når vi forteller eventyrene, så er bøyningsformen preteritum eller perfektum. Kanskje vi skulle omprogrammere dette, Jeg orker ikke lenger å høre eventyret om når det SKJEDD. Jeg foretrekker eventyret om når det SKJER. Min fremtid, din fremtid.

Endre fokus FREMOVER.

Futurum.



Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Facebook

Snapchat: Prettysmooth

Maria.

 

 

 

 

 

 

 

 

15 kommentarer

Kjetil Kvalvik

01.10.2016 kl.09:23

Gode spørsmål du stiller Maria!

Slik jeg ser det så er det ingen informasjon lagret i selve hjernen vår. Alle vår minner er lagret i kroppen vår, i våre celler. Det kalles celle minne. Hver eneste celle i kroppen bærer på minner og som avgjør hva vi tenker og føler og hvordan vi fungerer.

For å endre våre tankemønster og handlingsmønster kan vi drive med NLP for eksempel. Det vil fungere til en viss grad, og er et viktig første steg i virkelig forandring i våre tanke- og adferdsmønster?.! men siden NLP i stor grad handler om å endre tanke strategier, ( det mentale legemet) helbreder og endrer det oss som oftes ikke på et dypere plan ( på det emosjonelle og sjelelige nivået inni oss). Vår arvede og selvopplevde emosjonelle sår og traumer vil alltid styre oss og presse på fra et dypere nivå, uansett hvor mye vi endrer våre tanke strategier eller uansett hvor bevisst vi blir på hvordan vi tenker og oppfører oss, helt til vi har løst opp i celle minnet og helbredet oss selv på et dypere nivå. For å få til det må vi jobbe med kroppen. Løse opp i det jeg kaller emosjonelle energi syster i kroppen vår. Dette kan vi gjøre for eksempel via enkelte typer Yoga eller Qigong eller ved hjelp av en dyktig terapeut eller healer som er i stand til å hjelpe deg å nullstille celle minnet ditt. I mitt arbeide som kraniosakral terapeut handler 90% av jobben min om nettopp om det å løse opp i og nullstille celle minne hos mennesker og hjelpe de å få kontakt med det jeg kaller sjels impulsen, som bærer på minne om hvem vi egentlig er innerst inne. Slik at den kan flyte ut i vårt system og integreres i kroppen og sinnet vårt.

En annen ting å tenke på er at vår hjerne er slik jeg ser det kun å anse som en antenne og koblingsboks og vårt nervesystem er et ledningsnett. (kroppen er hard disken) Hvordan vi tenker og hva vi tenker om oss selv og verden utenfor oss selv avgjøres i stor av hvordan vi er koblet opp. men også om hvilken frekvens vår antenne er stilt inn på ( hvilken informasjon vi tar inn via eteren). så mye som 80-90% av våre tanker og følelser er ikke våre egne men en del av det kollektive) Hjernen kan sammenliknes med en sikringsboks i huset ditt, hvor strømmen ( av tanker og følelser) kommer fra og går er avgjort av hvordan sikrings boks og lednings nettet er koblet opp og hvilken frekvens det t er koblet på. Dette er avgjort delvis via arv, siden vi er 50% vår mor og 50% vår far genetisk har vi det som utgangspunkt når vi kommer til denne verden. men det er også i stor grad avgjort av miljøet vi vokser opp i. Hendelsene og adferden vi utsettes for. De to første årene av vårt liv er i stor grad avgjørende for hvordan vårt tankesett blir resten av livet, siden vi da skaper vårt grunnleggende celle minne og våre grunnleggende tanke og overlevelses strategier.

For å virkelig endre tanke og handlingmønster trenger vi altså å nullstille vårt ervervede (via arv og miljø) celle minne og la sjels impulsen ta plass i vårt system. Først da vil vi kunne slippe den mentale kontrollen vi har tatt og slippe strategiene vi har laget oss for å overleve og bare hengi oss til livet.

Maria Erken Høili

01.10.2016 kl.19:26

Kjetil Kvalvik: Hei Kjetil. Du har så rett, så rett. Jeg vet jo det du beskriver over. Men jeg synes likevel det er nyttig å dele litt selvrefleksjon til ettertanke. Jeg er plaget med mange minner, og jobber med det hver dag. Det er ikke en av å på bryter, dessverre. Det må jobbes med. Jeg har lagt om mange strategier med stor suksess. Men jobber fortsatt med noe, så jeg kommer en tur og jobber gjerne med deg også.

Ha en fin kveld.

Maria

01.10.2016 kl.09:34

Skulle tro at du og forfatter av kommentaren over gikk på samme skole;

skrivefeilene er omtrent identiske.

Bortsett fra det er det mye bra dere begge to skriver om!

Maria Erken Høili

01.10.2016 kl.19:27

Anonym: Hei. Vi er ikke samme nei. Men sikkert gått samme skole muligens:) Kjetil under driver www.bodyworks.no Sjekk det ut:)
Ha en fin kveld.

Maria

Kjetil Kvalvik

01.10.2016 kl.12:33

Kanskje vi begge to bare syntes det meste av det vi lærte på skolen var av den kjedelige om mindre viktige sorten ;)

Maria Erken Høili

01.10.2016 kl.19:28

Kjetil Kvalvik: Sant:)

01.10.2016 kl.16:31

Maria, du skriver veldig godt og jeg deler mye av det selv i min hverdag.

Men noe jeg føler du undertrykker deg selv med og som jeg ikke liker er at du sier «jeg er biopolar»

Dette leste jeg og ble bevist dette selv i en blogg skrevet av Rigmor Galtung, jeg var også min lidelse til jeg leste dette.

Rigmor Galtung skriver:

Hvorfor liker jeg det ikke? Jo, for det første, alle er vi bipolare. Bipolar betyr motpoler, og vi er til en viss grad både oppe og nede i humør alle mann. Det hadde vært utrolig kjedelig ikke å ha noen svingninger.

En bipolar lidelse derimot er noe annet. Da blir svingningene så store, eller den ene polen (depresjon eller mani) så voldsom at man ikke fungerer. Det blir sykelig.

Så du er mye Maria, du er en datter, en søster, en god mor, en kone, en venn, en forettningskvinne, en blogger, ja du ER mye, men du er ikke din lidelse. Du HAR en lidelse, men du ER den ikke, du er MYE ANNET. Og du er beviset at en lidelse trenger aldri å stå i veien for at du skal nå dine mål, hvis du vil.

Thomas

Maria Erken Høili

01.10.2016 kl.19:39

Anonym: Takk for fine ord Thomas. Jeg er heldigvis bipolar 2, så det er ikke så alvorlig som nr 1. Men jeg synes det går overraskende bra, så lenge jeg fokuserer på positivitet. Det er klart alle har sine tunge dager. Men mine dager er enten supre eller tunge. Det finnens ingen mellomvei. Noe som er utfordrende til tider. Jeg synes det er fint å dele litt refleksjon. Alle er tjent med aksepten av åpenhet.

Ha en fin kveld.

Maria

01.10.2016 kl.17:05

Jeg er diabetes...

01.10.2016 kl.19:33

"Overrefleksjon" er nok ingen diagnose.

Vet ikke om det er et "ord" engang!

Men jeg vet at GAD er en diagnose; generell angstlidelse.

Den diagnosen omfavner alt det du beskriver og den er faktisk ganske vanlig. Men dog så slitsom likevel.

Depresjon forklares ofte med at man har en hang til fortiden samt sitte fast i den, mens angst er nåtiden og fremtiden, men ofte med fortiden som årsak.

Maria Erken Høili

01.10.2016 kl.19:42

Anonym: Hei.
Over refleksjon er ment som en morsom vinkling til tema under.
Det er selve refleksjonen rundt seg selv som individ som er interessant. Det handler om å gå i seg selv, og være åpen. Jeg har ikke angst. Jeg er bipolar 2. Så dagene mine er enten eller for å si det enkelt.

Maria

01.10.2016 kl.19:59

Ønsker deg alt godt!

Håper de dagene som er gode veier opp for de dårlige.

Og jeg håper at de du har rundt deg ser og forstår hva du sliter med og at du i de gode periodene vet å sette pris på dem.

"Livet er ikke for amatører."

01.10.2016 kl.22:41

Å ha en bipolar diagnose ikke det samme som at dagene er enten eller.

Da handler det om depresjon, stabilitet eller hypomani/mani - ofte over et lengre tidsrom(uke/måneder)

Har man derimot en emosjonell personlighetsforsyrrelse, så kan dagene sprette og ned.

Jeg kan ikke noe for de fordi jeg er bipolar, er det dummeste jeg hører...

02.10.2016 kl.00:05

Ustabil PF - rett ut av læreboken.

03.10.2016 kl.09:06

What they said. ^

Skriv en ny kommentar

hits