Jeg er en feiging, er jeg ikke? Jeg klarer ikke forholde meg til meg selv?

Det er underlig i grunn. Innsikt, utsikt?

Selvet, eller ego, jeg misliker sterkt å se meg selv. Jeg undres over hvorfor ordene føles så riktig når jeg sier de, å så feil, når jeg ser jeg sier de? Jeg tror egentlig ikke det er ordene jeg misliker heller? For på radio er det OK. Problemet oppstår når jeg ser meg selv si de. I-form av et video kamera, en Snapshat eller på TV.

 Jeg har forsøkt å like meg selv lenge. Meget lenge, uten særlig hell. Når jeg ser meg selv i 3 person ønsker jeg ikke annet en å gjemme meg, flykte, eller bedøve meg selv. Slik kan jeg undertrykke og glemme.

Jeg er en feiging, er jeg ikke? Jeg klarer ikke forholde meg til meg selv? Hva er problemet? Har jeg tråkket på meg selv? Forvridd verdiene mine?

 Jeg må tilgi. Paradokset. Selvmotsigelsen! Jeg vet det er helhetlig . Meg som et menneske, alle har det slik. Det er ingen som velger, alle må leve. På en eller annen måte. Valget er bare hvordan.

Jeg er rotløs. En individualist av en annen dimensjon . Jo, jeg kan si ego også?. Men ego skader egoet , så ergo ingen god løsning, om du skjønner.

Individualist? Hvorfor? Jo, det er enkelt, det var svikene Min egen beskyttelses barriere på det emosjonelle plan. Jeg har fortalt meg selv en million ganger at jeg ikke liker ting jeg liker, nektet av å innrømme har gjort meg til en kynisk person, uten tilhørighet. Alle trenger å være en del av. Alle trenger å bli elsket, bare følelsen av å være av verdi. Det begynt for mange herrens år siden. Denne følelsen av å være identitetsløs, å være et produkt av. Det føles ikke menneskelig å være et biprodukt. ?Faen. Hvorfor er det så vanskelig da? Kan man ikke bare lage seg en identitet? Det burde vært mulig. Men mine tøyler sitter så stramt. De har gnagd seg inn i margen min. Inn i beina. De sitter liksom for dypt til at jeg klarer å nå hakkene og spenne de opp. Bare befri meg selv, fra det helvete som holder meg tilbake , slikt som et hvitt ark, føler jeg meg, helt uten verdi, helt uten noe som helst innhold. Man kan angre. Jeg har angret masse. Jeg angrer alltid på de dårlige valg jeg har tatt. Men til ingen nytte. Man må endres for å skifte valg. Men du vet som meg, det første skrittet ut av seg selv, i en annen retning er et helvete. Å tråkke ut i det gjengrodde, kontra å følge den nylagde stien er ulogisk. Hvordan oppnår jeg frihet fra mitt indre? Min største fiende er det mentale. Det mentale er andre lag. Første lage er det fysiske, det vi ser, dømmer etter og generaliserer. Det laget som styrer hovedlyste av selvdestruksjon, jaget etter det perfekte. Logikken har spist opp den positive 3 linje (Min emosjonelle del) og overdøvet 4 linje ( Min sjel). På bunnen står bare sviket av seg selv, med knekket rygg. Jeg ønsker å slippe fri. Tøylene er stramme. Det brenner. Jeg er rastløs. Jeg vil bedøve meg. Bare løpe. Rømme ut på den behagelige stien igjen. Den stien som holder meg fengslet. Jeg er lobotomert av min mentale logikk. Skadeforebyggende , redd og feig. Jeg undres over funksjonaliteten? At man ikke kortslutter. 

Jeg bruker 18 i skriftstørrelse. Jo, det er bare dette med aksepten av tiden. Livet har en begynnelse og en slutt. Begynner å bli gammel:) 

Det var slik det begynte, det var sånn jeg var. Den gangen!

Vanligvis valgte jeg å rømme, som du sikkert har forstått. Jeg var med på maskeradedansen i mange år. Nikket og bukket. Smilte fra ører til øre. Så stram var jeg i masken at jeg måtte massere opp smilemusklene på kvelden.

Så nei, jeg var ikke en kynisk person utad. I hvert fall tror jeg ikke det selv. Arrogant har jeg hørt folk har kaldt meg bak min rygg. Men, det var vel av de få som ikke fikk et smil. Døm meg ikke, jeg prøvde, tro meg.  Vel, den avstengte grunnmuren herjet innad slik pirater herjer på den åpne hav. Tok liv av alt av velvilje, empati, kjærlighet og godtet. De fengslet følelsene mine. Piratene var min forsvarsmekanisme, og en eksellent en sådan.

Jeg tenker mange ganger på mitt liv som en kortfilm. Jeg husker ikke stort? Jeg underes over hvorfor? Jeg tror bare hjernen min har blitt mester på å eliminere fortidsminner. Det er nok en vaktbikkje, den som står under dekk, bak piratene, sånn i tilfelle noen skulle slippe igjennom. Dog er den i bånd og til tider, og noen ganger under kontroll.

Men hvordan ble det slik? Hva hendte? Det orker jeg egentlig ikke spekulere i fortiden, for fortid er fortid og fremtid er fremtid. Jeg kan ikke endre det som har vært, men jeg kan bestemme hvordan det vil bli, hva jeg vil bli og hvordan jeg blir den beste av meg selv. 

Jeg forsøker å leve i nuet, altså her og nå. Fremtiden bruker jeg stort sett når det gjelder målsettinger. Å tro meg, om man tar tak i seg selv går det over. Man må bare ta første skrittet, ut i det gjengrodde. Det er den som baner nye veier i det nevrologiske. 

Jeg er sterk, jeg er sta og det var nettopp dette, som gjorde at jeg vokse uendelig mye som menneske, i riktig retning.

 

Man må bare bestemme seg. I know its hard- Men du vil føle deg 100 ganger bedre når det er over. 



Maria 

 

 

 

9 kommentarer

Thomas Hartweg

15.08.2016 kl.18:06

God ettermiddag.

Veldig godt og åpent skrevet. Spesielt liker jeg dine betraktninger om nået. Du vet at det eneste som vi har og er, er øyeblikket her å nå. Hva vi kaller framtid, er kun en illusjon. Fortid er hukomelsesspor, hverken mer eller mindre. Ingenting har noen gang skjedd i fortiden, det skjedde i nået. Ingenting kan heller aldri skje i fremtiden, det vil skje i nået. Problemer er helt avhengig av tid, for at det skal gjøre vont og vokse. Med tid mener jeg Fortid og framtid, ingen problemer eksisterer i nået. Å leve her å nå er magisk...Takk.

15.08.2016 kl.21:56

Yiippiiiikaayeeeeeeee!!!!!!! This made my day :)

15.08.2016 kl.21:58

Og takk til kommentatoren over meg også, var det som gjorde utslaget. Dæng! Jeg begynner NÅ

Ann Iren

15.08.2016 kl.23:55

Silence point.

Er vakkert.

Maria Erken Høili

16.08.2016 kl.22:30

Ann Iren: :)

Anders

16.08.2016 kl.01:51

Empatiserer mye med det du skriver og vil virkelig vise min fulle støtte! Namasté, takk for at du er den du er. <3

Maria Erken Høili

16.08.2016 kl.22:29

Anders: Takk, det var pent sakt.

18.08.2016 kl.18:00

Vi svever alle rundt på et sandkorn i verdensrommet. Tiden finnes ikke, den er skapt av mennesker som ønsker kontrollere, inspirere, dominere m.m. andre mennesker.

Nuet finnes.

Jeg er glad Maria Høili finnes i nuet, akkurat slik du er.

Gode tanker til deg og din familie.

Maria Erken Høili

18.08.2016 kl.18:18

Anonym: Takk, det samme;)

Skriv en ny kommentar

hits