Meg mot meg selv.

Hei kjære lesere.

Jeg er lei. Lei av at jeg har behov for å tøye grensene, dytte utover. Sjekke hvor langt jeg kan dra strikken før den ryker.

Jeg har lenge kalt det komfortsone. Så skal jeg utvide. Men det er ikke det det handler om, det handler om at jeg er livredd for å slippe folk for tett inn. La de få for mye innsyn, slik at jeg mister kontrollen. Den kalde kontrollen som styrer meg. Holder meg disiplinert og på rett kurs.

Jeg er avhengig. Jeg må være avhengig av rutiner for å fungere. I alle fall tror jeg det. Jeg har ikke prøvd uten. Ikke vil jeg heller. Jeg liker disiplinen. Selv om det kan minne om selvterror. Jeg er ikke en av de som gir meg. Heller motsatt. Drar det for langt, igjen og igjen. Kanskje ikke strikken ryker allikevel? Kanskje den rett og slett morkner? Fordi jeg har tråkket i samme spor så lenge nå. Graver meg dypere og dypere ned.

Jo nærmere mennesker kommer inn på meg jo større sannsynlighet er det for at jeg sårer de. Det er mitt forsvar. Jeg dytter de bort, sier ting jeg ikke mener. Beskyldninger. I går fikk min kjæreste gjennomgå. Jeg har fått helt oppheng. Sykelig sjalu, på hva? Jeg har for meg at jeg ikke er bra nok. Det hjelper liksom ikke hvor mange ganger han sier det heller. For meg er det et under at han ikke tipper. Jeg vet jeg sårer han, men styggen på ryggen gir seg ikke så lett. Jeg er styrt av en slags overmakt. En overbevisning om, som ikke er reel.

Barna kommer hjem etterpå. Det gleder jeg meg til. Da slipper jeg å være i mine egotanker. Min største fiende er meg selv. Det er jeg som setter griller i mitt eget hode. Med barna her er det vanskeligere å tenke, vanskeligere å være egoistisk. Det takker jeg de for. De gode små.

Jeg skulle ønske at denne kampen snart var over, meg mot meg selv. Hvem skal vinne liksom? Hva driver jeg egentlig med? Jeg undres ofte over livet. Behovet for å røre ved ting for å se om det er ekte, behovet for å lukte på ting for å konkludere med at det er virkelig. Er det ikke underlig? Dette livet som vi tar for gitt? Eller jeg føler vel at jeg burde vært mer takknemlig. Det burde jeg absolutt fokusere på. Kanskje prøve å bli avhengig av takknemmeligheten? 

Meg mot meg selv.



Maria.

7 kommentarer

Catarina

07.04.2016 kl.12:48

Sliter själv med exakt samma tankar och man blir absolut inte klokare av att gå de rundorna med sig själv. Samma sak, samma cirkel som man måste bryta ut ur.

Jag har inga barn men jag förstår att man på en måte må ut ur sitt huvud för att kunna vara närvarande för dem; en stunds räddning från sig själv.

Det enda som jag tror hjälper på sikt är att ständigt utmana sina tankar, ifrågasätta de ting som man sett som självklara hela livet (för det kan ju faktiskt vara precis tvärt om). Man lever enbart sin egen verklighet, i sin egen bubbla där man lärt sig att tro att man "har rätt". Kanske man borde se sitt tankesätt mer som en illusion och träna på att skifta perspektiv så ofta det bara går. Se sig själv utifrån.

Synne

07.04.2016 kl.13:44

Kjære Maria. Jeg er også redd for å slippe mennesker innpå meg, tett innpå. Redd for å bli såret, redd for å bli sviktet om jeg åpner sjelen min og viser min sårbarhet under den tøffe og sterke masken jeg bærer.

Selvbildet mitt er ikke så sterkt som jeg kunne ønske, og jeg vet at det ødelegger en del for gode relasjoner jeg kunne ha hatt. Det å ikke vite om noen bryr seg på ordentlig.

Jeg kan tenke meg at du må ha det utfordrende fordi du er en holden kvinne, og at noen er ute etter pengene i stedet for deg. Det må være vondt å ikke virkelig vite hva som er menneskers intensjon her. Jeg ville blitt fryktelig skeptisk, så langt kan jeg forstå din situasjon. Til og med å lure på hvem som er ekte, virkelige venner, og ikke noen som vil utnytte deg.

Jeg har også dyttet mennesker bort for å beskytte meg. Jeg ønsker ektehet, og troen på det har vært dårlig.

Når det er sagt, så er jeg blitt bedre, men jeg vil ha full kontroll, om du skjønner hva jeg mener.

Er hjemme igjen etter operasjon, og det går bedre. Nå håper jeg at livet blir litt lysere, og mere normalt. Jeg venter på å komme i gang med treningen igjen, men må være tålmodig til sårene er grodd.

Håper du kommer ut av 'mørket' så fort som mulig. :-)

Johnny

07.04.2016 kl.14:28

Tenk på at av alle bekymringer en har i livet så er det få som går i oppfyllelse..C,')

Kim Hugo

07.04.2016 kl.15:37

Hei Maria

Noen ganger må man slippe skuldrene og nyte at din bedre halvdel er der å støtter deg.

Har full forståelse for at du må ha rutiner og ungene betyr alt.

Slipp skuldrene og følg magefølelsen.

Så blir dette helt konge👍👍

Fortsett med å blogge og vær deg selv. De du har rundt deg skal du ha videre som forstår deg😀

Ingeborg Sofie

07.04.2016 kl.17:26

Jeg kjenner meg litt igjen selv om det ikke er i slikt omfang som du beskriver her. Må jobbe med meg selv hver dag for å gi slipp på stoltheten min. Det er mest min kjære som får gjennomgå. Dessverre er det slik at det er de vi elsker mest som får børen. Har du prøvd å meditere? Jeg gjør det av og til og egentlig burde jeg gjøre det hver dag. Få samlet tankene mine. Leve i nuet og fokusere på de tingene i livet som betyr noe. Bare være i nuet i seg selv. Det er terapi og jeg anbefaler deg å forsøke om du ikke allerede gjør det. Du har enormt mange mennesker rundt deg men dessverre er det ikke alle du kan stole på. Fokuser på de menneskene du har i livet som du kan stole på. Gi de din kjærlighet og omtanke og slipp opp litt selv også slik at du også kan motta fra andre 💖 det fortjener du sweety 😚

Cec

07.04.2016 kl.17:31

Tanker blir til følelser. Ta kontroll over egne tanker. Fortell deg selv at du er mer enn bra nok. Fortell deg slev at du er fin nok som du er! Høres kanskje lett ut, men dette er faktisk den vanskeligste jobben et menneske kan gjøre. Du må si disse tingene helt til du tror på det selv! Det finnes ikke mange andre veier ut av det. Og når det kommer til kjæresten: fantasi er sjalusi!

Stopp deg selv når du merker at tankene tar overhånd. Snakk med deg selv og si at: nei, nå er det nok tenking, dette blir for dumt, jeg er fin nok, og denne negative energien jeg gir meg selv er helt unødvendig!

Marion Opstad

11.04.2016 kl.14:12

Hei Maria :)

Veldig bra skrevet, jeg kjenner meg igjen i mye du skriver.

Til høsten kommer jeg ut med en roman om nettopp dette å ha angst, depresjon og et stort behov for å ha kontroll. Håper du vil lese den da den kommer ut.

Det er fint for meg å lese at andre kan føle det på samme måte, og at jeg ikke er alene i verden om å ha det sånn. takk.

Skriv en ny kommentar

hits