Om vi legger lokk på hele vår tilværelse så vil vi til slutt koke over.

Hei kjære dere.

I dag våknet jeg med kvalme og en bismak i munnen. En ekkel følelse av, om jeg gjør det rette? Jeg hadde lyst til å ta opp kampen mot Janteland. Bruke brekkjern og kanskje starte på nytt? Det er ingen som er tjent med å være nedtrykt? Eller tar jeg så feil? Kanskje dere liker tingenes tilstand? At dere ikke ønsker å endres? 

Jeg er fortsatt kvalm. Ikke fordi jeg er lei av å prøve, men fordi det er noen der ute som ønsker meg så til livs at de skyr ingen midler for å ødelegge meg. Når ting går utover familien min så er det ingenting som betyr noe lenger. Jeg har virkelig et ønske om å gjøre en forskjell. Avvæpne fasadekulturen og bryte ned skamloven.

Vi lever ikke i et fritt samfunn, det er ikke demokrati. Ytringsfrihet er noe som kun er forbundet med det ekstreme, om man har en egen mening. Vi kan ikke ferdes alene på kveldstid, det er ikke trygt. Jeg tør ikke la barna ta buss, trikk eller tog, i fare for at noe skal skje. Det var ikke slik før, men tiden endres og samfunnet har ikke akkurat utviklet seg til det bedre, selv med den nymoderne teknologi. Vi har blitt innadvente, usosiale og eksternt refererte. Ekstrovert betyr at vi bryr oss for mye om hva andre mener om oss. Vi er på kollisjonskurs med oss selv som mennesker. Er det noe der ute som bryr seg? Verden hadde kåret seg til den beste tid å bo i årstallet 2015, er dette virkelig sant? Har alle det så bra? Er det jeg som har et problem? Er det jeg som overtenker? Er det lykken å sitte med et tryne ned i en telefon eller et skjermbrett og gremmes over andre? Finne feil og mangler for å lappe på sin egen selvfølelse?

Man får det man sender ut, sier jeg selv. Så mulig jeg burde endre strategi. For jeg orker faktisk ikke å ta denne kampen alene. 

Jeg angrer litt på at jeg la ut 2 vonde og harde innlegg i går. Men jeg hadde bestemt meg for å være ærlig på godt og vondt. Jeg har så uendelig mange historier og dele. Hvor jeg vil med min deling av private anliggende er å fortelle at man ikke trenger å skjemmes. At man bare er et menneske i bunn og alle har sin historie. Om vi legger lokk på hele vår tilværelse så vil vi til slutt koke over. Vi har bare kapasitet til å romme en viss mengde elendighet.

Jeg etterlyse forøvrig deling av glede og lykke også. Det er mange som trenger den oppskriften, inklusiv meg selv. Jeg har aldri lært meg kjærlighet. Jeg forsøker, jeg prøver virkelig å legge fra meg mistro og misstillit og fokusere på lykken. Den indre stemmen betviler mine lyster, forteller meg at jeg ikke skal høre, at jeg ikke må tro på det gode.  At denne tilstanden vil bryte meg i stykker. Men om jeg ikke snur, hva skjer da? Jeg kan ikke være den beste av meg selv i en negativ tilstand!

I dag så vet jeg ikke. Jeg orker ikke og vil ikke. Men bare en taper gir opp og jeg er ingen taper. Selv om det føles slik akkurat nå. I natt har det vært 1000 mareritt, 1000 tanker. Vil jeg noen gang lykkes? Jeg vet ikke. I dag stoler jeg ikke på meg selv. Jeg vet jeg er svak i denne tilstand og det beste er å stenge verden ute. Ikke la noen påvirke meg.



Men så minner jeg meg selv på, hvor uendelig priviligert jeg er. Med verdens vakreste familie, nydelig barn som jeg elsker over alt på jord. En mann som behandler meg som en prinsesse og mine barn likeledes. Så skammer jeg med litt over meg selv. Bare et sekund. Så er det over. 

Maria 


 

4 kommentarer

Catarina

01.03.2016 kl.09:36

Tråkigt att läsa förra och detta inlägg med tanke på att vissa inte låter dig vara ifred.

Det är nästan skrattretande att folk orkar engagera sig så mycket i andras liv (när de inte ens känner en) så att de tar sig tiden att förstöra och laga kvalm. Vad får man ut av det? Har aldrig fattat. Sitter man hemma med datorn hela dagarna och letar efter ting man kan lägga sig i? Kanske tiden kunde brukas på att ta hand om sig själv, sin eventuella familj eller varför inte välgörenhet.

Istället för att skapa ännu mer rädsla och orolighet (världen har nog av det..) så kan man kanske öppna upp sinnet lite och välja kärlek.

Bjørn-Arild Woll

01.03.2016 kl.09:54

Stå på Maria!!! Du har støtte fra svært mange. Du er sterk, ærlig og en ressurs for samfunnet vårt. Jeg heier på deg!!!

Lill

01.03.2016 kl.10:31

For 1 år siden blogget jeg meg rett til barnevernet. Jeg var ærlig og åpen men det falt ikke i smak hos alle. Det var en mor til en venninde av dattera mi som meldte meg. Det ble opprettet sak og dattera mi ble dratt inn i samtale med barnevern. Saken ble henlagt på under en uke. Men trakk meg fra blogg for når det går ut over barna er det ikke verdt det lenger. Når jeg trakk meg fra blogg følte jeg at jeg mistet meg selv også.

Jeg hadde støtte fra veldig mange med det hjelper lite når det er barna som får svi.

Det er forferdelig av noen missunnelige kjerringer som ikke kjenner deg kan ødelegge så mye, fordi de selv er sinte og har det vanskelig. Folk bør tenke over hva de gjør for det kan skade så mye mer enn de tror.

Jeg begynte å blogge igjen i august, men er utrolig forsiktig med hva jeg blogger om. På den måten blir det ikke så ekte og folk blir ikke kjendt med alle sider.

Jeg vet ikke hva som er bra eller ikke, å stå i det eller moderere seg?

Ingeborg Sofie

01.03.2016 kl.12:06

Stå på Maria for du har så mye å by på. Jeg har full forståelse for at du møter en del motgang for dine innlegg ,for det går en kule varmt noen ganger 😉 Men jeg er bekymret for hvordan folk uttrykker sine meninger overfor deg og jeg har INGEN forståelse for hat eller så groteske ytringer og handlinger folk uttrykker. Det er kanskje ikke så sunt og bra at alle skal kunne kommentere alt til enhver tid? Du har min støtte ihvertfall 💖

Skriv en ny kommentar

hits