Den kalde kontroll er mitt stor troll.

Hei kjære lesere.

Ensomheten i meg selv.  Det sitter ofte i halsen, som en vond klump, den følelsen av at det er en blokkering som ikke lar seg svelge ned. Noen ganger forflytter den seg og setter seg som en hjelm rundt hodet mitt. Det verker i tinningene, det er negativiteten, som hamrer. Står og banker høyere og høyere og roper av all sin makt at den vil ut. Slippes fri. Jeg stenger den inne. Låser den fast. Den får ikke lov til å ta plass. Jeg lar meg ofte bevege når jeg ser andre gledes, men på mine egne vegne kan jeg ikke gledes. Det er ikke så skummelt, når jeg feller en tåre på dine vegne. Mine tårer vil jeg ikke dele, det er min svakhet. Tankene mine deler jeg her, så ingen kan se meg. Det er vondt når det presser på, ensomheten. Motviljen til å slippe den fri gjør fysisk vondt. Den indre uro om at jeg er sosial er ofte på kollisjonskurs med ensomheten. Den liker ikke aksepten av dens plass. Den kriger, en intern kamp. Seier og tap går hånd i hånd. Noen ganger knekker jeg. Bak lukkede dører er det trygt. Der ingen kan se og ingen kan høre min kamp mot meg selv. Alene er jeg ingen. Mine tanker styrer meg, jeg går som en soldat med rusting av min kunnskap, mine handlingsmønster og mine strategier, det er mitt forsvar. Den stenger deg ute, slik at du ikke skal slippe inn å se hvor ensom jeg er. Den kalde kontroll er mitt stor troll, som en huleboer, med slegge, banker den ned all sårbarheten uten noe forsvar. Analytisk gransker jeg meg selv opp og ned, ut og inn. Prøver å finne muligheter, nye veier og stier. Jeg vil ferdes fri, i alle mine følelser. Ikke stenge noen ute. Ikke undertrykke deres behov for utfoldelse. I min egen energi blokker jeg bare meg selv. Min ensomhet kveler meg fra å lykkes, der jeg kan fritt flyet. Tvangen og trangen er 2 sider av samme sak. De er begge i selvfornektelse. Jeg hopper i det. Utsetter meg for å være en del. Tar en liten bit av en plass som vokser seg større med min helhet. 

Jeg vil ikke være tom. Et sort hull av selvfornektelse for sin egen sårbarhet. Den trykker meg ned og skader meg. Jeg vil dele den opp og sakte la den få ta plass, i meg som en del av min helhet.

Er vi alle ensomme selv om det er så mange av oss? 



Maria
 

 

 

9 kommentarer

Catarina

23.02.2016 kl.11:28

Vilken fin text du skrivit. Otroligt "naket" och öppet.

Jag tror det ligger en oerhörd styrka i den sårbarheten - att faktiskt kunna uttrycka sig och våga visa tankar som dessa. För mig är det ren styrka, i motvikt till allt det som vi tror är tecken på en stark person (=att hålla en stabil yta ut mot världen). Nej, den största kraften kommer garanterat från insikt och upplevelser som de du beskriver.

Tack, blev väldigt inspirerad av ditt inlägg :).

Maria Erken Høili

23.02.2016 kl.14:08

Catarina: Tusen takk. Ja, jeg vet det ligger en styrke i denne sårbarheten som jeg ønsker meg så inderlig vel. Å gå i seg selv er en skummel affære men en nyttig en sådan for selvvekst.

Synne

23.02.2016 kl.11:34

Jeg kjenner meg igjen i den rustningen du beskriver, og hvor vanskelig det er for meg å dele mitt helt private jeg med andre. Jeg har ikke lett for å stole på andre mennesker, og jeg er ikke del av noen 'syklubber ala sett og hørt'. Det interesserer meg overhodet ikke. Det medfører selvsagt at man blir sett på som sær og spesiell. - Og dette medfører en viss ensomhet. Likevel, det er bedre å være ensom enn å delta i en offentlig maskerade der det er om og gjøre å være perfekt på alle måter i overfladiskheten disse deler.

Mine meninger er ofte sterke, og jeg tør å hevde de med autoritet. Jeg vender ikke kappen min med vinden, men står gjerne i storm for de jeg eventuelt kan beskytte. Jeg er tøff som pokker, men få vet at jeg er myk som smør bak den fasaden. Jeg antar at det er en styrke og ressurs. Jeg kjenner likevel ofte på behovet og ønsket om å få være meg selv sammen med noen som jeg kan stole på. Tårene mine er sjeldent syn for andre å se, men jeg berøres lett i empati for andre. Jeg kjenner dynamikken, og jeg vet hvorfor det er som det er. Jeg er perfeksjonist. Ingen dømmer meg hardere enn hva jeg selv gjør, og det er i grunnen bare et tåpelig paradoks som jeg er inderlig klar over. Det er beskyttelsesmekanismen som slår inn.

Du er en vakker kvinne, og du er i en privilegert livssituasjon. Dette er to elementer som en hel del mennesker ser på som en god grunn for å tråkke deg uhemmet ned i forsøk på å nedgradere deg. Jeg har lest mye usaklig ondskap i kommentarfeltene, og jeg er rystet over deres onde vilje med ord. Jeg tror at mange er så misunnelige at de øser over deg kritikk og vonde ord for om mulig høyne sitt eget selvbilde, hvor forskrudd det enn høres ut.

Jeg har lenge 'sett' deg, både den tøffe og den følsomme jenta du er.

Du er en flott og nydelig kvinne, Maria! :-)

Stå på!;-)

Maria Erken Høili

23.02.2016 kl.14:07

Synne: Takk søte Synne for fine ord. Jeg prøver å vise hele menneske, få frem hele min person er nokså vanlig i vårt samfunn. Jeg er i en setting her jeg har mulighet til å vise en aksept av seg selv 100% om man er uperfekt er dette helt normalt. Men det er ingen som aksepterer seg selv slik? Hvorfor? Må man til psykolog fordi man har følelser som ikke samsvarer med ens ytre? Nei, vi må endre fordomsholdningene, Starte med å akseptere forskjeller hos enkeltindivider. Alle er ikke like og vi bygger en flokk av likhet, der det ikke er lov og være annerledes eller helhetlig. Dette er feil. Ja, til frihet og Selvaksept. Klem

tankenemine67

23.02.2016 kl.12:57

Det er noe med å ta sjanser. Når du ikke åpner deg så kan ingenting skje. Da blir det bare repetisjoner.

Det er sikkert en grunn til at du har blitt som du har blitt. Skuffelser osv.

Men det er også farlig å totalt låse seg i det trygge.

Du må prøve babysteps. Ta små skritt. Små sjanser. Se om ikke det går bra. Så blir du modigere og drar'n litt lenger neste gang.

Lykke til! :) <3

Maria Erken Høili

23.02.2016 kl.14:01

tankenemine67: Selvrefleksjon er interessant:)

23.02.2016 kl.17:44

Ja jeg tror at vi alle er ensomme i oss selv i mer eller mindre grad. Og kanskje nettopp derfor er vi i en konstant søken etter noe "mere".

Hva enten d er penger, makt, religion, mat, utdannelse osv.

Jeg tror vi MÅ søke innover og tåle å berøre ensomheten.

Troll sprekker som regel i lyset 😊

Flott skrevet Maria 🌸

Mette

24.02.2016 kl.10:28

Kjære Maria, flott av deg at du våger vise din sårbarhet ved å skrive dette! Vi kan alle havne i en vanskelig og ødeleggende livssituasjon, det være seg sykdom, mobbing, vold og undertrykkelse. I mitt tilfelle alvorlig kronisk sykdom. Det forandret meg fra å være ei oppegående jente med jobb, mange venner og et sosialt liv. Ikke over natten, men etterhvert som tiden gikk og sykdommen ikke viste tegn til bedring, men utviklet og forverret seg, forsvant alt og alle sakte, men sikkert! Jeg vet nå at det ikke var enkelt for andre forholde seg til meg heller, muren jeg bygde opp rundt meg ble høy, meget høy! Men det var for å beskytte meg selv, var så vanvittig lei av å være lei meg hele tiden. Det tok noen år, men muren er ikke like høy i dag, kun et lite strømgjerdet som holder de falske og overfladiske borte;) Å jobbe med aksept av livssituasjonen man befinner seg i har vært beintøft og en utfordring. Samme med tillit til bedring. Aksept og tillit, to ord med en stor betydning!

Mari

24.02.2016 kl.23:31

Takk for modige, vel formulerte ord, som dessverre er så alt for gjenkjennelige. Den er vond, den kampen, og vanskelig å overvinne. Ved å dele, tror jeg likevel ensomheten (og frykten for å ikke være god nok, sånn man egentlig er, med hele seg?) blir lettere å bære. Mer akseptabel når man skjønner at også andre kan ha det sånn, selv om de utad framstår som bare sterke, tvers i gjennom. La oss løfte fram og bli venner med vår sårbarhet. DA er vi sterke, og står trygt og støtt i oss selv.

Skriv en ny kommentar

hits