Kampen uten noen vinnere, samlivsbrudd.

Hei kjære lesere.

Jeg ville dele med dere mine tanker og erfaring rundt et samlivsbrudd.

Jeg gikk fra min mann for 1.5 år siden, sammen har vi 3 barn. 11, 3 og 2 år. Jeg strevet lenge med å finne en unnskyldning for å bli værende i dette forholdet, selv om jeg ble mer og mer deprimert på innsiden, var det barna som limet meg fast. Det kom til et punkt der jeg ikke orket livet lenger og ville bare forsvinne fra denne overflaten. Det var da jeg tok valget om å gå. Mange så meg som en egoist. En som hadde sviktet sine barn totalt. Gå fra et 12 år langt forhold, uten noen annen forklaring en at jeg var dypt deprimert. Det var ikke bare meg selv jeg tenkte på. Jeg tenkte at om jeg skulle kunne være en god mor og tilstede for mine barn måtte jeg fungere optimalt. Jeg følte meg som en amøbe, en som ikke orket noe, bare klaget på alt og alle og bare ville rømme. Jeg ville aldri hjem. Jeg levde livet på utsiden av meg selv. Prøvde å stenge ute alle følelser, for jeg viste om jeg begynte å kjenne etter hvor vondt jeg hadde det på innsiden så var jeg fortapt i min egen elendighet. 

Vi var begge av den formening der vi dømte andre som lot brudd gå ut over barna. Synes det var tåpelig å bruke barn mot hverandre, sånn skulle vi aldri gjøre. Det var vi enige om. Uansett hva som skulle skje med oss var vi enige om dette. Når sannheten var et faktum. Da jeg valgte å gå, forandret alt seg. Det gikk fra et samarbeid om en felles glede til total kollisjonskurs. Vi kranglet om alt, kunne ikke være i samme rom, eller snakke på telefonen uten at det var et helvete. Alt ble brukt, vi var blitt offer i et drittkastespill, der det ikke var noen vinnere, kun tapere. Vi prøvde desperat å sverte hverandre. Det var ingen ønsker om samarbeid lenger. Vi hadde mistet oss selv i et maktspill. 

Jeg husker blikket av meg selv, blikke jeg gav, når jeg så opp i speilet i en heftig krangel jeg hadde på telefonen, hvor stygg jeg var, mine utrykk, min oppførsel, ordene som kom ut av munnen min, det var forkastelig. Jeg var fanget i mitt eget egoisme, en kamp som ingen ville vinne. Jeg så på meg selv og stivnet." Er det der meg?" Jeg kunne ikke forstå? "Hvem er det forferdelige menneske der? ""Gud så grusom jeg så ut". Som en unge følte jeg meg, som sto å sparket og spyttet på en som lå nede. Tårene begynte å renne. 

Gjennom hode mitt gikk tankene om hva jeg ville oppnå med dette? "Hvem tjener på dette spillet?" Ingen. Det er kun tapere i denne situasjonen og den største taperen av dem alle er barna våre. Som vi elsker over alt på jord. "Hvorfor stelle istand et slikt hat rettet mot hverandre?" Det hele ble meningsløst. Skammelig og vondt. Innrømmelsen at jeg som mor ikke gjorde dette til det beste for mine barn laget en stor klump i brystet." Jeg, jeg, jeg, vil, du, du, du vil ikke". "Hva med de? De som er så uskyldige og små, ja, hva med de?"

Opp mot 50% av oss skilles i dag, går fra hverandre av ulike årsaker. Tilbake sitter barna som kasteballer, som taperne, i vårt maktspill, med hat rette mot hverandre, er det de som er offerene. Det er livet deres som blir påvirket mest av alt. Der mor og far velger å gå hvert til sitt. 

Jeg på min side har valgte etter dette å ikke hate, ikke irritere meg over og ikke kreve støtte. Selv om lover ligger om krav der ute. Jeg trenger ikke. Jo, mer jeg krever av økonomisk støtte, jo mer vil det gå utover mine barn når de er hos pappaen. Hva er hensikten med det egentlig? Burde ikke kjærligheten til dine barn overgå dine egne behov? Din egen egoisme?

Jeg skjønner jo at alle har ulike situasjoner, og mange er avhengig av diverse støtte for å overleve. Men forsikre deg at det er dine barn du gjør det for å ikke deg selv. Jeg anbefaler alle og se seg selv i speilet når de krangler med sin motpart på telefonen. Om det du ser gjør deg kvalm og uvel, så er det deg selv du må gå i. Negativitet trenger negativitet for å overleve og uten negativ tilbakemelding, vil negativitet sakte dø ut av seg selv. 



Maria 

 

9 kommentarer

Synne

22.02.2016 kl.11:15

Det er lite som er mer krevende enn å holde et saklig fokus når følelsene raser og løper løpsk. Skuffelse, sinne og fortvilelse i en salig miks gjør situasjonen særdeles utfordrende å håndtere. Ingen av partene er vinnere ut av et forhold der man har elsket sin ektefelle gjennom mange år og satt barn til verden.

Det er sterkt å lese om hvordan følelsene raste i deg under en del av prosessen der dere skilte lag. Det at du så deg selv i svartsinne, og samtidig evnet å se følelseskaoset rase, det å faktisk klare å analysere og se de uskyldige barna oppe i to foreldre sine egoistiske tirader gjør et sterkt inntrykk. Jeg våger å håpe på at barna ikke fikk høre dere to krangle. Selv er jeg et offer for mine egne foreldres dysfunksjonelle ekteskap og brudd. Mine foreldre involverte meg, og jeg måtte ta stilling til hvem av de jeg skulle støtte, hvilket var helt vanvittig å oppleve som barn.

Jeg håper og tror at dere etter bruddet klarer å forholde dere til hverandre på en så god måte som mulig, og der barna ser sine foreldre opptre med respekt for hverandre. Foreldre er jo referansepersoner, og skal speile trygghet på alle måter.

Takk for at du deler, Maria.

Maria Erken Høili

23.02.2016 kl.14:26

Synne: Ja, ting er mye bedre nå. De har aldri sett eller hørt oss krangle, heldigvis. Jeg er oppvokst med en mor som var meget nøye på dette med å ikke utsette barna for de voksenes problemer og det har jeg bært med meg. Men barn er sensitive, selv om de ikke hører så er det gode på å føle, de har en helt annen intuisjon en voksene, så de senser lett gode og dårlige energier mellom mennesker. Så viktig å ha det i bakhodet også. Klem

Marte

22.02.2016 kl.11:16

Uff..... Jeg får vondt av å lese dette. Men er det ikke slik for de aller fleste? Man har de beste intensjoner, men noen ganger går det bare ikke. Og plutselig er man blitt til de som man ikke skulle bli!

Dette var veldig ærlig og en god tankevekker. Håper flere kan se nytten av det å "se seg i speilet". Det skal faktisk litt til å klare det i "kampens hete".

Sikkert en del mennesker som blir provosert av det du skriver om å ikke be om økonomisk støtte, fordi du er heldig stilt økonomisk. Men jeg har venner som ikke har de ekstra kronene i banken, tjener noen hundretusen i året. Men likevel ikke mottar støtte, og nekter å ta krangelen til rettsvesenet. På grunn av barna. På spørsmål svarer de begge at det vil ikke gagne barna. Jeg har en enorm respekt for dem begge!!

Og barna er jo helt nydelige. Og virkelig verdt det, ikke sant?

Maria Erken Høili

23.02.2016 kl.14:22

Marte: Jo helt klart. (Folk lar seg vel provosere av det meste) Det er ikke bare det økonomiske, men jeg orker ikke kreve. Det er ikke til barnas beste. Jeg kan bli sint og irritert, men det er enklere å se seg selv objektivt etter møte med speilet. Isteden for å la det eskalere så svelger jeg heller kamelen. De er det vakreste i verden:)

dag morten nielsen

22.02.2016 kl.14:57

Dette står det bare respekt av,barna var nok en god støtterspiller i å holde fornuften på et plan også,

Men et smalivsbrudd er unikt og er ingen mal til hjelp for andre men her er barna i fokus og det er så flott å se i denne blogg,samarbeidet videre i samlivsbruddet er det aller viktigste.

Personvernet til barna er også viktig å ta vare på,både for far og mor.En god støttespiller er en tredjepart som konfliktråd for for mor og far,foreksempel ekteskapsrådgivning for å få en siyuasjon belyst for gode råd.

Gå bort til speilet med et annet menneske og spør det andre mennesket,har du sett noe så rart og grusomt inni speilet der(så flytter du deg selv bort),hva da sier som regel det andre mennesket når det søker det samme rare i speilet som den som spør.

Etter besøket i speilet begynner det rare i mellom menneskene,ser de det samme så ler de,hvis ikke så er krangelen og fornærmelsen tilstede,og gjerne grunnlag for en ny krangel.

Maria Erken Høili

23.02.2016 kl.14:16

dag morten nielsen: Det er meget nyttig å se seg selv objektivt innimellom. Det er få som er gode på dette. Så speil er en fin strategi:)

dag morten nielsen

22.02.2016 kl.18:35

Du har snart fortjent din mann tilbake.

22.02.2016 kl.21:35

Stakkars barn mange ganger. Selv om intensjonene kan være gode, så skjer det ting. For eksempel det å bli sveket, kanskje på en forferdelig måte, gjør noe med følelsene til mange. Men ofte viser det seg at ting går seg til, og at etter en tøff periode kommer barnas hensyn fram igjen. Men så kommer det med nye partnere, unge foreldre vil kanskje feste og ha det gøy, og da er det barnevakter. Noen har nær familie til å passe og noen ikke. Gode venner er gull verdt, men man hører også om barn som blir passet av folk de knapt kjenner. Ikke lett dette her ...

Maria Erken Høili

23.02.2016 kl.14:11

Anonym: Aldri lett med brudd, men man skal tenke på barnas beste og ikke seg selv i denne settingen. Det var mitt budskap.

Skriv en ny kommentar

hits