Selvmotsigende er det samme som å være sammensatt.

Hei kjære lesere.

Det er greit å leve i selvmotsigelse, så lenge man kan inrømme det for seg selv. Vær ærlig og tro. Ikke sette masken på å fornekte din egen sannhet. Et menneske er sammensatt og vår form for perfeksjon er uoppnårlig. Per Fugelli og jeg er enig om mye. Vi har den felles nevner at vi begge mener at man må gi litt mer faen på veien mot lykke.  Man må være en team player, men likevel en induvidualist. La oss fasinere av samtaler og mennesker. Vi er begge lei av skuespillet, av fasadesnakket, perfeksjonen og løgnen. Selvmotsigende er det samme som å være sammensatt, et komplekst og ærlig uperfekt menneske. Som likevel prøver å danse livets dans, som en egoist på veien til måloppnåelse. At jeg er en del av felleskapet, at jeg er med på skuespillet kan dere banne på. Klart jeg er det. Jeg har masse jeg kunne gjort anneledes. Jeg er nok en ulv blant får. Skremmer litt, slik at det skal få en reaksjon. Et utfall og en vekst. 

Sårbarheten er for høysensetiv. Vi må kunnes snakke om problemer og utfordringer. Vi kan ikke sitte og se på at skuespillet gjentar seg time etter time, dag etter dag, år etter år. Vi er ikke oss selv. Her vi danser gjennom scenen i aktene. Men pent og pyntelig er det. Vakkert og sårt.

Har vi blitt byttedyr? De som snur seg i frykt for å vise svakhet? De som er redde for å setter spor i snøen? 

Selvmotsigelse er jeg ikke redd for å innrømme. Se innover skal man gjøre før man peker ut. Jeg ser inn 20 ganger før jeg brøler, jeg tar meg selv i dobbelmoralske handlinger hver enest dag. Jeg burde gjort anneledes, streifer mine tanker. Men likevel må jeg ta valgene som er gunstige. Uten gunstighet, ingen fremdrift, uten fremdrift ingen vekt. Jeg er nok ikke av den typen som står på stedet hvil og stamper, som en gyngestol, i kontant bevegelse uten et skritt i noen rettning.  Jeg må kunne medele hva jeg ser av feil og mangler. Vi må slutte og syte og klage. Slutte å nave. Det har blitt for lett og være deprimert, det har blitt for lett og være råtten. Det er lett og skylde på andre. Men hva kan du selv gjøre. Hva kan du lære bort? 

Du blir syk av ditt eget skuespill. Det er derfor du er ulykkelig og deprimert. Fri utfoldelse av evner og samtale med gode mennesker, det er lykken. Det er suksess. Å eie sine egne tanker. Sine egen røst. Vi er alle en stor selvmotsigelse, hele vår art. Men det er greit. Dette er mangfold. Når tar skuespille slutt? Den dagen du innrømmer dine egene feil. Den dagen du står for hva du mener og sier det. Da er du fri. 



Maria 

 

 

7 kommentarer

18.02.2016 kl.19:39

Meget bra skrevet, maria! Det er så sant, så sant.

Maggie

18.02.2016 kl.20:22

Flott skrevet. Du er en motivator for mange, håper det gir deg lysten til å fortsette med det du gjør, skriver tekster som det her. 👏🏻 Så får dere være opptil enhver å ta det innover seg! I do 😀😀💪🏻💪🏻

18.02.2016 kl.20:23

Seriøst.... Du trenger hjelp. Myyye hjelp.

18.02.2016 kl.20:25

Og ikke nedgrader Fuggeli ved å sammenligne deg med ham!

18.02.2016 kl.20:44

Pass deg så du ikke slår deg temmelig hardt den dagen du faller ned fra din selvoppnevnte høye hest

Kjetil

18.02.2016 kl.21:12

hvem er fri? de utvalgte :-)

13 Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. 14 For hele loven blir sammenfattet i dette ene bud: Du skal elske din neste som deg selv. 15 Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke ødelegger hverandre!

Ida

19.02.2016 kl.00:34

Du har så rett! Jeg er veldig imponert over det kloke og reflekterende du skriver på bloggen din!

Skriv en ny kommentar

hits