Selv det sterkeste tall trenger 0 ene for å være verdt noe!

Hei kjære lesere. 

I mitt dype sinn ligger sannheten, sannheten om mitt liv, om meg som menneske. Den som velger å vandre alene, den som velger å stå alene i egen kraft.

Hvordan skapes du?

Vi skaper hverandre gjennom møter, vi er skapt gjennom flere millioner møter med andre. Vi kan ikke sammenlign oss med andre land, andre miljø. De er skap av andre en oss selv. Vi vil aldri forstå, så lenge vi ikke utsetter oss for møter med disse også. Jeg har en genfeil. Jeg tror jeg fungerer best alene, jeg tar feil, vi fungerer best sammen. Men likevel foretrekker jeg individualisten. Egoisten vil aldri lykkes alene. Selv det sterkeste tall trenger 0 ene for å være verdt noe. Jeg er et avvik. En raring. Jeg liker ikke likhet, jeg liker ikke flokk. Jeg liker forskjell. Utfordringer som fører til vekst, personlig vekst. Jeg tar ofte feil, veldig ofte. Det er fordi jeg er er impulsiv og sta. Men det er ingen som vokser så fort som en som tar feil. 

Når vi skal forstå ulikhet er det umulig. Det er umulig og forstå noe du ikke har kapasitet til å forstå. Du trenger møtene for å forstå. Man kan anta. Antagelser er det vi lever på når vi ikke vet, men likevel ønsker å vite. Man ser trådene, man ser generaliseringen, men ikke sannheten. Sannheten må utforskes gjennom møter. 

Hvem er du så til å dømme?

Man dømmer for sin egen oppfattelse. Man dømmer slik at det skal passe sine egen verden og sin egen historie, passe inn i ditt liv, under dine regler. Du vet ikke bedre. Jeg vet ikke bedre. Vi vet ikke historien. Gjennom møter skapes vi, utvikles vi og vokser vi. Hvem velger du å omgi deg med? Er det aksepten av deg? Tilhørighetsfølelsen? Modellen som passer deg selv som menneske?  Er du lykkelig på dette sted? Jeg hadde helt misoppfattet orde selvutvikling, jeg var for opptatt av den logiske betydningen til å fatte hva det handlet om. Jeg jobbet med egenvekts jeg, alene. Helt tåpelig, ingen vokser alene. Man kan ikke sette seg ned å vokse på egen hånd. Man trenger møter med andre for å vokse. 

Jeg snakker ofte i kryss settinger, drar paralleller mellom linjene. Jeg utforsker mennesker. Jeg dømmer og jeg antar, jeg er menneskelig. Man kan se sammenhenger, men man kan ikke dømme alle under lupen, man må studere de i mikroskopet for å gi det riktige svaret med 2 streker under. Noen ganger er det brysomt og andre ganger interessant. 

Enkelte fascinerer meg andre gjør meg invalid. Hva er sannheten? Passer det inn i ditt bilde?



Maria 

2 kommentarer

Thomas Sannes

11.01.2016 kl.20:42

Veldig bra skrevet, det er litt sånn jeg føler meg.

Jeg er en rar mann som gjerne står noen 100 meter unna resten av flokken og spiser mine egne bær. Det kan godt hende noen av disse bærene er giftige, men jeg har ihvertfall turt å være et nysgjerrig individ. Jeg tar ofte feil, men har heldigvis blitt flinkere til å innrømme dem...

Vi hadde aldri vært en moderne verden i dag om ikke forfedrene våre hadde turt å være litt rare og gjøre haugevis av feil...

Maria Erken Høili

12.01.2016 kl.05:55

Thomas Sannes: Nei, man trenger avvik for vekst;) Bare redd for at de som baner vei, stryker med på veien. Aldri lurt å være i 1 linje. Haha. Maria

Skriv en ny kommentar

hits