Alle skulle ha Au Pair.

Hei kjære lesere.

Jeg fortsetter med å fortelle litt av historien min , siden jeg føler at mange setter pris på dette.




Jeg må innrømme at det lå en del tanker i bakhode mitt når jeg valgte å bryte med min ex. En av tankene var ikke overraskende, hvordan skal jeg klare meg alene? Jeg hadde 3 barn og på det tidspunktet også en au pair. Jeg skal ikke blottlegge navn derfor velger jeg å kalle min da værende Au pair Jen. Jen er fra Fillipinene. Hun var vår 4 Au Pairen som har vært en del av familien min.

Vår aller først Au Pair hadde ble anbefalt gjennom, nær familie og når hun endelig kom etter 2 år i Danmark fikk jeg totalt sjokk. Hun var også fra Fillipinene. Hun var ung og beskjeden. Når jeg tok henne i mot i døren for aller første gang klarte jeg ikke å si noe. Når hun åpnet munnen for å presentere seg holdt jeg simpeltenn på å svime av. Alle tennene var gjennområttende med en stank som er så ubeskrivelig og bare kan minne om noe som er ulevende. Jeg tok henne fort til tannlegen for å ordne opp i dette, jeg husker så godt jeg syntes så synd på henne og tenkte, "2 år i Danmark og ingen gjør noe med dette?" Tannlegen fortalete meg at det var det værste hun noen gang hadde sett. Etter mye tenner og tannstein og skyhøye tannlegeregninger var ting mye bedre. 

Hun begynte flittig å jobbe hos oss. Etter som dagene gikk følte jeg at det var noe feil. Hun holdt seg mye for seg selv og var trist. Jeg spurte henne hva det var , men hun ville ikke si noe. En dag senere ringer det en voksen mann på døren, Han var Dansk og gråhåret og spurte etter Au Pairen vår, "pussig" tenkte jeg. Hun var forelsket, forelsket i en eldre dansk mann som hadde lovet henne livet, med livet så mener jeg Dansk oppholdstillatelse.  Hun var ung bare 19 år, men likevel var hun forelsket i han, "det kunne vært faren hennes" tenkt jeg, men uansett hun var forelsket. Jeg skjønte fort at dette ikke kom til å fungere, hun lengte etter han, hun var ulykkelig uten han, så jeg sa til slutt at det er bedre at du drar tilbake og gifter deg. 

Etter noen mnd ville jeg prøve å skaffe meg en ny Au Pair, den gangen hadde jeg bare William min eldste så det var ikke noen direkte hast, Vi hadde akkurat flyttet i nytt hus på Nesøya og alle de nære naboer var ivrige etter å bli kjent med oss. På Nesøya var miljøet meget annerledes en hva jeg var vane med. Au Pairene var forbruksvarer som ble byttet inn og ut om de ikke var lydige. Noen av mine aller næreste naboer var ikke fornøyde min sin daverende Au Pair fordi hun ikke vasket nøye nok, var forklaringen. Jeg hadde egen vaskehjelp, så om hun ikke var den beste vaskeren var ikke så viktig for meg. Jeg ønsket en jente i huset som kunne lage litt mat og leke litt med William og kanskje passe på litt ekstra slik at vi fikk litt voksentid innimellom. Hun var svært blid og høflig og jeg likte henne veldig godt. Hun hadde allerede vært 1 år i Norge da vi fikk henne og hadde bare 1 igjen hos oss. Det gikk så fort og vi delte mange fine stunder. Når det nærmet seg slutten av vårt arbeidsforhold lurte hun på om vi ønsket en ny Au pair. Hun anbefalte en av sine yngre søsken fra Fillipinene, noe jeg umiddelbart takket ja til. Etter noen månader fikk vi en ny jente. Hun var helt fantastisk, var med oss på alle ferier og var en del av familien og hverdagen vår. En som alltid stillet opp ved enhver anledning, en du aldri trengte å fortelle hva hun skulle gjøre, hun var bare helt fantastisk på alle måter. Jeg husker jeg gruet meg, jeg gruet meg fælt når det nærmet seg slutten og jeg viste hun måtte dra. Hun hadde stått der for meg i tykt og tynt akkurat som en søster. Det var det jeg følte vi var. Hun hadde hjulpet meg gjennom 2 barn og jeg hadde akkurat født det nr 3. Jeg husker som det var i går at jeg telte ned dagene til hun skulle dra. Mitt 3 barn Celine var bare 5 uker med kolikk og jeg var desperat. Tenkte hvordan skal livet mitt bli uten henne. Med en på 7 år , 1 år og 5 uker. Alene. Jeg var livredd, utslitt og trist. 

Hun ville hjelpe meg å finne en ny, finne en ny slik at jeg slapp og være helt alene med alle barna. Jeg husker jeg ikke hadde sover på 10 dager, håret var fett og jeg var utslitt, jeg var aggressiv og fortvilet. Hun satt i flere dager og lette på nette og tilslutt hadde hun funnet en jente som allerede var i Norge som ønsket å "bytte" vertsfamilie. "Ja, sa jeg bare, vi tar henne", jeg husker jeg var så glad. Men jeg gruet meg fortsatt, jeg gruet meg til at ett nytt ukjent menneske skulle komme inn i livet vårt. I bakhode mitt lå det også tanker om "hvorfor skal hun bytte vertsfamilie?" "det er jo litt spesielt" tenkte jeg. Men det betydde egentlig ingen ting. Når hun kom var hun søt og hyggelig. Lita og nett. Jeg fikk et veldig godt første inntrykk. Det var bare 14 dager til min fantastiske søster av en annen mor måtte dra, jeg ville ikke, prøvde å overbevise henne om at vi kunne finne ut av det på alle måter, få noen til å gifte seg med henne, finne jobb innen hennes utdannelse i nærheten og få oppholdstillatelse til henne så hun kunne bo hos oss for alltid. Men det nyttet ikke, loven var streng og 2 år var det de hadde i landet som Au Pair.

Dagen hun skulle dra var tårevåt, jeg gråter ennå bare jeg tenker på det, jeg husker så godt at hun klemte alle barna farvel, det føltes ut som jeg mistet en del av seg selv. Jeg gråt i flere dager. Barna gråt også og hun gråt. Hun lovet å komme på besøk flere ganger i året. Det har hun også gjort og jeg setter så utrolig stor pris på henne som menneske.

Jen flyttet inn i Lier, det var ikke mange dagene uten. Det tok litt tid å integrere henne, hun var sjenert og lukket. Jeg er ikke sånn kjempegod med nye mennesker om de ikke er utadvendte så jeg lot det få tid. Jeg hadde laget en avtale med henne. En avtale som er imot Norsk lov i henhold til timer og lønn. Hun ville tjene penger til familien sin og synes det var helt greit å jobbe ekstra. Jeg merket fort at vi ikke var på bølgelengde. Hun holdt seg mye til seg selv, var mye syk, sliten og hadde vondt. Vondt i kroppen og hjertet. Å ha vondt i hjertet er ingenting å spøke med så jeg sa hun måtte ta prøver. Hun stresset ikke med det. Det ble en tid etterfulgt av negativitet. Jeg var desperat, jeg var desperat etter å ha hjelp, det var den perioden jeg var lengst nede i mitt liv og orket ikke tanken på å ta meg at alle barna, hus, dyr og meg selv alene. Jeg lot det stå til. Hun var krevende, krevde at jeg skulle betale for mye dyr skolegang for henne, mye mer en det stod i avtalen. Hun ville jeg skulle gi henne mye mer fri en det vi var enige om, hun ville ha mer lønn og ville at jeg skulle kjøre henne overalt. Jeg hadde ikke muligheten til det så det ble mye negativ gnissing. Hun ville jeg skulle betale for ferielønn fra forrige vertsfamilie fordi hun ikke orket å kontakte de. Det føltes ut som jeg hadde fått meg et barn nr 4. Jeg måtte dra henne ut av sengen på morgenen slik at alle skulle rekke barnehage og skole, hun var sliten sa hun, måtte sove så lenge som mulig. Jeg fikk ikke den hjelpen vi hadde blitt enige om. Jeg sa til henne at det ikke kunne fortsette slik. Forrige vertsfamilie hadde hun rømt fra var historien jeg fikk, hun hadde rømt til et kvinnekrisesenter og ble tatt hånd om der. Jeg fikk aldri noe svar på hvorfor hun rømte, hun bablet om at hun hadde stått tåen sin i et kjøleskap og måtte vasker gulvet. Hun ville ikke trille barnevognene for det følte hun ble for anstrengende. Jeg kjørte henne på legevakten som anslo at alt var i orden. Etter mange mnd orket jeg ikke mer og sa at om det ikke blir bedre må du flytte. Hun mente jeg også jobbet for henne så da ville det få konsekvenser i media. Hun var smart, viste jeg var litt kjent og at folk var interessert i drama. Hun trodde de ville stå ved hennes side og synes synd på henne, der hun skulle spille i offerrollen. Jeg bet ikke på, hun var det frekkeste menneske jeg har møtt noen gang. 

Det var en helt vanlig hverdag jeg satt på skolebenken, jeg fikk en tekstmelding om at Celine på 4 mnd hadde falt ned fra sengen, jeg kjente i meg selv at noe ikke stemte, det var magefølelsen som bad meg komme meg ut i bilen og hjem. Jeg kjørte så fort jeg kunne og når jeg kom hjem lå jenta mi der på sofaen neste helt urørlig, jeg løftet henne forsiktig og og la henne inntil brystet mitt, jeg kjent et knekk og tenkte, "herregud hun har jo knekt kragebeinet", jeg kastet meg og henne i bilen og  kjørte inn til legevakten der jeg fikk bekreftet det jeg fryktet. Etter mange dager, mye kjærlighet og stell ble Celine heldigvis helt bra igjen.

Hun skrek til meg, ba meg dra til helvete, forran barna. Jeg var i sjokk om at det gikk an å oppføre seg slik? Jeg ba henne pakke og dra. Hun stjal med seg mine kofferter og mine ting når jeg ikke var hjemme. Jeg sendte en melding til henne og sa at jeg ville kontakte politiet om hun ikke kom tilbake med tingene mine. Noe som hun gjorde.

Mange mnd senere fikk jeg telefon fra en journalist i Drammens tidende. Han ville ha noen svar i saken mot min Au Pair, Jeg ble egentlig litt stum. Hun mente hun ikke hadde fått den ferien og den lønnen hun etter avtalen hadde, og han luret på om jeg kunne dokumentere dette. " Jeg var 100% ærlig, sa at hun hadde fått over dobbel lønn en det som stod på papiret og at hun hadde jobbe noe ekstra. Hun hadde fått 5 ukers ferie betalt av meg og feriepenger som den forrige vertsfamilien egentlig skulle betalt. Innstillingen til saken ble litt anneledes i andre enden etter all informasjonen jeg gav han. Jeg tenkte, "hvor grådig går det an å være" Jeg hadde gitt henne alt og alt formye sådan og likevel ønsket hun å henge meg ut for å presse meg for mer penger? 

Jeg hørte aldri noe mer etter det, det er over 1 år siden nå. Det er viktig å tenke seg nøye om før man drar noen ukjente inn i huset, noen mennesker er helt unike og jeg ville aldri vært uten noen av mine fantastiske opplevelser rundt det å dele kultur. Mens andre har satt sine spor på en helt annen måte.



 

Klem fra Maria 

 

 

 

9 kommentarer

Henrik

03.12.2015 kl.09:13

Latterlig

Maria Erken Høili

03.12.2015 kl.09:22

Henrik: Utdyp....

O.G.

03.12.2015 kl.13:30

Virker som at det er mange ulver der borte på Nesøya som ser på de her damerne fra Fillipinene som varer som kan byttes ut når det passer dem, men pinadø det er mye merkelig rekende fra Fillipinene opp her også.

Maria Erken Høili

03.12.2015 kl.13:35

O.G.: Jo, ulver og får finnes det overalt.

Anne

03.12.2015 kl.16:56

Du virker som en nyansert og fantastisk jente. Liker det du skriver. Så ærlig. Så reflektert. Du inspirerer meg!

Håper du får en fin dag 😄 Klem

Maria Erken Høili

03.12.2015 kl.18:38

Anne: Takk, det var veldig hyggelig å høre;) Ha en flott kveld ;) Klem Maria

Charlotte

10.12.2015 kl.17:48

Uffa meg, folk kan være så slemme og spesielt da mot uskyldige barn. uff. hadde dere bodd i bergen hadde jeg fint stilt opp som barnepasser av og til for deg hvis du hadde trengt det. :) Håper at ting har ordnet seg nå og dere har det bra alle sammen :) Klem

mette

12.12.2015 kl.09:48

Uff å uff.Bare det å slippe inn en helt fremmd person,og itilegg

Skal passe barna mine,gir meg gåsehud.

Kjenner ingen som har/har hatt Au Pair,men det virker som att det

er en trend som er kommet for å bli.

Såklart er det forskjellige personer,noen gode og noen bra,og jeg skjønner godt

att noen trenger en sånn.

Men det gjør heldigvis ikke jeg-;)

Første gang jeg har lest Bloggen din,og den liker jeg,så kommer innom

flere ganger.

Ha ei fortsatt Go Helg,Klemm

Kathrine

04.01.2016 kl.20:23

Veldig mange skrivefeil!

Skriv en ny kommentar

hits