Katastrofen etter bruddet!

Hei kjære lesere.



Jeg vil fortsette med å fortelle dere om tiden etter bruddet og mine følelser rundt dette.

Noen ganger tenker jeg at jeg hadde vært egoistisk, tenkte for mye på meg selv og kjærligheten? Følte dårlig samvittighet, handlet for impulsivt og såret de som stod meg nærmest.

Tiden etter var preget av mye følelser. Jeg leide meg raskt en leilighet slik at jeg hadde mulighet til å komme meg bort fra han. Jeg viste at han ville gjøre alt i sin makt for å få meg tilbake. Jeg viste at om han kom for tett innpå meg ville jeg kanskje gi etter og komme tilbake? Jeg ville ikke tilbake, tilbake til det livet som gjorde meg vissen. Jeg orket ikke tanken engang.

Det var mye praktisk som måtte ordnes. Det føltes egentlig litt som en begravelse, alt gikk så fort og mitt oppi all sorg og elendighet, et virvar av følelser måtte du ta viktige avgjørelser. Avgjørelser som omhandlet hvordan livet ditt ville bil fremover. Hvem skulle ha barna, hvem skulle bo i Lier, hvem skulle ta seg av dyrene. Jeg påtok meg all skyld. Noe jeg angrer på i dag, jeg hadde dårlig samvittighet og var svak. Han fikk holde på som han ville tenkte jeg, det er min skyld at situasjonen ble slik og jeg må ta ansvar.

Jeg var forelsket, min ex mann viste at det var en annen inne i bilde, jeg prøvde å berolige han med at det var ikke derfor det ble et brudd. Det var fordi jeg ikke var lykkelig lenger. Han trodde meg ikke, han var sint og hevngjerrig. 

Det var september en helt vanlig hverdag, jeg skulle hjem til Lier og hente noen klær. Jeg viste at ikke min ex var hjemme, det var min uke med barna så vi var enige om å holde oss borte fra gård og grunn når den andre var der. Mannen jeg var forelsket i kjørte meg, jeg hadde en vondt følelse om å dra han med meg, men jeg gjorde det likevel. Jeg skulle bare hente litt klær og ta med meg inn til byen.

Det var tidlig på dagen, klokken var rundt 11, jeg hadde akkurat kommet meg inn døren hjemme når jeg fikk en sms på telefonen. Jeg løftet opp telefonen, det var fra min ex. Han lurte på om han kunne hente noe hjemme, "Shit" ,tenkte jeg," han følger med på meg". Jeg skrev, "det passer dårlig akkurat nå". Så får jeg en tekstmelding tilbake der det står; "Om du er med ..... nå så bør du be han løøøøpppppeeeee nå". Jeg ble kjemperedd, frykten i meg tok overhånd og bekreftelsene om at jeg ble overvåket var blitt virkelighet. Min instinktive følelse av flukt fikk meg til å løpe og se ut av vinduet. Der kom bilen i en voldsom fart nedover bakkene, et monster av en støvsky sto opp bak den gigantiske 4 hjuls trekkeren. 

Jeg fikk panikk, "lås deg inn oppe" skrek jeg, "lås først soverommet og så baderomsdøren, lås ikke opp uansett hva du hører". Jeg viste dette kom til å bli stygt. I et brøkdel av et sekund stod han der, jeg så hvor svart han var i øynene, jeg kjente han ikke igjen, fikk ikke kontakt med blikket, han var gal. I hånden hadde han et stort våpen som minnet meg om en klubbe med et spyd på spissen, et sånt type våpen jeg aldri før hadde sett. Jeg var livredd, men kunne ikke vise det." Hvor er han?," brølte han med en stemme jeg bare kan relatere til en poltergeist. "Ro deg ned" var mitt responderende svar. Han gjentok seg selv, gang etter gang, "hvor er han?" "Han er ferdig nå", skrek han mens han begynte å bevege seg innover i huset for å lete. Jeg kunne ikke annet en å følge etter å prøve å roe han ned, For meg var kampen allerede tapt fysisk, han var 184 cm høy og veide 90 kg med et livsfarlig våpen i hånden. Jeg hadde ingen annen mulighet en å prøve å roe han ned. 

Han satte farten mot 2 etg, han var tung i stegene, jeg prøvde å henge meg på han. Han dro i soverommsdøren mens han skrek, "kom ut din jævla feiging." Jeg ba til gud, hver så snill og ikke kom ut. Han røsket i døren, på innsiden hadde vi flere år tidligere montert en stor panikklås, en panikklås som var for slike situasjoner jeg befant meg i akkurat nå. Når han skjønte at han ikke kom noen vei med å rive i døren prøvde han en ny takktikk. Han gikk løs på døren med våpenet, det var ikke mange slag som skulle til før låsen begynte å gi etter. Jeg skjønte at jeg måtte finne på noe for å stoppe han. Jeg hev meg mellom han og stelte meg i posisjon mellom døren og våpenet. "Se til helvete å flytte deg." Brølte han. "Nei, nå slutter du" sa jeg, "ellers ringer jeg politiet". Han stoppet opp litt, "Politiet du liksom", sa han dominerende, "de kan ikke gjøre noe, jeg bor her jeg også." Jeg grep etter telefonen jeg hadde i lomma, han rev den ut av hånden min og vi begynte å sloss. Jeg viste innerst inne at han ikke ville skade meg, eller jeg håpet det i alle fall. Jeg ble kastet frem og tilbake i veggene og endte inne på rommet til min eldste sønn.

"Takk gud for at barna ikke er hjemme" tenkte jeg mitt oppi det hele. På rommet til min eldste sønn stod det et drapsvåpen, et våpen av den typen gammelkinesisk antikke sverd som ble brukt til å kappe hodene av folk på 1800 tallet. Jeg så hva han tenkte, han trengte ikke engang si noe. Han grep etter sverdet, jeg hoppet 2 skritt bakover i rommet mens han kom veivende mot meg. Jeg husker god jeg tenkte, "nå dør jeg" dette er slutten. "Se til helvete å gi meg den mobiltelefonen", sa han. Jeg rikket meg ikke, "NEI", skrek jeg tilbake, "nå må du roe deg ned". Han skjønte at han ikke kom noen vei med å skremme meg. Han stoppet opp, hev fra seg sverdet og snudde seg mot døren. Han kom på hva hans misjon var og den skulle fullføres. 

Under trappen hadde han sitt våpenskap. Han var jakter og en dyktig en sådan. Når han bevegde seg i høy fart mot trappen viste jeg hva som ville skje, nå var det over tenkte jeg. Han har ingenting å tape. Han vil bare fullføre hva han kom for. "Tenk på barna" skrek jeg i et siste desperat forsøk på å roe han ned. Han så på meg å smilte og fortsatte mot våpenskapet. 

Det var de 15 lengste minuttene i mitt liv. Jeg ringte politiet i det han var på vei ned trappen, de svarte ikke. Nå er det over. I samme øyeblikk ringer det på døren. "Det er politiet" sier en stemme. Min ex går mot kjøkkenet, setter på kaffen og setter seg pent ned i en stol og venter. Jeg tør så vidt å liste meg langsomt mot døren og åpne. Han er der inne, jeg bryter sammen. Flere menn går inn å henter han. 

 

Fortsettelse følger.

 

Klem fra Maria 

 

 

 

30 kommentarer

Daniel Miller

28.11.2015 kl.09:49

Herregud Maria! jeg er nesten i sjokk... Du fortjener virkelig ikke at dette skulle skje mot deg, fy flate.. Det er så bra du er åpen om det.. Du er så sterk nå og står på, skikkelig inspirerende, jeg fikk seriøst tårer i øyene av dette! Kan si jeg gleder meg til å lese fortsettelsen, men fy faen hva du har hvert igjennom.. <3 god klem <3

Da jeg slo opp med min tidligere kjæreste, fordi han hadde hvert utro i 1 år i sammenheng med fler enn bare 1 person.. Så banket han meg nesten helseløs, det er så utrolig hva folk gjør og kan gjøre pga. misunnelse, sjalusi og kjærlighet, tenkt at noen kan elske deg så mye at de faktisk kan drepe en. Det er gale..

Heidi Fentiman

28.11.2015 kl.10:55

Huff Maria dette var forferdelig å lese. Dette hadde jeg aldri trodd. Godt du klarte å tenke klart.

Maria Erken Høili

28.11.2015 kl.11:05

Heidi Fentiman: Fortsettelsen kommer i morgen .Å handle i affekt anser jeg som en handling man ikke har kontroll på.

Maria Erken Høili

28.11.2015 kl.11:06

Daniel Miller: Fortsettelsen følger i morgen.

Per Jensen

28.11.2015 kl.16:22

Stygg sak, men hvorfor i alle verden blogge om det? Skal ikke ta noen i forsvar her , stoppet å lese. Tenk på barna, man trenger ikke utlevere alt på nettet. Håper du og familien har det bra.

Maria Erken Høili

28.11.2015 kl.16:30

Per Jensen: Det er vel mer et behov for ærlighet, når man har levd bak en fasade i så mange år. Barna har det bra og det har alle parter per dags dato.

Per Jensen

28.11.2015 kl.16:41

Jo, ærlighet er bra, alltid. Kanskje jeg er gammel dags. Det å utlevere på denne måten virker ekstremt for meg, på nett. Greit å skrive om seg selv for all del, men når andre dras inn skal man være klar over at leserne også har meninger. Slik som jeg, mange spørsmål kommer men skal ikke spørre. Mener helt bestemt at ikke alle ærlighet bør utleveres på nett. Med det mener jeg at det finnes andre fora å snakke om slike ting. Men kjære venn, det er hva jeg mener. Krysser fingrene for deg og dine. Ønsker deg en fin kveld videre, klem som du tross alt fortjener.

28.11.2015 kl.17:09

Helt ufattelig at du utleverer dine barns far på denne måten. Her får vi din side av saken, og en sak har alltid to sider, uten at han har mulighet til å forsvare seg. Denne er så utrolig langt fra offentlighetens interesse som det går an å få blitt.

Maria Erken Høili

28.11.2015 kl.17:12

Anonym: anonym? Hvem er du til å dømme meg? Dette er min blogg og min opplevelse av saken. Sannheten er vond, og barna bærer ingen preg av dette. Jeg har et godt forhold til min ex per dags dato, dette var en hendelse,en del av min historie !

28.11.2015 kl.17:35

Dømmer deg vel ikke om du leser det jeg skriver. Men, du dømmer/ fremstiller han som en voldelig våpendesperado

Maria Erken Høili

28.11.2015 kl.17:43

Anonym: Det er din oppfatning . Jeg har ikke dømt han som det du sikter til.

28.11.2015 kl.17:45

Hvorfor sletter du kommentarer

Maria Erken Høili

28.11.2015 kl.17:48

Anonym: Jeg slette kun de med hans navn i. Jeg publiserer ikke navn.

28.11.2015 kl.17:58

Men, du har fremstilt han som det (som jeg skrev)

Maria Erken Høili

28.11.2015 kl.18:24

Anonym: kun ifølge deg selv. Da må du stå ansvarlig for egen oppfattning.

Kenneth Ringnes

28.11.2015 kl.20:46

Din blogger dine regler 😊alle damer burde fortelle. ...😊

Per Halvor

29.11.2015 kl.01:07

Synes du det er rettferdig og komme med din versjon av saken på Internett iform av en blogg som hele Norges befolkning kan lese, når eksmannen din ikke har noen mulighet for å ta til motmæle uten å måtte lide under enda større eksponering av seg selv enn allerede har belastet han med. Som nevnt av andre kommentatorer så har alle saker to sider. Og hvis eksmannen din skulle ha gått ut med sin versjon slik du har gjort så tviler på at noen hadde orket å lese bloggen din noe mer, noengang.

29.11.2015 kl.01:32

Veldig enig med per Halvor! Alle som kjenner din xmann vet vel at han ikke var den gale i deres forhold!

Maria Erken Høili

29.11.2015 kl.06:57

Anonym: klarer ikke engang ta deg seriøst, om du vet hva mot er så legger du ikke anonyme kommentarer . Feiging.

Maria Erken Høili

29.11.2015 kl.07:00

Per Halvor: vanskelig å ha flere sider av denne saken. Når vi snakker om belastning så vet du lite om hva jeg har vært utsatt for. Skjønner ikke at du orker å lese her? Det er for meg et stort mysterium.

29.11.2015 kl.09:57

Det flere som kommenterer anonymt her. Jeg er en av de. Er det feigt å kommenterer anonymt? Vil du ikke ha anonyme kommentarer? Eller er det kun feigt med anonyme kommentarer som kommer med kritikk?

Maria Erken Høili

29.11.2015 kl.10:01

Anonym: Synes det er feigt uansett å komme med kritikk når du gjør det uten navn. Det betegner et nettroll. Men du velger å være feig og stygg i kjeften når du ikke kjenner meg. Det er mange av dere, lav selvfølelse og et enormt behov for å sverte andre for å løfte seg selv opp.

29.11.2015 kl.10:34

Et nettroll er vel noen som kommer med usaklige og stygge betegnelser uten sammenheng med saken. Hadde jeg feks kalt deg dum ville jeg kunne blitt betegnet som nettroll. Har ikke svertet deg, snarere heller sagt hvor synd det er at du sverter din ex mann.

Maria Erken Høili

29.11.2015 kl.10:37

Anonym: Du får lese hele historien da, før du kommer med pekefingeren.

29.11.2015 kl.10:44

"Det er mange av dere, lav selvfølelse og et enormt behov for å sverte andre for å løfte seg selv opp"

Dette skriver du om meg. Hadde jeg vært et nettroll ville jeg brukt akkurat samme betegnelse om deg utfra historien du presenterer og hvordan du fremstiller katastrofen, eller hendelsen som du kaller det i dagens innlegg.

Maria Erken Høili

29.11.2015 kl.10:51

Anonym: Dette er min sannhet og den kan ingen ta fra meg, ikke du heller uansett hvor intenst du prøver. Nå orker jeg ikke å bruke mer energi på deg, sorry. Ha en fin dag

29.11.2015 kl.11:01

Fin dag til deg også :)

Maria Erken Høili

29.11.2015 kl.16:34

Anonym: ? Spydig? Nå må du ta ansvar hva hva du selv oppfatter som spydig. Ha en fin kveld.

Vera

21.10.2016 kl.13:36

Dr Goko du har gjort det igjen arbeidet ditt er så fantastisk for meg, giftet jeg meg for tre år siden, og da var det søt "i begynnelsen etter et år og noen måneder, jeg fødte en guttebarn. i det øyeblikket jeg begynte overfor åndelige utfordringer i livet mitt, langs prosessen automatisk min mann endret sin holdning til meg å komme hjem i det siste, etter en stund sa han at han ikke kan leve under samme tak med meg og han forlot hjemmet. mitt liv var i helvete fra den dagen mannen min dro hjem han stoppet plukke mine samtaler han blokkerte meg på sin Facebook-konto, og jeg hadde ingen annen mulighet enn å søke om bistand fra Dr Goko fordi noen ganger jeg bruker å høre hvordan Dr Goko gjenopprette glede tilbake til de i trykke ned. Til slutt fant jeg en restaurering sentrum var jeg søker om hjelp! Jeg kontaktet ham umiddelbart for å få hjelp! min mann fant veien hjem fredelig. Jeg er så mye takknemlig alt har endelig avgjort. Jeg skåret vitnesbyrd for alle hvem trenger hjelp til å gjenopprette ekteskap. her er Dr Goko epost kontakte ham for restaurering .. dr.gokosspiritualcaster@gmail.com også Whatsapp ham +2348056398964

Vennligst også informere andre når problemet er bosette for OK ...........

07.11.2017 kl.22:43

Vera? Hva faan snakker du om?

Skriv en ny kommentar

hits