Da fasaden min røyk!

Hei kjære lesere. 

I dag skal jeg åpne meg for dere.

Jeg har lyst til å dele med dere mine følelser rundt det å holde fasade. Dette er et viktig tema og jeg tror nok de meste depresjons relaterte følelser får sin grobunn under en perfekt blomstereng.

Det er 1 år og 3 mnd siden jeg valgte å rømme ved alteret. Klisje? De kalte med run away bride. Jeg skulle gifte meg med en mann jeg hadde vært sammen med i 12 år. Vi har 3 barn sammen, den yngste var bare 1 år. Vi hadde alt sammen, hus, bil, barn, vi jobbet sammen hver dag. Vi var bestevenner. 

Det var august, bryllupet skulle stå 30 august. Jeg merket jeg gruet meg, veldig. Egentlig så ville jeg ikke gifte meg. Jeg er ikke en sånn gifte meg type. Aldri hatt noe drøm om noe stort bryllup, eller meg selv i prinsessekjole. Alle gledet seg veldig. Endelig skulle Maria gifte seg, det var på tide, mente mange. Familien var spente, alt var organisert til den store dagen. Jeg gledet meg ikke, for hver dag, time og sekund det nærmet seg gruet jeg med enda mer. Jeg gruet meg fordi jeg viste innerst inne at det var så feil. Men jeg kunne ikke snu. Jeg var ikke sterk nok tenkte jeg. Hva ville folk tro? Tenke? Jeg kunne ikke ombestemme meg nå? 

Jeg hadde en hemmelighet. Jeg hadde møtt en annen. Han var totalt noe annet en det jeg var vane med. Vi snakket mye sammen, daglig, det var det vi gjorde, vi snakket sammen og lo. Vi delte erfaringer, felles interesser. Han var så positiv og sprudlende. Jeg visst det var feil, feil av meg å vise interesse for en annen mann når jeg skulle gifte meg. Men jeg gjorde ikke noe galt? Vi bare snakket. Det er vel lov? 

Hva var egentlig grunnen til at jeg søkte utover?

Det begynte lenge før august, allerede året før følte jeg meg ikke som meg selv lenger, jeg hadde mistet meg selv, gravd meg ned i et dypt hull og følte meg null verdt. Jeg hadde fått barn nr 3. Jeg tenkte "kan det være fødsels depresjon?" Tanken slo meg flere ganger, "men uansett ",tenkte jeg, det går vel over? Jeg husker så godt hvordan jeg distanserte meg fra ting, ville rømme. Jeg brukte musikken, gikk med øretelefoner med musikk på for å distrahere meg selv bort fra depresjonen. Jeg var ikke tilstede lenger, jeg orket ikke, for om jeg var tilstede begynnte jeg å føle, å gå i meg selv og mine elendige følelser. Jeg orket ikke. Jeg løste mye med å trene, jeg trente så hardt at jeg ikke kunne stå på beina, jeg slet meg ut både psykisk og fysisk, det var deilig, jeg slapp og tenke og føle, for følelsene mine var ikke på lag med meg lenger. Jeg gikk rundt som en robot. Gjorde alt jeg skulle. Ingen så det. Ingen så hvor skadet jeg var på innsiden.

 

Ingen ville forstå meg. Jeg husker jeg prøvde å snakke med noen av mine nærmeste veninner.Få råd, jeg tenkte "Skal livet mitt bli sånn her? For alltid?" Jeg gråt mye, jeg gråt bak lukkede dører, jeg gråt når jeg var ute i skogen alene og løp. Jeg var ødelagt. Livet mitt var ikke lenger verdt å leve. Jeg vurderte på et tidspunkt hva som ville skje om jeg ble borte. Ansvaret i meg selv forhindret meg i å gjøre det jeg tenkte. Jeg kunne ikke være så egoistisk. Jeg måtte komme meg ut av dette, jeg måtte handle. Det var da fasaden min røyk.

Jeg viste jeg hadde blitt betatt, betatt av en fremmed, en jeg ikke kjente. Jeg var betatt, han var så annerledes, han fikk meg på positive tanker. Det var annerledes, siden jeg hadde vandret de negative veiene i flere år. Han endret meg, han gjorde meg glad. Jeg ville ikke gi slipp.

Det var 3 dager til bryllupet. 3 dager til jeg skulle si ja og starte et nytt kapittel i boken Marias livsløgn, så pen og pyntet Maria var bak sin perfekte fasade. Brudekjolen henger her ennå. Jeg har ikke orket å ta i den, se på den, røre ved den.  Jeg var veldig glad i min ex- mann. Han var min bestevenn far til mine barn. Jeg følte et enormt ansvar for han. Jeg ville ikke mer, men hvordan fortelle det? Såre det menneske som hadde stått ved din side de siste 12 årene av ditt liv, vært med i de stunder der du var på ditt svakeste og løftet deg opp. Gud, hva skal jeg gjøre? "Jeg orker ikke, jeg er redd, jeg er svak" 

Min beste venninne ringte meg den dagen, 3 dager før. Hun spurte: "gleder du deg til bryllupet?" Jeg ble stille, så knakke det: NEI, jeg gjør ikke det. Jeg vil ikke. Hun ble stille, så sa hun "nei, det skjønt jeg" Jeg orker ikke mer hva skal jeg gjøre? sa jeg. "Du skal avlyse alt", sa hun. Kan jeg virkelig det? Nei, det kan jeg ikke. sa jeg. "Jo, det skal du gjentok hun" Jeg satt i bilen på vei inn til oslo for å ordne med de siste tingene. Jeg la på telefonen, stoppet bilen og så tok jeg et dypt åndedrag og tok opp telefonen igjen. Jeg begynte å ringe alle, alle som jeg hadd gjort avtaler med, avlyste alt. 

Min ex-mann var hjemme. Jeg snudde bilen rundt og kjørte tilbake, tilbake mot han, det er den værste følelsen jeg har hatt noen gang, jeg skulle fortelle mannen som elsket meg over alt på jord, som gledet seg til at jeg skulle bli hans kone at jeg ikke vill være sammen med han lenger. Det var grusomt, det var egoistisk, men det var det eneste riktige. Jeg kunne ikke la livsløgnen fortsette, ikke for min del, hans del eller våre barns del. Alle andre var ubetydelige utenfor dette, men etterskjelvene var katastrofale.

Jeg valgte å være ærlig, jeg valgte livet. De ordene jeg fortalte han var enkle, "jeg kan ikke gifte meg" Han så på meg. Så sa han, "neivel? da avlyser vi, det går bra."" Nei, jeg mener "sa jeg, "jeg kan ikke være sammen med deg" Han klikket, krevde svar, hev ting rundt, ble hysterisk. Jeg har ingen svar, ikke nå. Jeg orket ikke såre han mer. Jeg ville ikke. Han satt seg i bilen og kjørte, i en voldsom fart. Jeg knakk sammen på bakken. 

Mens jeg lå der så jeg opp mot himmelen, jeg kjente varmen og følelsene i kroppen. Jeg hadde vært så feig, jeg hadde vært feig fordi jeg ville beskytte hans følelser. Telefonen begynte å ringe. 1000 vis av telefoner. Jeg orket ikke forklare. Jeg sendte en tekstmelding til alle inviterte der det sto at bryllupet var desverre avlsyt pga personlige grunner. Jeg tenkte dette er mitt liv. Jeg vil kreve det tilbake. Jeg tenkte på barna mine, hva slags reaksjoner det ville bli, konsekvenser for de som mennesker, tårer, sorg, jeg tenkte på alt det praktiske. Jeg tenkte, " Gjør jeg ikke dette nå, vil jeg visne og dø, jeg vil være ubrukelig" Jeg vil ikke kunne spre glede, karisma,være en god mor, en god kone, en god venn. Jeg vil stenge meg av å være en robot. Det er ikke det beste for de rundt meg og det er definitivt ikke det beste for meg.

Valget var tatt, det var mange bølger det følgende dagene, og jeg kunne sittet og skrevet i det uendelige.

Mine barn er det viktigste jeg har, jeg gjorde det rette. Jeg har blitt den sterke stødige  trygge mammane de fortjener at jeg er. Jeg har funnet tilbake til kraften av meg selv, mitt indre, mitt jeg.

Takket være egenskapene til en helt spesiell person i mitt liv, de egenskapene jeg selv hadde mistet for lenge lenge siden. De er omredigert og har gjort meg fullverdig igjen.



Takk for at dere leser.

 

Klem fra Maria  

 

27 kommentarer

27.11.2015 kl.08:00

Modig. Sterkt. Vondt. Imponerende. Takk for at du deler, klem

27.11.2015 kl.09:09

Etterfølgene var katastrofale skriver du. Hva var katastrofalt? I den ene setningen skriver du katastrofale følger i den neste skriver du at du er fullverdig igjen?

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.09:45

Anonym: Tusen takk for det:)

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.09:47

Anonym: Ja, fordi det var et år preget med mye elendighet i ettertid, men tiden leger alle sår og jeg er fullverdig igjen per dags dato. Jeg skal skrive litt mer om året som etterfulgte i flere innlegg. Mvh Maria

Mira

27.11.2015 kl.09:53

Du skriver på en slik måte at jeg kan leve meg inn i det du formidler. Det er sterkt og modig av deg at du deler dette. Det at du er så åpen og ærlig gjør at jeg vil klikke meg inn på bloggen daglig. Jeg er nemlig opptatt av hva som ligger bak fasaden, det såre og av og til smertefulle. Takk, Maria. Og riktig god helg :-) Klem

Daniel Miller

27.11.2015 kl.09:56

Utrolig modig av deg å dele noe slikt. Dette var utrolig sterkt å lese, sikkert fordi mange kan kjenne seg igjen, det å være med noen fordi det er blitt en "vane" ovenfor kjærlighet også dukker kjærligheten opp ett annet sted, det er ikke lett når man har alt med den "vanen" vår.. Utrolig bra skrevet og så åpen du er! Vet det kanskje ikke hjelper, men stå på og bare vær deg selv, alle fortjener å være lykkelige <3

Kristina

27.11.2015 kl.10:20

Jeg finner ikke ord, du treffer rett i hjertet. Jeg er så glad for dine vegne og glad for at du har det bedre nå. Har bare lyst til å gi deg en kjempestor god klem <3

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.10:40

Mira: Tusen takk for det:) Den viktigste verdien min er ærlighet og det vil jeg fortsette å dele av. Setter utrolig pris på gode ord og at du følger og leser det jeg skriver, tusen takk. Klem fra Maria

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.10:41

Daniel Miller: Tusen takk, du er fantastisk god, setter pris på at du følger meg og leser mine innlegg. Klem fra Maria

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.10:42

Kristina: Tusen takk for god ord. Jeg har det fantastisk nå:) Klem fra meg

27.11.2015 kl.11:18

Stakkars mann (ex mann). Hvordan tok han det og hvordan går det med han i dag? Det kan ikke ha vært lett for han at du smører det så inn hvor lykkelig du har vært i ettertid, og så fra feeden din at du dro på ferie og postet masse bilder med din nye flamme kun en måned eller to etter dette.

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.11:22

Anonym: Jo, han har det fint. Det var 4 mnd senere vi var på ferie sammen, og barna var med oss. Det er klart det var et kjempe sjokk, men du får følge med i morgen så ser du fortsettelsen.

Ingeborg Sofie

27.11.2015 kl.13:16

Vet du hva Maria? Du er skjønn 💖 Du er Modig 😤 Og du er Sterk 💪 Det ærligste innlegget ditt hittil og det beste. Jeg ser deg og bøyer meg i støvet for det valget du tok. Ja det var nok helt forjævlig å ta det valget, men du turte det. Masse gode tanker til deg og familien din 😃 Og ikke minst han du forlot. 💖

Klem fra din barndomsvenninne 💖

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.14:16

Ingeborg Sofie: Tusen takk for det. Setter pris på gode ord. Klem tilbake

C

27.11.2015 kl.14:34

Jeg skjønner så inderlig godt hvilke følelse du satt med i tiden før bryllupet. Og jeg garanterer deg at du gjorde det rette, aldri tvil på det.

I dagene, månedene før bryllupet mitt ble alt verre og verre. Egentlig fra den dagen han fridde, for jeg visste så inderlig godt at for ham betydde en forlovelse bryllup innen et år. Jeg klarte å drenere bryllupet i to år. Jeg satte datoen slik at minst mulig folk kunne komme, og i ettertid ser jeg at det aldri var meniningen.

Kirken var dobbelbooket, det ble oppdaget 1 uke før bryllupet, 3 uker før bryllupet oppdaget vi at jeg hadde glemt å sende papirene. Brudekjolen var forsinket fra skredder.

På bryllupsdagen gråt jeg. Da jeg gikk opp alteret ville jeg snu, men jeg turte ikke. Inni hodet mitt sa jeg nei, når presten spurte, men stemmen som kom ut av munnen sa ja.

Jeg husker ingenting av middagen og festen, det eneste jeg husker er at jeg var svimmel, at jeg ikke klarte å relatere meg til noe som skjedde. At kroppen min var der, men ikke jeg.

Jeg valgte den feige veien ut, men den eneste som fungerte for meg. Noen måneder etter bryllupet flyttet jeg 200 mil unna ham.

Jeg skal ikke si at det ble utført fysisk press eller trusler, for det ble det ikke. Min eks mann er en myndig person, fra en myndig familie, som gjør det på deres måte.

Mitt drømmebryllup er lite, meg, min tilkommende, og de lovpålagte forloverne.

Det min svigerfamilie og min ektemann ønsket var stort, i kirken, 120 til 3 retters middag, med egen bartender, hovmester og servitører. Jeg gikk rundt i en kjole som sikkert ville vært den våte drømmen for mange, skreddersydd, inspirert av Kate av Englands kjole. Jeg følte meg malplassert,med forventninger jeg visste at jeg aldri kunne, ville eller ønsket å leve opp til.

Jeg var glad i eksmannen min, men han lot meg aldri få være meg. Rollen som hans kone var definert av hans forventninger, hans families forventninger, og alt ved meg som gjør meg til meg var egenskaper de "slo ned på". Alt fra mitt politiske og religiøse syn til hvilke klær og utdannelse jeg kunne ta.

Etter at jeg dro, har jeg oppdaget hvor mye det har ødelagt for min familie. Familie og venner som ble glade for at jeg brøt ut av ekteskapet fordi den personen han ønsket jeg skulle være var et menneske de ikke kjente. De følte at de hadde mistet meg og den jeg engang hadde vært.

I min tidligere svigerfamilie hadde f.eks vært måltid et "tema", brødskive med nugatti var hoderystende. Man spiste alt med kniv og gaffel, og alt var ekstremt formelt. Jeg hadde ikke tenkt over hvor mye det hadde formet meg før min bestemor kom ut på kjøkkene da jeg sto med en brødskive i hånden å spiste mens jeg spilte candy crush, hun gav meg en klem, smilte og sa at det var godt å se at jeg var tilbake.

Og jeg skulle ønske jeg hadde det samme motet som deg, at jeg hadde avsluttet lenge før, for det er år og måneder jeg aldri får tilbake. En tid jeg ser tilbake på med sorg, for jeg var så enormt langt nede.

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.14:55

C: Så utrolig trist og rørende å lese på samme tid. Livet er ikke lett men å miste seg selv er. Flott at du kom deg videre:) Ønsker deg alt godt: Klem fra meg

tankenemine67

27.11.2015 kl.18:48

Fantastisk bra innlegg. Og du gjorde det rette. Jeg har opplevd det samme, men fra en manns ståsted. Jeg ble også dumpet etter barn nr. 3. Og jeg tror det egentlig er ganske naturlig.

Har du sjekka litt rundt? Har du sjekka hvor mange som går fra hverandre når siste ungen er 2-3 år? Det er ganske mange.

Jeg tror nemlig at kjærlighet er behov. Og faser. Livet er ihvertfall faser.

Så jeg tror at når dama har fått siste ungen så skjer det noe med henne. Hun lengter etter et nytt liv. Nye verdier. Sånn var kona mi. Slanka seg og endra seg totalt. Alle de vitsene mine som hun lo av før var helt teite nå.

Så jeg tror dette er helt normalt. Det er kvinnen som "skifter ham". Det går over i et nytt leie. Og gubben får sjokk, så klart. Men etter en stund går det greit. Og nå er vi supervenner.

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.19:16

tankenemine67: Hei. Det var en interessant refleksjon, det skal jeg tenke litt rundt. Men for mitt vedkommende var det nok at jeg hadde latt meg selv forfalle og kom meg ikke ut av sirkelen. Jeg orket ikke følelser og hadde mistet meg selv. Men skal sjekke det opp det du sier, måtte le litt i måten du la det frem på:)

tankenemine67

27.11.2015 kl.19:25

Hehe ja jeg har et litt mer analytisk og logisk og biologisk perspektiv på det hele. Synes ofte det stemmer.

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.19:36

tankenemine67: Logikk og følelser er nødvendigvis ikke alltid bestevenner.)

tankenemine67

27.11.2015 kl.19:48

Nei på ingen måte. Derfor vi har to hjernehalvdeler. Viktig å bruke begge.

Merethe

27.11.2015 kl.22:24

Du er nok ikke alene, men få som er sterk nok til å ta det valge du tok! Håper dere alle har det bedre nå. <3

Maria Erken Høili

27.11.2015 kl.22:28

Merethe: ;)

Heidi Fentiman

28.11.2015 kl.11:02

Vi lever bare en gang på denne jorden og alle har rett på å leve det livet som gjør oss lykkelig. Du valgte å være lykkelig og det vil aldri bli feil uansett. Det var et modig valg som det står respekt av.

Maria Erken Høili

28.11.2015 kl.11:04

Heidi Fentiman: Tusen takk. Det var pent sakt. Klem

Christine

28.11.2015 kl.18:11

Du er så tøff, snill og god.kjempe glad i dag 😘Stor klem

Maria Erken Høili

28.11.2015 kl.18:24

Christine: Takk fine deg??

Skriv en ny kommentar

hits