hits

Menn liker flotte damer!

Hei kjære lesere.

Jeg kommer aldri til å slutte å bry meg om hvordan jeg ser ut.

Når det kommer til kvinner, så er det viktig for oss å både være feminine og se flotte ut, men det er ikke nødvendigvis slik at de som bryr seg om utseende sitt er dumme som brød, vi kan faktisk ha hele pakken.

Nå er vel den største grunnen til at jeg ønsker å være attraktiv for min manns skyld, men det gjør meg ikke noen å få komplementer av andre menn av den grunn. Bekreftelser er alltid hyggelig, så lenge de ikke er over streken. Heldigvis er ikke min mann sjalu og ser på komplementer jeg får av andre menn som hyggelig på mine vegne.

Jeg er en kvinne, snart 35 år og har 3 barn, men det betyr ikke at man må forfalle av den grunn. Jeg tror de fleste mannfolk preferere at kjæresten eller kona til tross for å være gift, begynner å dra på alderen eller har satt barn til verden ønsker at kvinnfolka skal se bra ut? Og visa versa selvfølgelig.

Jojo, det er sikkert noen av de som ikke ønsker at kona skal se bra ut eller ikke bryr seg om hennes utseende, eller de som tar til takke med unnskyldninger om hvorfor de har sluttet og bry seg. Men enten handler dette om latskap eller usikkerhet.

Jeg sier ikke at løsningen er å putte kroppen full av plastikk og gift, men det handler om å bry seg, ikke bare for din egen del, men for partnerens del også. God ren mat og aktivitet løser mye av problematikken rundt en usunn kropp.

Hvorfor blir menn tiltrukket av pene flotte kvinner? Det er det indre som teller, ja, jeg er enig i den påstanden også, men det handler om en pakkeløsning. Ikke enten eller prinsippet. Det er i alle fall dette jeg har på erfarings repertoaret i den virkelige verden.

Heldigvis har alle forskjellige preferanser, men jeg vil jo tro at majoriteten vil ha en sunn, frisk og flott partner? Ikke bare i det øyeblikket man faller for hverandre men som en livsstil og en langtidsløsning?

Man er ikke overfladisk selv om man bryr seg om hvordan man ser ut, de andre verdiene og kvalitetene et menneske bisitter forsvinner ikke av den grunn. Jeg har også erfart at det er lettere og få jobb, samt partner om man bryr seg litt ekstra om hvordan man ser ut. Så da er det kanskje ikke noen dårlig ide å snu tankesettet allikevel?

Jeg er spent på tilbakemeldinger og for guds skyld vær ærlige. 

Takk for at du leser:)

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria

Jeg tror på mange måter jeg hadde et rusproblem!

Hei kjære lesere.

Jeg valgte å droppe alkoholen et år for å ta 100% ansvar for meg selv og de rundt meg.

Det å være i kontroll er noe som alltid har vært viktig for meg. Jeg viste at alkoholen i øyeblikket gav meg en falsk selvtillit og ville ta oppgjør med hvorfor i det hele tatt jeg valgte å drikke.

Er det kleint? Den følelsen av å være i sosiale-lag uten å drikke?  Ja, det var slik i starten. Å være på arrangementer der det er en naturlig forventning av at folk nyheter alkohol.

"Nei takk, jeg drikker ikke" Servitørene ser litt merkelig på meg, i bakhode er det en usikker tanke om at de kanskje tror jeg har et alkoholproblem. Hvorfor skulle folk ellers velge å avstå helt? Rusen i seg selv er av en behagelig karakter, hvert fall de første glassene, å stoppe her er en utfordring. Jeg orker ikke at verden går rundt lenger, spinner, akkurat som man sitter på en karusell.

Jeg var ingen festbrems i mine yngre dager og mye av det livet jeg levde innebar en stor sosial omgang, jeg var mye ute blant folk fordi jeg trodde at det var nødvending for både vennskap og business, det er jo en sannhet i det også. Den perioden jeg valgte og kutte alkoholen har gjort meg mer isolert og usosial. Men ikke på en dårlig måte.

Man ser verden gjennom 2 forskjellige briller, den ene type inneholder konsekvenstenkning. Gud hvor mye rart jeg har sagt og gjort i fylla. Jeg kan ikke engang skrive dette, fordi jeg sitter med en følelse av at det er for drøyt for omverden. Jeg ville skjemmes, å æsj, det er ikke slik jeg egentlig er. Man tar mange dårlige valg.

Slik føles det nok for veldig mange, dagen derpå-

Jeg tok et skikkelig oppgjør med meg selv når jeg valgte å kutte alkoholen på dagen. I mange år trodde jeg løsningen til å drukne problemene lå i flasken. Når jeg var deprimert var det en selvmedisinering og det funket i øyeblikket. Selv viste jeg at det var en dårlig løsning, men jeg gjorde ikke noe med det, jeg lot det pågå, jeg viste at jeg hadde et usunt forhold til alkohol.

Man skal drikke når man er glad, ikke for å undertrykke vonde tanker.

Jeg tror på mange måter jeg hadde et rusproblem. Verden er ikke så sort/hvit der man må være alkoholiker for å ha et rusproblem. Jeg definerer også usunne forhold, der man er deprimert og tyr til selvmedisinering som et rusproblem. Å ta tak i seg selv og kutte helt det året var godt for meg.

Å være avholds tvinger mennesker til å se realiteter og leve mer i øyeblikket. Tilstedeværelsen forsvinner i bedugget tilstand. Man tror man er tilstede og nyter, men det er ikke den utgaven av det virkelige jeg. Det er den utgaven som ikke tenker konsekvens. Hvor mange ganger har du opplevd at valgene du tok i fylla gjorde deg godt når du våkner neste morgen?

Noen ganger er jeg redd for å havne tilbake i samme spor, det sporet som ikke gjør meg noe godt. Jeg er i kontroll og det vil jeg fortsette med. Å nyet noen glass vin er for meg ingen problem, men tipper det over 3-4 glass mister jeg fort kontrollen og den følelsen liker jeg ikke lenger.

Det er klart jeg er ingen helgen, tvert imot var jeg en skikkelig dårlig utgave av meg selv når jeg festet mye. Men jeg oppfordrer dere til å drikke mindre og tenke mer. Følelser og opplevelser med å uten alkohol er 2 forskjellige verdener.

Min mann er totalt avholds i dag og det har jeg stor respekt for. Å tørre å stå der naken uten en falsk selvtillit krever mye mot av et menneske.

Hvordan er deres alkoholvaner? Føler dere presset fra omverdenen? Er det unaturlig å si nei? Blir man isolert og ikke inkludert?

Takk for at du leser:)

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria 

Vi brenner mannfolka på bålet!

Hei kjære lesere.

Fortsetter vi med denne heksejakten vil alle menn bli stemplet som griser. Er det dette vi kvinner ønske å oppnå?

Det renner jo inn av artikler på fronten av avisene om politiske skandaler der menn blir stemplet som griser.

Bare for å nevne noen på dagens forsider:

https://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/wall-street-journal---trump-betalte-en-million-for-pornostjernes-taushet/3423405834.html

https://www.nettavisen.no/politikk/ulf-leirstein-trekker-seg-fra-frp-verv/3423405806.html

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/ulf-leirstein-foreslo-trekantsex-med-15-ar-gammel-gutt-i-fpu/3423405779.html

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/dag-rnning-trekker-seg-etter-flere-varsler/3423405591.html

#MeToo har gått for langt etter mitt skjønn.

Jeg sier ikke at det riktige er å hysje ned, men for meg ser dette ut som en heksejakt der herrene nå skal brennes på bålet, steines i hjel og spyttes på av kvinnemennesker. Vi må lære oss å være diplomatiske og prøve å forstå for å forebygge. Denne svertingen fører intet godt med seg, tvert i mot setter det det mannlige kjønn i gapestokk.

Vi mister respekt for menn med denne typen uthenging. Generaliserende som vi mennesker er, vil dette bli en konsekvens.

Hva skal gjøres for å forebygge? Alkoholstans forslaget er glimrende. Alkoholen i seg selv hemmer for god dømmekraft og får oss mennesker til å gjøre de merkeligste ting uten konsekvenstenkning. Fjern den helt fra alle typer møter der man skal samles for å diskutere og utvikle, særlig i læreprosesser der voksene mennesker skal være gode forbilder. Vi kvinner som menn har ikke bedre i dømmekraft når det er rusmidler inne i bildet. Moralske feil blir fort veldig riktig i en beruset tilstand.

Vi kan jobbe med å forebygge at salg av sexuelletjenester er lovlig. Jeg mener jo også at dette trigger. 

Så er jeg vel litt av den gamle skolen som tenker, kan det være en løsning at menn burde være i mannsyrker og kvinner i kvinneyrke for å unngå slik problematikk? Jeg kommer vel også i gapestokken nå når jeg sier at menn eksempelvis ikke burde jobbe i barnehager. Hvorfor? Jo, fordi jeg mener det er unaturlig at en mann i det hele tatt ønsker dette, rent biologisk sett. Nei, ikke fordi jeg mener at alle menn er overgripere, men fordi jeg simpelthen ikke ønsker å ta sjansen på at det er kanskje 1 av de 10.000 som muligens er det. Herav har man jo satt inn tiltak der menn faktisk må overvåkes når de skifter bleier på ungene, hvor naturlig er dette? Akkurat som kvinner ikke er egnet for å være i hardt fysiske yrker slik som brannmenn. Bare for å ta 2 eksempler. 

Mistenkeliggjøring er meget farlig og det er jo nettopp dette jeg frykter. Bare for å understreke hva slike kampanjer kan føre til, å sette griller i hode på mennesker.

Vil #MeToo at alle menn som noen gang har gjort noe moralsk feil skal slaktes er de på god vei, men hva dette vil føre til er mer mistenkeliggjøring og fordommer, det er jeg helt sikker på. 

Jeg sitter også med en stygg følelse av at dette er en maktdemonstrasjon i forhold til likestillingen. 

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria

Hele samfunnet vårt trenger terapi!

Hei kjære lesere.

Rett på sak:

Kvinner og menn må lære seg å kommunisere! Hele samfunnet vårt trenger terapi!

Slik jeg ser det, så er kvinner og menn som bikkjer og katter når det kommer til følelsesmessig kommunikasjon. VI burde begynne med følelsesmessig opplæring fra barndommen.

Vi lever i et samfunn som forvrenger og undertrykker følelseslivet, kynismen har fått alt for stort innpass og vi fokuserer på ting som ikke handler om annet en ekstern tilfredstillelse.

Hva skjedde med å ta vare på grunnbehovene og hverandre som en enhet og en familie? Med fokus på nærhet og kjærlighet?

Jeg snakket litt med min lillesøster og hun bevisstgjorde meg på noe som ikke hadde streifet mine tanker før. Vi mennesker besitter 2 hjernehalvdeler, den gamle og den nye. For å ikke grave så mye i materien rundt dette, så handler det i vesentlig grad om at vi styres fra disse 2 sammensatt. Jeg er ingen forsker heller ingen spesialist, men slik jeg forstod så styres den gamle delen av hjernen vår av instinkter og hardkodet oppførsel, og den nye delen av hjernen er den som former oss slik vi lever i dag, og det er nettopp den som gjør mennesker mer komplekse en andre levende arter, den lagrer hukommelse og erfaring.

Dere slakter meg sikkert nå med min stygge tendens til å generalisere, men noen ganger er det nødvendig for å få frem poenger eller lage diskusjonsfora. Kan det være en mulighet for at menn styres mer av urinstinkt enn kvinner? Eller i så fall at det er mer tydelig, i henhold til oppførsel?

Mulig jeg er ute på ville veier og arrester meg gjerne om du sitter med et annet inntrykk vedrørende dette.

Reflektert rundt så tror jeg vi er på kollisjonskurs når det gjelder hva vi trenger og hva vi tror vi trenger, dette vises i oppførsel vi gir utrykk for i dagens samfunn. Der alt handler om makt og seksualisering og undertrykkelse av følelsesmessig kommunikasjon mellom kjønnene.

Selv om vi er særs kompliserte er vi også meget enkle. Moral og verdi er nytt, mens videreføring av gener og meningen med selve livet er gammelt. Om vi kan finne en vei, som bevisstgjør oss på et samarbeid mellom disse 2, så vil vi finne harmoni.

Vi må prøve å forstå for å forebygge. Dette var noen tanker fra min side.

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria

 

Sex burde tilhøre forhold!

Hei kjære lesere.

Jeg tenkte jeg skulle dele mine meninger rundt #MeToo bølgen.

Vi kvinner har vel en større tendens enn menn til å være hårsåre, med dette mener jeg det slik jeg skriver. Vi legger mer følelser i det meste som skjer rundt oss en det menn gjør. Men det er slik vi er skrudd sammen fra naturens side.

Likevel så mener jeg #MeToo bølgen har blitt litt vel ekstrem, jeg kan jo kun snakke for meg selv og ikke kvinner generelt. Man må skille mellom et klaps på rompa på byen, eller noen tekstmeldinger som man kanskje kan finne litt upassende?

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har følt meg seksuelt trakassert, men jeg tror dog det handler om innstillingen, samt hva jeg føler jeg sender ut av signaler som gir en reaksjon hos det motsatte kjønn. Dette er jo helt naturlig.

Misforstå meg ikke, men vi MÅ skille voldtekt eller overgrep mot ens vilje og noen tekstmeldinger og en klaps på rumpen?

"Ja, jeg viser rumpa, men dette bildet er et statement. Fordi jeg viser rumpa mi, er jeg ikke et kjøttstykke"

Jeg vet også at mange kvinner bruker dette som en hevn for å sverte enkelte menn, enten fordi de føler seg såret eller avvist. Vi kvinner er fæle slik.

Vi må også sørge for, og dette er et samfunnsproblem, at sex er noe som tilhører forhold og ikke gud og hvermann. Vi er ikke løsbikkjer er vi vel? Når vi er blitt en samfunn der mange er løse i strikken, så er det vanskeligere å grensesette. 

MEN jeg vet også om historier der det faktisk har vært så ille seksuelltrakkaseringer at kvinner jages fra stillingene sine og dette skal selvfølgelig ikke ties ihjel. Men hver snill å skill mellom alvorlighetsgrader.

Jeg synes på mange måter kvinner må ta ansvar for egne signaler, altså hvordan de kler seg og sminker seg. Vi kvinner liker oppmerksomhet ellers hadde vi ikke giddet å prøve å være attraktive slik vi gjør. Når man går på festival med glitterpuppene hengende ut, eller skjørtene er så korte at g-strengen synes så er det jævlig lett for en mann å få feil impresjon.

Vi kan ikke skylde på mennene i disse tilfeller, selv om gatene burde være trygge om man ønsker å gå naken for det sakens skyld.

Jeg får masse nakne menn i innboks meldinger, men jeg føler meg ikke krenket av den grunn, fordi jeg vet at det er mine signaler og trendene sådan til å vise frem mye hud og kropp som fører til at dette skjer.

Nei, vi er ikke vandrende kjøttstykker, det er vi virkelig ikke. Men epidemien med sugerbabes gjør det heller ikke enklere for de stakkars mannfolkas hormoner.

Vi kvinner må sørge for at vi ikke bruker trakasserings-kortet hver gang en mann viser interessen.

Det vi må bli flinkere til er å gi klar beskjed på stedet, stå opp for seg selv og si hvor grensene går. Men ikke bruke dette for å få sympati eller fremme oss selv, eller hevne.

Er egentlig vi kvinner bedre? Vi bruker sex som makt. Jeg sier ikke at det ikke finnes sikkerlig dårlige mannfolk der ute, fordi det vet jeg det gjør. Men vi burde ta ansvar for hva slags sitasjoner vi selv setter oss og hvilke signaler vi sender ut selv, før vi kan arrestere motparten.

Her vil jeg gjerne høre om hva dere kvinner og menn mener om saken?

Takk for at du leser.

Følg meg gjerne på:

Instagram

Dagens youtube under:


Maria